Jeg drakk en kopp te med Sigbjørn på mandag, og nevnte at jeg har begynt å jogge en del igjen, men at jeg ikke visste om noen gode steder å jogge rundt der jeg bor. Ah, sa han, men det er jo bare å stikke opp til Estenstadmarka. Og sannelig, 8 minutter lett jogg fra leiligheten min befant jeg meg på en fin grusvei med mykt underlag og trær på begge sider, og etter hvert kom jeg meg opp til Estenstadhytta. Jeg føler meg nå en smule teit, som har bodd her i over fire år uten å kjenne til denne perlen. Estenstadmarka viser seg nemlig å være full av løyper og stier i alle retninger, og jeg ser for meg at det kan ta noen år å bli lommekjent der oppe.

Observante lesere vil naturligvis huske at jeg har vært ved Estenstadhytta før, og derfor burde innsett verdien av dette stedet tidligere. Alt jeg kan si til mitt forsvar er at vi kjørte opp til en eller annen parkeringsplass den gangen, så jeg innså ikke hvor nært det faktisk er, og ikke minst fikk jeg ikke sett at mesteparten av veien kan man følge fine løyper i skogen. Dessuten var det stappmørkt og mye snø, så jeg la ikke merke til det imponerende nettverket av stier og løyper som finnes.

I går var jeg forøvrig på en annen haug et stykke utenfor byen, nemlig Lian. Det har vært årsmåte for solcellefolk i Trondheim de to ...

De siste par årene har jeg gjort mesteparten av arbeidet mitt med en maskin som heter Kongull, som jeg har nevnt tidligere. I den forbindelse har jeg fra tid til annen hatt behov for litt support, og ofte får jeg veldig lange og detaljerte forklaringer på temmelig obskure spørsmål fra en fyr på support, og som regel er svarene også temmelig vittige. For eksempel sendte jeg, med hodet bøyd i skam, en epost og sa at jeg hadde kommet i skade for å krasje 25 noder ved å bruke mer minne en det som finnes, hvorpå han svarte

Skjer i de beste familier.
Jeg har omstartet omstart-starteren.

Sic transit uptime computis

Jeg spurte så hvordan det kunne har seg at en node krasjer når jeg allokerer mer minne enn den har, i stedet for å stenge programmet på en mer elegant måte, og jeg fikk sikkert to A4-sider med grundig forklaring. Om noen er nyssgjerrige er det essensielt slik at for å sjekke hvor mye minne som er ledig må man gjøre et systemkall, og det skjer bare 1000 ganger i sekundet. Derfor er det mye raskere for vanlig bruk å dikte opp et enormt 64-bits adresserom for minne, og så la hvert program forsyne seg selv. Når jeg så allokerer mer minne enn det som finnes krasjer ikke faktisk maskinen, den bare begynner å swappe, og hvis jeg prøver å gjøre barske beregninger på data som er skrevet til disken går alt så tregt at det i praksis er ...

Jeg føler egentlig at jeg begynner å få ganske god dreis på brødbaking, etter å ha bakt alt brødet mitt selv i en del år. Med lite gjær og heving i kjøleskap over natten får jeg ganske bra resultat selv med mye grovt mel. Jeg har imidlertid lenge tenkt at jeg burde ta det neste skrittet, nemlig latterlig grove rugbrød med surdeig.

Jeg prøvde for et par år siden, med uheldig resultat. I følge oppskriften skulle det begynne å lukte friskt syrlig etter et par dager, men det jeg endte opp med luktet mer som en skikkelig ille oppvaskklut eller noe slikt. Jeg destruerte restene av eksperimentet, og lot ambisjonene ligge en stund.

Til jul i fjor fikk jeg imidlertid boken om Morten Schakenda og bakeriet hans. Kort oppsummert forteller boken historien om hvordan han levde et hektisk liv som kjendiskokk (av den gamle typen, altså en som ble kjent for å være en god kokk, ikke for å rope og skrike til folk på TV), før han en dag sa «Nå er det faen meg nok», og flyttet til Lom og startet bakeri. Og her må jeg nesten ta en liten digresjon.

Lurer du på hvor Lom ligger hen? Det gjorde jeg også, men jeg innbilte meg at det lå sånn litt opp og til venstre for Oslo, kanskje halvannen time kjøring unna. Sånn passe for en dagstur hvis man virkelig setter pris på godt brød. Men nei. Det ligger faktisk nøyaktig midt i ingenting. Hvis du ser på ...

Jeg var i Molde i helgen, i anledning en konfirmasjon (en kirkelig sådan, så vi plukket ut noen gode bibelvers vi skrev i kortet sammen med gaven (1 Kor. 11:5 og 11:10)), jeg benyttet anledningen til å jogge et par runder i lysløypa. Jeg pleide å jogge der ganske ofte da jeg bodde hjemme, i allefall fra jeg var omtrent 15 til jeg var 20, og det er fortsatt mitt ubestridte favorittsted for jogging. Stort sett ganske mykt underlag, variert stigning, skog på alle kanter og gode greier.

Jeg hadde en runde jeg pleide å jogge, som vi målte med sykkelcomputer en gang i tiden. Vi kom frem til at det var 8.5 kilometer (mener jeg å huske), og denne runden pleide jeg å løpe på 35 minutter (mener jeg å huske). De siste par årene har jeg tatt opp jogging igjen, etter å ha vært ganske slapp på den fronten siden jeg flyttet hjemmefra, og et naturlig mål har selvfølgelig vært å prøve å jogge den samme runden på den samme tiden.

Jeg testet en gang i høst, og om jeg ikke husker feil brukte jeg like over 40 minutter, så en del dårligere enn i gamle dager, men ikke så verst likevel. Når jeg var hjemme nå i helgen gikk jeg imidlertid mer seriøst til verks. Jeg har jo skaffet meg en telefon med GPS og the works, og som fysiker liker jeg å ha tall og data på ting, så jeg løp den gamle ...

Etter å ha lest litt om en debatt som går i Storbritannia om programmering i skolen, har jeg følt meg sånn halvveis inspirert til å skrive en sterk kronikk til Morgenbladet, der jeg planlegger å argumentere for at langt flere burde lære seg å programmere på et tidligere tidspunkt. Dessverre sliter jeg litt med å komme på overbevisende grunner, men jeg tror jeg har i alle fall to. For det første, programmering er en nyttig intellektuell øvelse, der man lærer seg å skrive oppskrifter på å løse problemer. Bra for karakteren, eller noe. Og for det andre, litt enkelt programmering kan sette deg i stand til å sjekke ting du ellers ikke ville kunne sjekket, fordi det ville tatt for lang tid. Dermed slipper du i noen tilfeller å stole på at statistikken noen vifter i ansiktet ditt stemmer, ettersom du bare kan sjekke selv.

Nå kan jeg ikke på stående fot komme på et godt eksempel på dette siste, men jeg tenkte likevel å gå gjennom noen verktøy man kan bruke for å grafse til seg store mengder data fra internett. Som eksempel skal jeg laste ned prisen på alle rødvinene på polet. Grunnen til at jeg bruker dette som eksempel er at vi begynte å snakke om det på jobb i dag. Det er en dårlig skjult hemmelighet at polet av og til setter ned prisen på noen av produktene sine uten å si fra til noen, og da kan det være gode sjanser til å gjøre et ...

Oslo, 31. august handler om en narkoman - Anders - glimrende spilt av Anders Danielsen Lie. Anders er nesten ferdig med et behandlingsprogram for rusavhengige, skal på jobbintervju og har “utekveld” fra institusjonen han bor på. Vi følger han gjennom et døgn der han møter gamle venner, føler seg intenst meningsløs og deprimert, og reflekterer over det håpløse ved tilværelsen.

Jeg kan ikke huske å ha sett en beskrivelse av rusavhengighet og depresjon på film som har føltes så reell. Vi får se både Anders’ og hans venners perspektiv på livet og hans problemer, og det er lett å identifisere seg med frustrasjonen og frykten menneskene rundt Anders lever med.

Oslo, 31. august fortjener absolutt alt skrytet den har fått (for eksempel i New York Times). En stemningsfull, trist og skjør film, som behandler et vanskelig tema på en veldig menneskelig måte. Jeg sier 5/6. IMDb 7,6. RottenTomatoes: 94%. Ingvild sier: Veldig spennende å følge hovedpersonen. Trist å tenke på at det finnes slike skjebner. En kjempegod film. Ikke en film der man sitter igjen med en følelse av at verden er elendig og forferdelig - godt gjort gitt dette temaet.

Superledning ble oppdaget i 1911, av en nederlender ved navn Heike Kamerlingh Onnes. Han hadde i 1908 greid å fremstille flytende helium, som egentlig er en bragd i seg selv. Det spesielle med flytende helium er at det er bikkjekaldt. 4.2 K, eller -268.95 grader Celcius, og etter at han hadde greid å fremstille det gjorde Kamerlingh Onnes det enhver fysiker ville gjort. Han tømte det på ting for å se hva som skjedde.

Og slik gikk det til, at han i 1911 tømte flytende helium på kvikksølv, og oppdaget at det kunne lede strøm helt uten motstand når temperaturen ble lav nok. Han fikk Nobelprisen for dette arbeidet i 1913, men i årevis forble superledere en vitenskaplig kuriositet som ikke hadde noen praktisk anvendelse. Grunnen er at alt som har med flytende helium å gjøre er upraktisk og dyrt.

På midten av 80-tallet begynte det imidlertid å skje spennende ting. I 1986 fremstilte Georg Bednorz og Karl Müller et keramisk materiale som ble superledende ved en temperatur på 35 K, og året etter greide to andre grupper å lage YBCO, et stoff som blir superledende allerede på 93 K. Dette er interessant fordi 93 K er varmere enn kokepunktet til flytende nitrogen, og da begynner man å snakke ost. Mens flytende helium koster i størrelsorden 100 kroner literen kan man få flytende nitrogen ned mot 1 krone literen.

På grunn av disse oppdagelsene oppstod det en voldsom optimisme knyttet til superledere, og folk forutså at alt mulig ...

Hugo har vært omtalt som 3d-filmens redning, og som en av de få filmene som virkelig utnytter formatet. Etter at det var vanskelig å få sett den i 2d på kino i Oslo var jeg innstilt på hjemmekino, men i Helsinki sist helg dukket den opp på 3d.

Først skal det sies at den finske kinoen vi gikk på var helt super. Områdene utenfor salene var flottere enn jeg er vant til, og etter filmen kom vi ut igjen til fellesområdet, og ikke ut i en kjip gang og så på fortauet, som det så ofte er i Oslo. Dessuten viste de trailere på do :)

Over til filmen. Den foreldreløse gutten Hugo er hovedpersonen. Han lever på jernbanestasjonen i Paris, hvor han har tatt jobben med å stille klokkene. Innimellom forsøker han å reparere en mytisk robot som faren etterlot seg - uten hell, fordi den hjerteformede nøkkelen som passer inn i roboten glimrer med sitt fravær...

Vennskap, kjærlighet, humor, kjærlighet til film i seg selv og mange flotte scener følger. Dette er en film som feirer sitt medie, og sånt blir det mye underholdning og god stemning av.

Til sist: 3d-effektene gav meg veldig lite. Det lille av ekstra moro som tilføres blir overskygget av at brillene er kjipe å ha på, bildet er mørkere og effektene distraherer fra historien i filmen. 3d, go away.

Jeg sier 5/6. RottenTomatoes sier 93%, IMDb 7.8. Ingvild sier: “Den var kul! En sånn film som det er veldig, veldig lett å ...

For lenge siden, i en butikk langt, langt borte kjøpte jeg en julegave til Tor. Det var en oppskriftbok ved navn The Star Wars Cook Book: Wookie Cookies and other Galactic Recipes, skrevet av Robin Davis.

Den inneholder stjerneoppskrifter som "Hoth chocolate", "Yoda Soda", "Princess Leia Danish Dos", "Bossk Brownies", "Darth Vader Dark Chocolate Sundaes", "Death Star Popcorn Balls", "Boba Fett-uccine", "Han-burgers", "Obi-Wan Kebabs", "Ewok Eats", "Jabba Jiggle" og "Tusken Raider Taters". Hvis du planlegger en Star Wars-fest er det altså bare å ringe meg. Vi har også prequel-versjonen, som har bedre oppskrifter (dessverre alltid med en bismak av knuste håp). Wookie Cookies er nemlig tydelig laget for barn, og mesteparten av sjarmen ligger i navnene, ikke i løftene om en stor kulinarisk opplevelse.

Men det er én oppskrift (foruten Yoda Soda) som jeg lenge har planlagt å prøve meg på; månedens oppskrift er derfor Wookie Cookies (en slags chocolate chip cookie). Jeg er ikke en særlig dreven cookie-baker, så en barneoppskrift ligger mer eller mindre på mitt nivå.

Vi tenkte også at når man først er i gang kan man like vel slå til, så vi doblet derfor oppskriften. Vi fant derfor frem

4,5 kopper mel
2 ts bakepulver
2 ts salt
2 ts kanel
2 kopper smør
2 kopper brunsukker
1 kopp hvitt sukker
4 egg
3 ts vaniljesukker
2 kopper melkesjokolade (les: lys kokesjokolade)
2 kopper mørk sjokolade (les: 70%)



Hakk noen plater sjokolade (ca 5 plater a 100 g, kanskje 6 -- det var litt svinn ...

Jeg har alltid hatet å jogge. Jogging har vært hovedeksempelet mitt på det fundamentalt ubrukelige, bortkastet energi og monoton kjedsommelighet. Jeg har alltid mistenkt at Tor er bittelittegranne sprø hver gang han frivillig løper avgårde på en halvtimes løpetur. Når jeg ser joggere har jeg pekt og ledd og gjerne høylytt gitt uttrykk for at det får være måte på desperasjon og konformitetstrang. Og denslags.

Da jeg så kom over en spalte av Charlie Brooker, hvor han påsto at han hadde funnet en magisk app som kunne få hvem som helst til å ville jogge, sa jeg noe i retning av "Hah!" og tenkte ikke så mye mer over det.

Ettersom tiden gikk ble jeg imidlertid mer og mer nysgjerrig. Litt som at jeg er nysgjerrig på hvordan det er å ta LSD eller være religiøs eller ha feberfantasier eller bli hjernevasket. Men der narkotika og feber og denslags regnes som rimelig uheldige, og jeg ikke ser for meg at jeg kan finne gud med det første, er det verste som kan skje hvis denne appen funker at jeg bli i bedre form.

Jeg lastet derfor ned Get Running og erklærte at jeg skulle begynne å jogge så snart snøen forsvant. Og hadde ca tre måneder på å angre meg før Tor dro meg med til byen for å kjøpe joggesko (det er visst viktig med gode sko).

(Det er imidlertid et kapittel for seg: Jeg måtte løpe på en tredemølle mens en mann så på og erklærte føttene mine ...