I det siste har jeg jobbet med en artikkel jeg har skrevet sammen med han jeg deler kontor med og veilederen vår. Når man jobber på et felles prosjekt på denne måten, finnes det et par verktøy som kan hjelpe deg å forbli sinnsfrisk. Om man ser bort fra de mer esoteriske tingene, som for eksempel collaborative real-time editors, vil jeg si at de to viktigste tingene er et godt versjonskontrollsystem, og en eller flere varianter av diff.

Versjonskontroll tenkte jeg egentlig å skrive en mer solid artikkel om senere, men meget kort forklart er dette et system som lar deg loggføre endringer du gjør. Det kan være nyttig om man jobber alene på et prosjekt, da det gir deg muligheten til å enkelt gå tilbake til tidligere versjoner, og det er absolutt essensielt om man jobber flere sammen, da det er et system for å slå sammen endringer hvis to personer har redigert den samme filen samtidig. Personlig foretrekker jeg Mercurial, men git skal visst også være bra. Det vil si, git er det som brukes til å holde styr på linux-kjernen, som har flere millioner kodelinjer og flere tusen utviklere, så det er åpenbart bra, men jeg tror kanskje det er litt vel hardcore.

Når versjonskontroll er i boks er det lett å se når de andre på prosjektet har gjort endringer, og hvilke kommentarer de har skrevet til endringene sine, men det kan fortsatt være essensielt å se nøyaktig hva som er endret i en fil. Og ...

Though sometimes amusing, it is always disturbing when intelligent people seriously talk nonsense.

This is the opening sentence of J.M. Roberts' The Myhology of the Secret Societies. He then goes on to point out an impressive array of nonsense spouted by generally intelligent people. As the title suggests, it is not so much an investigation into the secret societies themselves as into what people have believed about secret societies.

It is a historical investigation of where the idea (and the fear) of a world-encompassing conspiracy comes from. Because the history of this myth is tied up with the history of the secret societies themselves, however, the book offers a very interesting overview of their development and interaction, especially in the latter half of the 1700s and up to the middle of the 1800s. It is an attempt to deal academically with a subject which has been left to conspiracy theorists for so long that it has itself become tainted. And it deals with this by focusing on the origins of those theories themselves, and thereby isolates the historical germ from the myth, at the same time discussing the particular historical situations which spawned both.

It traces the origins of Freemasonry (the movement from "operative" Freemasonry (where the Masons were still guilds of masons) to the "speculative" (where they were not), for example), shows how Scottish Freemasonry was invented in France (oh, yes), and became increasingly nuttier as time went on (while English Freemasonry, according to Roberts, remained fairly sedate ...

Like før påske skjedde dette:


Jeg ble veldig trist, først og fremst fordi jeg har hatt disse brillene siden begynnelsen på videregående, men også fordi jeg er dypt konservativ når det gjelder enkelte ting (som ... endring), og fordi jeg hater å kjøpe nye briller.

Det er en grunn til at jeg har gått med de samme brillene i snart 15 år. Forrige gang jeg prøvde å kjøpe nye briller endte jeg med kjedelige runde briller som ikke var noe fine i det hele tatt. Mannen på butikken kalte dem "snille briller" (brillene avbildet ovenfor er visst "sinte briller"), og jeg tror jeg kjøpte dem fordi de var de eneste brillene som ikke egentlig påvirket hvordan jeg så ut. De falt heldigvis fra hverandre, og jeg gikk tilbake til de fine sinte brillene. Som nå altså har tatt kvelden.

Jeg har limt dem to ganger siden påske. Og så klarte jeg å legge dem igjen i Umeå, og det er vel heller tvilsomt om de overlever et møte med Posten uten å måtte limes enda en gang. Det er allerede superlim-fingeravtrykk på glassene.

Konklusjonen er altså at jeg trenger nye briller.

Tor og jeg dro derfor til byen i går, og her er brillene jeg lånte med meg hjem:

Brille 1:










I hodet mitt kaller jeg disse "Modesty Blaise"-briller, selv om det nok er å overdrive en smule.

Jeg har aldri hatt helt svarte briller før, og akkurat det er litt skummelt. Jeg har litt følelsen av at det ser ...

Er du fascinert av forskjellen på fattig og rik? Synes du det er berikende å lære om andre menneskers lidelser og harde kår? Blir du oppriktig engasjert av triste skjebner og umulige valg? Da er Elena filmen for deg. Hvis du i tillegg er over gjennomsnittlig interessert i Russland, snakker vi virkelig om en filmatisk innertier.

Jeg må vedgå at lidelseshistorier på film ofte er noe jeg nettopp lider meg gjennom. Jeg gleder meg ikke til dem når jeg vet hva som kommer, jeg mistrives ofte underveis og er mellomfornøyd etterpå. Noen filmer etterlater meg rystet og opprørt istedetfor mellomfornøyd (eksempelvis “Festen”).

Elena er en god film. Godt laget. Veldig, veldig gode skuespillerprestasjoner (selv om jeg alltid synes det er litt vanskelig å bedømme det når jeg ikke forstår språket overhodet). Mye veldig stillestående filming - på en veldig god måte. Du føler du virkelig har vært på disse stedene etter å ha sett filmen. Men jeg ble ikke særlig engasjert, syntes den var litt forutsigbar og ikke minst traurig, uten at det virket engasjerende.

Jeg gir 4/6, IMDb 7.4, RottenTomatoes har ikke bestemt seg enda, og Ingvilds kommentar er: Jeg er glad jeg ikke bor i Russland. Filmen gir et skikkelig traurig bilde av triste skjebner.

Jeg har fra tid til annen ledd av Camilla, fordi hun må forholde seg til et fenomenalt rigid system kjent som MLA når det gjelder føring av referanser i vitenskapelige tekster. Jeg kødder ikke, det finnes en bok som heter MLA Handbook for Writers of Research Papers, som gjennom flere hundre sider beskriver ikke bare hvordan man skal formatere et dokument for å få det til å se mest mulig fryktelig ut, men som også i detalj beskriver hva som skal stå i kursiv, hvilken rekkefølge ting skal stå i, ogsåvidere, ogsåvidere, når man for eksempel siterer et intervju som kun er tilgjengelig på nettet. Jeg har ikke boken foran meg, men jeg har sakset følgende fra en side som hevder å følge sjuende utgave av MLA Handbook.

List the interview by the name of the interviewee. If the interview has a title, place it in quotation marks. Cite the remainder of the entry as you would other exclusive Web content. Place the name of the Website in italics, give the publisher name (or sponsor), the publication date, the medium of publication (Web), and the date of access. Remember that if no publisher name is give, insert the abbreviation n.p.
owl.english.purdue.edu/owl/resource/747/09/

Jeg merker meg at adressen til intervjuet ikke er ansett som en vesentlig detalj. Nå er riktignok en nettadresse en ting som kan endre seg, men i de tilfellene adressen ikke har endret seg gjør de i alle fall jobben evig ...

Vi har akkurat kjøpt et abonnement hos Lovefilm. For 139 kroner i måneden kan du ha to filmer på utlån samtidig samt strømme så mange filmer du vil fra Lovefilms nettsider. Filmene kommer i konvolutt i posten, og når du sender tilbake en film sender Lovefilm deg en ny.

I vår liste på 11 filmer hadde vi to bil-relaterte filmer: Drive (2011) og Senna. Og det var disse to vi fikk tilsendt først, vittig nok.

Senna var først ut. Dette er en dokumentarfilm om den brasilianske Formel-1-stjernen Ayrton Senna - kjent fra vår oppvekst på 90-tallet. Senna regnes for å være en av de beste Formel-1-førerne gjennom tidene, hadde en nokså karakteristisk personlighet og en dramatisk karriere - et godt utgangspunkt for en dokumentarfilm.

Jeg synes denne filmen er meget solid håndverk. Filmskaperen har kun arbeidet med videomateriale som ble filmet der og da - alle nye opptak er kun fortellerstemme oppå dette. (Det viser seg at de surret rundt med videokamera langt oftere enn man skulle tro også på den tiden man faktisk brukte videoteip.) De mange ulike videokildene som er brukt gjør at filmen føles autentisk, og ødelegger ikke for historiefortellingen.

Det er så klart en god del motorsport i denne filmen, så hvis man er fullstendig allergisk mot denslags er det kanskje ikke noe stort poeng i å se den. Hvis man er litt til svært interessert i sport og har sansen for dokumentarfilmer er det vel verdt det å investere 106 minutter. Vi har ikke sett den utvidede versjonen ...

Jeg hadde et jobbintervju i dag, for en toårig jobb som utvikler hos EPCC. Det var ganske spennende, og jeg tror det gikk i alle fall helt greit, skjønt jeg har ikke allverdens erfaring med jobbintervjuer. Dette var vel faktisk mitt andre jobbintervju totalt, der det første var når jeg var 16 år og begynte å jobbe på trelastlageret. Den gangen sa jeg at jeg gikk med avisen, som ble tolket som et tegn på at jeg greide å stå opp tidlig og komme meg på jobb, og muligens førte til at jeg fikk jobben, men i dag slapp jeg ikke fullt så billig unna.

Jeg har naturligvis hørt om intervjuspørsmål, og til og med lest litt om temaet, så jeg var spent på om jeg ville få noe sært som «Hvor mange pianostemmere er det i Storbritannia?» eller «Hvor mye skulle du hatt for å vaske alle vinduene i London?», men jeg fikk noe litt mer håndfast, nemlig et lite programmeringsspørsmål.

Sett at du har en liste med 1000 tilfeldige tall. Hvordan vil du gå frem for å finne de to største?

Først foreslo jeg at man kunne gå gjennom alle tallene en gang, notere seg de to første, og oppdatere hver gang man finner noe som er større. Dette er den raskeste måten regnemessig, siden du bare ser på hvert tall en gang, og det er det minste du kan gjøre. Han spurte om det finnes andre måter, og jeg foreslo et slags binær-søk, men kommenterte at det ...

Jeg nevnte i september i fjor at jeg ble forsinket på Schiphol, delvis på grunn av noen prøver jeg hadde i kofferten, som sikkerhetskontrolløren insisterte på sikkerhetskontrollere ekstra nøye. Det vil si stirre dumt på dem i et minutt eller så, som tilfeldigvis var så mye som jeg mistet flyet med.

Hensikten med å ta med disse prøvene til Trondheim var at jeg skulle prøve å gjøre AFM på dem, og deretter gjøre noen simuleringer, og så sammenligne disse simuleringene med tidligere resultater fra optiske målinger gjort av mine venner i Edinburgh. Når jeg sier at jeg skulle gjøre AFM mener jeg naturligvis ikke at jeg skulle gjøre AFM, jeg er jo teoretiker, så planen min var egentlig at Jérôme skulle gjøre AFM, mens jeg skulle se på og stille dumme spørsmål.

I dag fikk jeg endelig sjansen til å være med på laben og få gjort disse målingene, noe jeg har sett frem til en stund. Jeg begynte å glede meg allerede i forrige uke, til tross for at Jérôme forsikret meg om at det var en meget kjedelig prosess, og foreslo at vi burde ta med oss øl og potetgull og gjøre en greie ut av det, men det viser seg dessverre at det finnes en hel masse tullete regler om «Spising og drikking på lab». Typisk.

AFM, forøvrig, er en forkortelse for Atomic Force Microscopy, og er en teknikk man bruker for å lage bilder av bittesmå ting, ned til atom-størrelse. Det består i grove trekk på ...

Jaha, jeg har sikkert sett denne filmen en gang for lenge, lenge siden. Vi hadde egentlig tenkt å strømme en film fra Lovefilm (Drageløperen), men de trenger tydeligvis 24 timer på å sette i gang abonnementet vårt, så det ble til at vi tok en tur i DVD-bunken og fant frem E.T.

E.T. er akkurat like familievennlig, klissete og 80-talls som man skulle kunne forvente. Selvfølgelig ekstremt forutsigbar. Jeg synes ikke den har aldret veldig godt, men det var likevel kurant underholdning og brukbare spesialeffekter. Nøkkelord fra plottet er romvesen møter liten gutt, og, æh, så videre.

Jeg ville heller sett Super 8, også er en Spielberg-film, enn denne hvis jeg skulle valgt. Super 8 har en mer interessant karakterbesetning og et visst småvittig blikk på seg selv og tradisjonen med koselige action-sci-fi-eventyr den føyer seg inn i.

IMDb: 7,9/10. RottenTomatoes: 98% (!!) Jeg: 4/6. Det skal visstnok være litt “movie magic” inne i bildet her - den magien tror jeg er mest synlig for de som er litt oppi åra...

Ingvild sier: En veldig søt film, med veldig forutsigbar 80-tallsstemning. Ingvild anbefaler den helt klart hvis du vil ha litt feelgood og ikke helt er i form.

Jeg hadde lenge som mål å gå gjennom livet uten noen gang å skrive en CV, søke på en jobb eller gå på et jobbintervju. Jeg innser nå at det nok var en smule optimistisk, men nn stund så det faktisk ut til at jeg skulle greie meg i allefall til jeg var 30 uten å gjøre noen av disse tingene, da jeg fikk stipendiatstillingen jeg har nå uten å gjøre noen av disse tingene, men noen uker etter at jeg ble ansatt fikk jeg beskjed om å levere en CV til fakultetet fordi de angivelig liker å vite litt om de som jobber her.

Siden jeg er ferdig med doktorgraden i november har jeg nå begynt å føle presset, og dermed er jeg i gang med å søke jobber, noe som innebærer både jobbintervjuer (forhåpentligvis) og CV-skriving. Det jeg ikke var forberedt på var imidlertid at det skulle bli så mye CV-skriving. Jeg hadde sett for meg at det holdt å lage en, som man så kunne sende med søknader som pdf, men det er tydeligvis for enkelt. Mange arbeidsgivere benytter seg nemlig av ulike «rekrutteringsløsninger» på nett, der man må legge inn en CV. Dette går stort sett ut på å skrive de samme tingene om igjen, i skjemaer som ligner ganske mye fra det ene systemet til det andre, men som naturligvis ikke snakker sammen.

Det er fristende å spørre hvorfor i alle dager det trenger å være slik. Hva er galt med å legge ved en ...