De siste par årene har jeg gjort mesteparten av arbeidet mitt med en maskin som heter Kongull, som jeg har nevnt tidligere. I den forbindelse har jeg fra tid til annen hatt behov for litt support, og ofte får jeg veldig lange og detaljerte forklaringer på temmelig obskure spørsmål fra en fyr på support, og som regel er svarene også temmelig vittige. For eksempel sendte jeg, med hodet bøyd i skam, en epost og sa at jeg hadde kommet i skade for å krasje 25 noder ved å bruke mer minne en det som finnes, hvorpå han svarte

Skjer i de beste familier.
Jeg har omstartet omstart-starteren.

Sic transit uptime computis

Jeg spurte så hvordan det kunne har seg at en node krasjer når jeg allokerer mer minne enn den har, i stedet for å stenge programmet på en mer elegant måte, og jeg fikk sikkert to A4-sider med grundig forklaring. Om noen er nyssgjerrige er det essensielt slik at for å sjekke hvor mye minne som er ledig må man gjøre et systemkall, og det skjer bare 1000 ganger i sekundet. Derfor er det mye raskere for vanlig bruk å dikte opp et enormt 64-bits adresserom for minne, og så la hvert program forsyne seg selv. Når jeg så allokerer mer minne enn det som finnes krasjer ikke faktisk maskinen, den bare begynner å swappe, og hvis jeg prøver å gjøre barske beregninger på data som er skrevet til disken går alt så tregt at det i praksis er som om den henger. Så vet jeg det.

Vi inviterte denne fyren opp til kontoret vårt på fredagspils for noen uker siden, og som bonus fikk jeg en omvisning i maskinhallen på Gløshaugen. Den var dessverre ganske tom akkurat da, ettersom de nettopp hadde trillet ut Njord (den forrige superdatamaskinen) og ennå ikke har trillet inn Vilje (den nye), men jeg fikk i allefall sett Kongull, som altså har vært arbeidshesten min på doktorgraden.

Om ikke så lenge tror jeg de skal begynne å sette opp den nye maskinen, og jeg håper jeg greier å lure meg til et besøk da også. Det er naturligvis bare mer av det samme, altså flere slike skap som på bildet, men det er litt kult likevel.