Jeg fikk nylig overrakt en av de siste bryllupsgavene (men ikke den helt siste, da det fortsatt er to venner av meg som hevder de har en gave på vei), en god, gammeldags rubank av tre. Jeg har hittil greid å motstå fristelsen til å teste høvelen på alt av treverk jeg har hjemme, og dessuten har jeg unngått å komme med utilsiktede morsomheter om å «høvle over alt jeg ser», men det er bare så vidt. Behovet for å lage meg et enormt spisebord av eik er større enn noen gang, men jeg må nok bare innse at det ikke er slikt man holder på med før man har et hus som matcher bordet, pluss et egnet sted å holde på.

Denne saken er nok helt klart det mest seriøse verktøyet jeg eier, og dessuten det mest magiske. Oppvakte lesere som ikke har erfaring med trehøvler vil muligens merke seg at stålet ser ut til å mangle muligheter for justering, men det er bare til synelatende.

Stålet holdes på plass av en kile. For å montere stålet setter du det sånn omtrent der du vil ha det, og kakker litt på kilen for å feste det. Stikker stålet for langt ut? Ikke noe problem, bare hold høvelen lett i hånden og gi den et lite kakk på baksiden med en treklubbe. Så vidt jeg kan forstå må det være treghetsloven som sørger for at stålet blir hengende igjen mens høvelen går fremover, og det fører til at stålet går litt oppover. I motsatt fall, hvis høvelen tar litt for lite kakker du på fronten, og stålet kommer fremover. Det høres ut som magi, men det første jeg gjorde da jeg fikk den i hus var naturligvis å teste, og det funker som faen.

Jeg har begynt på arbeidet med å slipe og pusse stålet til en speilaktig overflate, men det er ikke akkurat gjort i en håndvending, særlig med håndbryner (ah, the irony) og et såpass stort stål. Oppdatering følger.