Jeg drakk en kopp te med Sigbjørn på mandag, og nevnte at jeg har begynt å jogge en del igjen, men at jeg ikke visste om noen gode steder å jogge rundt der jeg bor. Ah, sa han, men det er jo bare å stikke opp til Estenstadmarka. Og sannelig, 8 minutter lett jogg fra leiligheten min befant jeg meg på en fin grusvei med mykt underlag og trær på begge sider, og etter hvert kom jeg meg opp til Estenstadhytta. Jeg føler meg nå en smule teit, som har bodd her i over fire år uten å kjenne til denne perlen. Estenstadmarka viser seg nemlig å være full av løyper og stier i alle retninger, og jeg ser for meg at det kan ta noen år å bli lommekjent der oppe.

Observante lesere vil naturligvis huske at jeg har vært ved Estenstadhytta før, og derfor burde innsett verdien av dette stedet tidligere. Alt jeg kan si til mitt forsvar er at vi kjørte opp til en eller annen parkeringsplass den gangen, så jeg innså ikke hvor nært det faktisk er, og ikke minst fikk jeg ikke sett at mesteparten av veien kan man følge fine løyper i skogen. Dessuten var det stappmørkt og mye snø, så jeg la ikke merke til det imponerende nettverket av stier og løyper som finnes.

I går var jeg forøvrig på en annen haug et stykke utenfor byen, nemlig Lian. Det har vært årsmåte for solcellefolk i Trondheim de to siste dagene, og i den anledning spiste vi middag på Lian Resturant. Maten var veldig god, utsikten og været var upåklagelig, og jeg har ikke vært oppi høgget der før, så det var i grunnen bare velstand.

Etter å ha vært disse to stedene føler jeg nå at jeg har litt bedre innblikk i hvordan Trondheim henger sammen, noe jeg ellers har vært ganske dårlig på. Jeg anbefaler en tur til begge steder.