George Clooney i hawaai-skjorte. Oh yeah! Hvis dette er høyt oppe på din liste over film-severdigheter, er The Descendants så definitivt noe for deg. Om du har sansen for småvittige familiedramaer med skråblikk og tørr humor, kan det tenkes en hawaai-skjorte fra eller til ikke spiller så stor rolle.

Descendants er brukandes kvalitets-drama. Clooney er familiefaren som har satt jobben foran familien, men som nå må ta ansvar på hjemmefronten når tragedien rammer. Hans døtre har ikke særlig respekt for hans ferdigheter i så måte. Samtidig skal tusenvis med dekar av uberørt hawaiiansk naturreservat, i familiens eie i generasjoner, selges. Profitten skal deles mellom vår mann og ørten fettere - men er det virkelig rett å selge denne biten med uberørt paradis?

Dette høres ikke ut som en spennende film i mine ører, men jeg synes den var skikkelig ålreit, og følte ikke at jeg hadde kastet bort 115 minutter når rulleteksten ankom. Litt som Up in the air, et annet Clooney-drama.

Jeg: 4/6. Skikkelig ålreit! IMDb: 7.5. RottenTomatoes: 89%.

Da er jeg altså på plass i Tromsø. Jeg har vært her i snart sju timer, og så langt vil jeg si at jeg har utnyttet tiden ganske effektivt. Først traff jeg en tidligere lagerkollega fra Molde som studerer her oppe, spiste middag og drakk kaffe og generelt gikk litt rundtomkring. Så stakk jeg tilbake på hotellet og tok på meg joggeskoene, og jogget rundtomkring i en times tid.

Joggeturisme skal jo være det nye hippe, har jeg hørt. En ting er at man tar med seg joggesko og jogger rundt i parker og slikt når de er ute og reiser, det er jo slikt man gjør for å holde seg i form og for å ikke bli sprø av å sitte og høre på foredrag hele dagen, men det som er enda hippere er å bruke jogging som transportform når man ser seg rundt i byen. Jeg mener i allefall å huske at jeg leste en artikkel som sa det var kjempehipt.

Det gir uansett en viss mening, siden man får dekket et større område enn om man går, men man kan stoppe lettere enn om man er på en buss. Ulempene er at man kanskje ikke er motivert for å nyte utsikten hvis man jogger for hardt, at det er upraktisk å ha med kamera og at man kanskje ikke har så lyst til å gå inn i butikker eller kaféer når man er svett og sliten. Skjønt det kan åpenbart også være en fordel rent økonomisk ...

I have never been a great video game enthusiast. I never got to play them when I was a kid, and I only really discovered SNES when I met Tor at 16, at which point I devoured Super-Mario and all things Zelda and Secret of Mana and Illusion of Time, and finally Chrono Trigger, but never made the transition into the real first person shooter games. It never appealed to me. I have never really seen that as a loss.

Recently, however, someone suggested that boys were better at Portal because they were more used to navigating in 3D space because girls played Sims instead. I was a little annoyed that my potential Portal prowess was questioned because of my gender (I have never played Sims for any length of time, although I must confess to a lengthy addiction to Master of Olympus); but it connected with another thing that has been buzzing around in my brain lately. Namely, this:



It is Anita Sarkeesian's newest project (remember the videos on Lego and the Bechdel test?), and it is being funded through Kickstarter.

Because it is true that video games, for some reason, was a male domain when I grew up; and there is no doubt that a large part of the industry assumes it will continue to be. Over the last few years I have been reading the occasional article on how the video game industry is slowly discovering there is a whole other gender out there. But I ...

På det forrige jobbintervjuet jeg var på spurte de om jeg var komfortabel med å jobbe i et linuxmiljø. Jeg sa at jeg jobber med linux til daglig, og føler meg nokså komfortabel med det, og la til at jeg ikke akkurat er en dreven administrator, men at jeg får lov til å ha sudo på min egen maskin, og at jeg ikke er redd for å hacke litt i konfigurasjonsfilene. Da jeg fortalte dette til han jeg deler kontor med lo han, og sa at jeg burde ha fortalt dem den festlige historien om den gangen jeg hacket i /etc/hosts. Det burde jeg helt klart ikke, men det er en litt morsom historie, så jeg kan alltids fortelle den her.

Sånn omtrent i januar sluttet plutselig Mail.app på laptopen min å laste ned mail fra gmail-adressen min. Det funket imidlertid fint, både i nettleseren, på telefonen og på Macen på kontoret, så jeg antok at det måtte være noe galt med laptopen. Etter å ha brukt mye tid på google, og blant annet lest lange forumposter fra andre med lignende problemer, var jeg nesten klar for å kaste inn håndklet og benytte meg av at maskinen var kjøpt med AppleCare. Jeg vegret med imidlertid, da jeg ser for meg at standardløsningen til slike folk er å formatere maskinen.

Litt tidligere i januar hadde jeg imidlertid rotet rundt med den innebygde brannmuren for å se om jeg kunne replikere funksjonaliteten til den tullete appen «Freedom», som koster ti ...

På onsdag stikker jeg en tur til Tromsø, i anledning en konferanse om norsk tungregning, NOTUR2012. Jeg har aldri før vært nord for Steinkjer, så jeg har altså til gode å besøke de nordlige to tredelene av Norge. Nå vil vel ikke en kort tur til Tromsø fortelle meg all verden om Nordnorge, jeg kunne for eksempel også tenke meg å se Lofoten og noen av disse fjellene i Nordland, og sikkert deler av Finnmark og slikt, men jeg får i det minste sett denne midnattsolen jeg har hørt så mye om. I allefall hvis været blir fint. I skrivende stundt er det meldt sol natt til torsdag, men man vet jo aldri.

Det ligger an til å bli noen kule foredrag, blant annet et om zeta-scale, som formodentlig fortsatt er et stykke opp & frem. Dagens argeste superdatamaskin leverer 10 petaflop/s (10 millioner millarder regneoperasjoner i sekundet), og alle de kule folkene snakker om å nå en exaflop/s i 2018, så en zetaflop/s, som altså er tusen exaflop/s (som igjen er tusen petaflop/s) er ganske barskt.

En annen ting som kommer opp er dette med energibruk, som jeg også har vært inne på før. Hvis man skal lage en superdatamaskin som skal gjøre en millon ganger mer enn den argeste maskinen vi har i dag, men som fortsatt skal få plass i et hus på omtrent samme størrelse, og bruke omtrent like mye strøm, må man altså kutte energiforbruket per regneoperasjon til en milliondel av det man bruker i dag. Jeg er glad det ikke blir min jobbb.

Rapport fra turen følger.

Årets science fiction-film? En forløper til Alien (1979)? Sommerens store filmopplevelse?

Tja, jo, joda, til dels, i alle fall. Jeg er en stor tilhenger av Alien-filmene og Ridley Scott (Blade Runner, Gladiator...) og science fiction generelt - så dette har jeg sett frem til en stund.

Prometheus er ikke noen direkte forløper til Alien, men finner sted i samme univers og på et tidligere tidspunkt. Mens Alien er mer fokusert på de vanlige folka som er ute på tur i rommet for å gjøre jobben sin, og som tilfeldigvis havner i trøbbel, tar Prometheus et helt annet perspektiv: Dette handler om livets opprinnelse. Og meningen med det hele. (Riktignok er det også folk som er ute i rommet for og gjøre jobben sin, og som så havner i trøbbel, men altså med en litt større ramme rundt.) Tematisk minner dette om Contact (1997) - en glup sci-fi som jeg satte stor pris på.

Det er kanskje naturlig at det er vanskeligere å lage en film med et slikt perspektiv, som likevel klarer å ta deg helt innpå personlighetene i historien. En eller annen ingrediens mangler; jeg blir ikke så fengslet av fortellingen som jeg ble i for eksempel Alien.

Likevel er dette storslått kvalitets-science fiction. Filmen har mange gode skuespillerprestasjoner, effektene er solide, og som flere har påpekt - Ridley Scott er godt i gang med å bygge videre på det spennende universet han “innviet” med Alien. Blir pengene tjent inn, er det høyst sannsynlig at vi får se oppfølgere til Prometheus. Jeg krysser fingrene!

Are: 4/6. IMDb: 7,8. RottenTomatoes: 74%.

Min samkontorboer var så vennlig at han introduserte meg for Code Golf denne uken, akkurat i det jeg hadde bestemt meg for at det var på tide på begynne å skrive på avhandlingen min. Slik har det seg at jeg nå har litt mindre avhandling enn planlagt, men til gjengjeld har jeg en dypere forståelse av obskure triks i Python. Og det er jo alltid kjekt. For eksempel på et jobbintervju ser jeg for meg at det kan være kjekt om man kan svare på en tullete, konstruert programmeringsoppgave med et uleselig program på 30 tegn.

Dagens diskusjon tar utgangspunkt i oppgaven Choose, på codegolf.com, og selv om jeg ikke avslører den beste løsningen (fordi jeg ikke kjenner den) anbefaler jeg at man tar en kikk på oppgaven først, om man er interessert i denslags.

Oppgaven består i å skrive et program som regner ut binomialkoeffisienten av to tall, og som altså skal være kortest mulig. I skrivende stund er den beste løsningen i Python på 39 tegn, og jeg ser for meg at den må involvere noen rimelig skitne triks. Jeg kjenner en som kjenner en som har greid dette, og jeg har spurt om å få se løsningen. Jeg skulle gjerne kommet på den selv, men jeg vet ikke om det er spesielt sannsynlig, og i allefall ikke kompatibelt med å få ferdig doktorgraden på normert tid.

Med utgangspunkt i denne oppgaven kan man diskutere en hel haug med spennende ting, og den første er naturligvis binomialkoeffisienten ...

Dagens artikkel: Tre avsnitt som hver for seg hadde vært litt i korteste laget.

Barcode

Jeg registrerer til min forferdelse at de berømte Barcode-blokkene i Oslo ikke faktisk kommer til å se ut som en strekkode. Ok, de står alle langs samme gate, de har forskjellig bredde og de er parallelle, men der slutter også likehetene. De er ikke like høye, de er ikke engang prismeformet, og, ikke minst, de er ikke svarte. Hvis jeg hadde bygget blokker som het Barcode, til heftige protester fra halve befolkningen, hadde jeg sørget for at de så ut som en strekkode og for at de stavet «pwnt!» om man scannet dem med mobilen.

Konebankebart

Som så ofte ellers snakket vi om språk på kontoret i dag, og vi kom inn på temaet konebankerbart. Jeg måtte innrømme at jeg ikke vet hvor dette uttrykket kommer fra, så jeg foreslo at man kunne forsøke seg på litt statistikk. En del steder i USA legger de ut bilde av kriminelle, med en kort beskrivelse av hva de har gjort. Jeg foreslo å bruke dette til å finne ut om konebankere faktisk har konebankerbart. Jeg så for meg å bruke et nevralt nettverk eller noe til å gjøre bildegjenkjenning, mens min kollega foreslo å lage en hjemmeside og crowdsource det, som antagelig er en bedre idé.

Code golf

Akkurat som golf dreier seg om å løse en oppgave med færrest mulig slag, dreier kodegolf seg om å løse en oppgave med færrest mulig tegn, det vil si ...

Jeg var en tur på Hønefoss på tirsdag, i forbindelse med et jobbintervju. Jeg tror jeg har vært der en gang før, men det er så lenge siden at jeg egentlig ikke husker noe av det. Hønefoss viste seg imidlertid å være en trivelig liten by, litt av samme kaliber som Molde, egentlig. Den har gågate, som trekker opp i forhold til Molde, men ingen fjord og fjell, som trekker ned. Dessuten bor min kjære svigersøster der, og det er naturligvis et stort pluss.

Siden jeg bare var på en dagstur reiste jeg nokså lett. Jeg har alltid tenkt at det ser veldig frekt ut å gå gjennom sikkerhetskontrollen med bare laptop, og jeg vurderte faktisk muligheten for å kun ta med mobiltelefon og bankkort, men jeg endte opp med skulderveske. Forøvrig er jeg oppmerksom på ironien i at jeg synes det ser kult ut å reise slik som de som flyr mye, mens jeg samtidig er tilhenger av miljøvern og mindre flyreising.

Jeg har tidligere nevnt at jeg har lettere for å irritere meg over ting når jeg reiser, og denne gangen var ikke noe unntak. Jeg irriterte meg for eksempel over slike folk som reiser med en bitteliten trillekoffert. Det virker helt unødvendig å trille en koffert som ser ut som om den veier godt under 10 kg, og når man triller i stedet for å bære tar man dobbelt så stor plass. Ganske tåpelig når man vaser rundt i trengselen på en flyplass.

Jeg merker ...

Jeg fikk nylig overrakt en av de siste bryllupsgavene (men ikke den helt siste, da det fortsatt er to venner av meg som hevder de har en gave på vei), en god, gammeldags rubank av tre. Jeg har hittil greid å motstå fristelsen til å teste høvelen på alt av treverk jeg har hjemme, og dessuten har jeg unngått å komme med utilsiktede morsomheter om å «høvle over alt jeg ser», men det er bare så vidt. Behovet for å lage meg et enormt spisebord av eik er større enn noen gang, men jeg må nok bare innse at det ikke er slikt man holder på med før man har et hus som matcher bordet, pluss et egnet sted å holde på.

Denne saken er nok helt klart det mest seriøse verktøyet jeg eier, og dessuten det mest magiske. Oppvakte lesere som ikke har erfaring med trehøvler vil muligens merke seg at stålet ser ut til å mangle muligheter for justering, men det er bare til synelatende.

Stålet holdes på plass av en kile. For å montere stålet setter du det sånn omtrent der du vil ha det, og kakker litt på kilen for å feste det. Stikker stålet for langt ut? Ikke noe problem, bare hold høvelen lett i hånden og gi den et lite kakk på baksiden med en treklubbe. Så vidt jeg kan forstå må det være treghetsloven som sørger for at stålet blir hengende igjen mens høvelen går fremover, og det fører til at stålet går ...