I løpet av de siste ukene har det dukket opp en ny kampanje i gangene på NTNU. Den vil ha DIN IDÉ og lover 1.000.000 KRONER. (Etter nærmere ettersyn viser det seg at den egentlig bare vil ha mine og andre NTNU-ansattes idéer, og sannsynligvis bare dem som er kompatible med "technology transfer", et uttrykk med tunge Gløshaugen-assossiasjoner.) Tittelen på konkurransen er "Gullegget".

Men tilbake til grunnen til at denne artikkelen er arkivert under "rant".

På pauserommet vårt dukket det nemlig opp en glassbolle full av gull-fargede plastegg.

Jeg vet akkurat hva som har skjedd. Noen har sittet og brainstormet på et møte med for mye sukker og for lite fornuft, og idéen om å knytte navnet på konkurransen til håndgripelige gullegg ble for vanskelig å motstå.

Jeg antar at målet med dette stuntet ikke var opplysning (det henger som sagt plakater overalt), men heller et forsøk på å 1) gjøre prosjektet til et samtaletema under lunsjen og 2) skape positive assossiasjoner til prosjektet ved å knytte det til sukkertøy.

Hos oss gikk dette i så fall ikke etter planen. Første reaksjon var undring (er det julepynt? Påskepynt? Hvem har så dårlig smak?). Deretter oppdagelse, og så irritasjon og et anstrøk av forakt.

Dersom NTNU-ansatte ...

Hadia Tajik skriver en kronikk på NRK Ytring i dag, der hun omtaler foreslåtte endringer i åndsverksloven. Hun snakker om at det er viktig at loven tilpasses tiden vi lever i, etc. etc., og beskriver tre foreslåtte endringer. De to første handler om å klargjøre og forenkle eksisterende bestemmelser, og er (antar jeg) relativt ukontroversielle. Det tredje forslaget er imidlertid litt mer på kanten. Jeg sakser:

For det tredje foreslår vi at domstolene kan pålegge internettilbydere å hindre eller vanskeliggjøre tilgang til nettsteder som krenker opphavsrett i grove tilfeller. Dette har ikke vært mulig før. Det er et sterkt virkemiddel. Terskelen for å ta det i bruk vil derfor være svært høy. Det må være tale om nettsteder som i stort omfang inneholder materiale som åpenbart krenker opphavsretten.

Dette bringer umiddelbart tankene til drøye utsagn fra suspekte ledere i tvilsomme regimer, som for eksempel da David Cameron tok til orde for å stenge sosiale media under opptøyer. Tajik utdyper videre:

Adgangen til å gi slike pålegg skal imidlertid brukes med stor varsomhet og forbeholdes bare de mest alvorlige tilfellene. Det innebærer at det ikke kan pålegges hindringer i adgangen til lovlig tilgjengeliggjort materiale på en måte som kommer i konflikt med Grunnlovens § 100.

Grunnlovens §100 sier:

Ytringsfrihed bør finde Sted.

Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov ...

Dagen i dag lå egentlig an til å bli en klassisk vinterdag i Trondheim, og i såfall ville den føyd seg pent inn i rekken av klassiske vinterdager vi har hatt tidligere i Januar. I begynnelsen av uken kom det noe snø, på lørdag regnet det, og i da er det kaldt igjen. Alt lå dermed til rette for et nytt påfyll av is, holke, faenskap og dårlig skiføre, akkurat slik vinteren pleier å være i Trondheim. Imidlertid fortsatte nedbøren utover natten, så de siste timene snødde det i stedet for å regne, og i dag da jeg stod opp var det en aldeles eksemplarisk vinterdag med blå himmel, minus 5 grader eller så, og aldeles utmerket skiføre. Jeg benyttet dermed anledningen til å ta meg en skitur i Estenstadmarka, for andre gang i år, og forsåvidt også for andre gang siden jeg flyttet til Trondheim i 2002.

Jeg kan vel egentlig sies å ha oppdaget Estenstadmarka først i mai i fjor, etter at Sigbjørn spurte hvorfor jeg ikke bare stakk opp dit for å jogge, og nå har jeg altså blitt en ivrig bruker av denne marka, både sommer og vinter. Det er faktisk skikkelig fint å gå på ski der, spesielt hvis man er ute litt tidlig, før alle barnefamiliene, og nesten det beste av alt er at jeg kan starte med å ta på meg skiene rett utenfor leiligheten.

Jeg gikk opp til estenstadhytta i dag, en tur på en liten time ...

I have recently started watching Star Trek: The Original Series. I grant you, my new found interest is probably helped by the quaintness of the 1960s style (I never managed to get into Voyager, for example). My ability to suspend disbelief is always helped by less than stellar (see what I did there?) sets: when I am in the process of suspending disbelief with regard to the sets, my brain fills in a number of other blanks as well. I enjoy this. But I confess the main appeal of the series is found in the characters. What sets The Original Series apart, as far as my experience of Star Trek goes, is the beautiful assembly of a cast that works. One where all the major players are interesting in their own right (although I must admit to a preference for Spock).

Now to the heart of the matter. Having watched the first season and a half of the show, I got a sudden urge to rewatch J.J. Abrams' Star Trek (2009). I remember being unhappy about it when it came out (while I am new to the series, I have watched the old films, and I had formed some definite ideas about how Spock, in particular, would act). I returned to it with my earlier views more fully grounded (you can shout "confirmation bias" all you like; I can't hear you), and I am increasingly convinced Abrams and his cronies (I am looking at you, Lindelof) have made ...

Liker du lune filmer fulle av følelser og ettertanke? Se denne dramakomedien. Paul Giamatti gjør en glimrende innsats i hovedrollen som den middelaldrende, mislykkede forfatteren Miles. (Det var litt festlig at vi så Sideways mens vi er midt oppi serien John Adams på HBO - der Giamatti har en ganske annen hovedrolle, som han også gjør meget bra.)

Miles tar med seg skuespillerkompisen Jack på kjøretur til Californias fjongeste vinområder før sistnevnte skal gifte seg. De to har helt ulikt temperament og syn på livet, og samspillet mellom dem er sentralt i historien.

Hvis du forlanger sjokkartede pottmessige jordskjelv i en film for at opplevelsen skal bli fullverdig, er det nok greit å styre unna. Her er meget godt skuespill, en fin porsjon humor og dels rørende drama i skjønne omgivelser, og det holdt i massevis for meg.

Et morsomt trivia: Hovedpersonen har sterke meninger om visse vinsorter, og dette påvirket faktisk salget av vin i USA. Er du glad i vin vil du kanskje få litt ekstra ut av denne filmopplevelsen.

Jeg sier: 5/6. Ingvild sier: Morsomt å se duden fra John Adams i en helt annen rolle. Skjønner ikke helt hvorfor den er så voldsomt rost opp i skyene. Usmakelig birollefigur. Fin film. IMDb: 7.6/10, RottenTomatoes: 96%. Vant forøvrig en Oscar for beste ikke-originale manus.

Open Access har blitt litt av et moteord i det siste, men det later til å herske noe forvirring omkring hva det betyr. Jeg lurer imidlertid på om forvirringen er min, så jeg bestemte meg for å undersøke litt.

For å begynne med begynnelsen, altså min forståelse av Open Access, så dreier det seg om fagfellevurderte vitenskapelige tidsskrifter som legger ut artikler gratis på nett. Å drifte et tidsskrift koster naturligvis penger, og i min forståelse av tingenes tilstand finansieres vanlige tidsskrifter ved at man betaler for å lese (typisk ved at universitetet ditt abonnerer), mens Open Access finansieres ved at man betaler for å publisere (typisk fra prosjektmidlene sine). Det handler likevel ikke om at man kjøper tilgang, da artikkelen fortsatt skal vurderes på faglig grunnlag før den godkjennes for publisering.

Såfremt det man betaler for å publisere står noenlunde i forhold til det det faktisk koster å drifte tidsskriftet synes jeg denne typen Open Access-publisering virker som en god idé. Jeg er veldig tilhenger av at offentlig finansiert forskning skal være offentlig tilgjengelig, og fri flyt av informasjon og idéer og alt det der. I tillegg slipper man at svinepelser som Elsevier, som er et stort forlag som eier 2000 tidsskrifter, tjener seg styrtrike på å sette sammen pakkeløsninger som er slik at man ikke kan abonnere på det man er interessert i uten samtidig å betale for en hel haug med søppel. Man kan naturligvis innvende at det er dumt om forskere i fattige land ikke har ...

Advarsel: Jeg akter å synse. Jeg er nemlig litt sint i dag. Det begynte med at jeg våknet og trodde jeg var enig med Frp (jeg kommer tilbake til det senere), og det er jo aldri en god start på dagen. Jeg har også litt gjenværende sinne fra i går. Jeg leste nemlig nyhetene.

Jeg er alltid litt skeptisk til å bli sint basert på slike nyheter, mest fordi jeg alltid har en ekkel følelse av at jeg ikke har fått hele bildet (jeg vet jo ikke hva retten vektla i de forskjellige tilfellene, og jeg har ingen bakgrunn i psykiatri). Men. Jeg uttaler meg herved som et middels oppegående medlem av samfunnet.

Jeg er helt enig i prinsippet om at hvis man var psykotisk i gjerningsøyeblikket skal man ikke straffes. Er man syk skal man heller få hjelp. Men dersom man er syk og ikke vet at man er syk er tvang gjerne nødvendig for at man skal få den behandlingen som gjør at man ikke lenger er farlig. Problemet, slik NRK fremstiller det, er at det er et gap mellom det som gjør at man blir frikjent fordi man regnes som utilregnelig og det som regnes som sykt nok til å kreve tvunget helsevern. Kravene som skal oppfylles for tvunget helsevern er i følge NRK følgende:

Lovbryteren må begå en alvorlig kriminell handling.
Det må være stor fare for gjentakelse.
Tvang må anses som nødvendig for å verne samfunnet.

Og det høres jo også helt fornuftig ut. Alt ...

Etter at jeg kjøpte en Raspberry Pi og begynte å se på hva man egentlig kan gjøre med litt elektronikk har jeg følt et behov for å skaffe meg en grunnleggende forståelse for slike ting. Jeg bestilte et koblingsbrett (breadboard på engelsk, brødbrett på norsk?) og et par hundre transistorer, dioder og motstander på eBay for $10 eller noe slikt, og jeg har begynt å se litt på hva man kan lage. Nå kommer det mest sannsynlig aldri til å være fornuftig for meg å bygge en krets fra grunnen av, men jeg finner det likevel intellektuelt tilfredsstillende å vite hvordan ting funker på et fundamentalt nivå. Jeg tenkte derfor å skrive en liten artikkelserie om hvordan datamaskiner egentlig funker, og i dag begynner vi med transistoren. Det vil si, vi begynner naturligvis med radiorøret.

Den enkleste typen radiorør er essensielt en lyspære med en ekstra elektrode. Man sender en strøm gjennom glødetråden, så den blir varm. Når et metall varmes opp vil noen av elektronene i metallet få nok energi til at de kan rive seg løs. I en vanlig lyspære vil de bare tiltrekkes tilbake til metallet, som blir positivt ladet når det mangler noen elektroner, og dette er ikke noe man tenker over. I et radiorør, derimot, ønsker man å utnytte denne effekten. Ved å sette inn en ekstra elektrode, og legge negativ spenning på glødetråden og positiv på elektroden, kan man sørge for at elektronene som rives løs blir tiltrukket til den ekstra elektroden. Dermed ...

I min jakt etter et eller annet semifornuftig å bruke en Raspberry Pi og en 16-kanals servokontroller på, tenkte jeg i dag at det hadde vært kult å lage en liten bil man kunne styre med mobilen. Et superenkelt grensesnitt der det eneste som er på skjermen er en joystick, og så styrer man frem og tilbake og svinger med én finger. En servo til å styre styringen, en til å justere farten og kanskje noe bremsing eller noe, det burde ikke være så vanskelig å hive sammen. Så kom jeg på at man kanskje kan bruke akselerasjonssensoren i telefonen, og da var det straks enklere å teste, siden jeg allerede har en app som kan strømme data fra sensorene via nettverket.

Jeg modifiserte programmet jeg skrev i fjor vår for å vise akselerasjonen en pendel utsettes for og koblet opp en servo, og vips:

Så da er det nesten bare å sette seg ned og bygge en bil. Jeg hadde jo en hel del Technic Lego i gamle dager, men sannelig om jeg vet hvor den har tatt veien. Jeg får gjøre en innsats og lete litt neste gang jeg er hjemme i Molde.

Det finnes kun én korrekt julemiddag, pinnekjøtt, og det finnes kun én korrekt juledessert, multekrem. Og med multekrem mener jeg ikke litt multe rørt inn i store kvanta krem, men multe og krem servert i hver sin skål. Dermed kan man forsyne seg med omtrent to deler multe og en del krem, gi blandingen én omrøring med skjeen, og nyte de distinkte, men likevel blandede, smakene av multe og krem. Og hvis man er ekstra mett etter pinnekjøttet kan man for andre og tredje runde av desserten gi beng i hele kremen og nyte multen alene med et lite glass konjakk.

Ivrig etter å gjenskape den gode opplevelsen av juledesserten uten å måtte tine et kilo frosne multer, fikk jeg i går det lyse innfall å prøve å lage en cocktail som fanger essensen av multer og krem. Ingrediensene måtte åpenbart bli multelikør og fløte. Jeg begynte med å piske fløten til et forstadium til krem, slik at den fortsatt var litt flytende. Jeg helte så litt multelikør i et lite stettglass, og plasserte forsiktig et lag pisket fløte på toppen. Jeg eksperimenterte litt med en omrøring eller to, for å kopiere det jeg gjør med multer og krem, men det så rett og slett litt guffent ut. Det funket imidlertid bra med et lag pisket fløte på toppen. Når fløten har passe konsistens kan man få med omtrent like mengder fløte og multelikør i hver slurk, og det var i grunnen målet med omrøringen.

Resultatet ble ikke så ...