Camilla spurte hvordan jeg hadde det på jobb i går, og jeg sa jeg hadde det bra. Hun spurte om jeg ikke hadde noe mer å si enn at jeg hadde det bra, kanskje en morsom historie å fortelle eller noe, og etter å ha tenkt meg litt om kom jeg på at jeg opplevde noe litt småfestlig. Jeg advarte riktignok om at det neppe kom til å bli en klassisk anekdote, men mer en ting å småhumre over i riktig selskap.

Det begynte med at jeg prøvde å kompilere et stykke fortran jeg nettopp hadde gjort noen endringer i, og kompilatoren klagde over at int ikke hadde en type. Som vi vet er jo int en intrinsic i fortran, så den har åpenbart en type. Jeg hadde nettopp spurt en av mine kolleger om en rekke andre ting, så jeg tenkte jeg skulle prøve å finne ut av dette problemet på egenhånd. Man ønsker jo å fremstå som resurssterk og selvhjulpen.

Jeg googlet litt etter feilmeldinger om manglende type fra ifort, og Stack Overflow indikerte at i noen tilfeller kan det se ut som om det er funksjonen selv som mangler type, mens det egentlig er argumentet det er noe galt med. Aha, tenkte jeg, og konkluderte med at det sikkert var noe galt med kind-parameteren, så jeg endret begge argumentene til hardkodede heltall, og kompilerte på nytt til samme feilmelding. På dette tidspunktet kom en kollega gående forbi kontoret mitt, så jeg påkalte oppmerksomhet, og det viste seg ...

Den absolutt mest slitsomme delen av å skrive og publisere en vitenskaplig artikkel er prosessen med å laste den opp til tidsskriftet for vurdering. Mange vil kanskje si at det å skrive artikkelen er slitsom, og andre vil kanskje trekke frem den til tider ganske tilfeldige fagfellevurderingen, og det er naturligvis noe i dette. Jeg har selv jobbet med en artikkel i over et år, og jeg har også fått kommentarer som «Forfatterne har tidligere publisert flere artikler med en professor som konsekvent unngår å sitere mine artikler. Derfor anbefaler jeg ikke denne artikkelen for publisering.», og ja, dette er slitsom og frustrerende. Men jeg mener altså likevel at selve opplastingsprosessen er hakket verre. Drøye kommentarer i fagfellevurderingen blir alltid til en god historie man kan le av på fredagspilsen, men den gangen du brukte to timer før du fant ut at artikkelen ikke ville laste opp riktig fordi du hadde lagt ved en figur i pdf versjon 1.5? Ikke like festlig.

For å begynne med begynnelsen, hvilke skritt er egentlig involvert i å laste opp en artikkel til et tidskrift? Først må man typisk fylle ut litt informasjon om seg selv, eventuelle medforfattere og litt om artikkelen, i et mer eller mindre veldesignet skjema på en nettside. Vanligvis er disse mindre veldesignet, og av og til inneholder de direkte feilaktig informasjon. For eksempel prøvde jeg nylig å laste opp en artikkel til Computer Physics Communications, der det stod at man kunne be om en spesiell redaktør, og at ...

8. mars var likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen intervjuet i Aftenposten, og ble blant annet sitert på følgende:

- Man kan gjerne si at det er like verdifullt å gå hjemme med barna som det er å være i arbeid – men det er ikke. Det er bare å se på alle ordningene som er tilknyttet arbeid, og se på makten og statusen som følger med det å stå i arbeid. Samfunn som har lagt vekt på at kvinner skal være hjemme er systematisk mindre likestilt enn andre, og der har kvinnene mye dårligere valgfrihet. Lik det eller ikke: Valgfrihet er knyttet til økonomi, sier Thorkildsen.

Dette virker for meg som et helt ukontroversielt utsagn der poenget er at samfunnet er innordnet slik at det straffer seg økonomisk å jobbe deltid. Langt flere kvinner enn menn jobber deltid mens de har små barn, og dette er en dårlig idé fra et likestillingsperspektiv. Virker rimelig.

Likevel har Aftenposten greid å grave opp en hel haug med folk som er sjokkerte over dette utsagnet. For eksempel, fra Hanne Kristin Rohde:

- Jeg synes det er et sjokkerende tunnelsyn fra barne- og likestillingsministeren at hun ber kvinner tenke seg om før de velger deltid. En slik uttalelse er svært gammelfeministisk. Thorkildsen kan ikke be kvinner ikke være hjemme fordi man får dårligere pensjon når man blir gammel – da må man heller ta tak i at det er dårligere ordninger for dem som velger å være hjemme, sier Rohde.

[...]

- I bestefall er det uheldig formulert. Man kan legge ...

Every year on March 8, feminism and feminist concerns are suddenly in the media in a happy and encouraging kind of way. To the extent that focus on world problems can be happy and encouraging. It almost gives you hope for mankind. And then there is the rest of the year. My plan is as follows. Every week (I hope) I'm going to update this post with some of what I come across (with an emphasis on the West), pretending that the days from March 9 to 7 are also days when feminist concerns are important. I'm interested to see how it will look on March 8 2014.

If you do not click on links, you will get little out of this. Also, feel free to add to it through the comments section.

March 8: It is fitting, I suppose that the final instalment of this March 9-7 post is published on March 8 (thought that strictly speaking falls outside its scope). And it is no surprise that it repeats the patterns of the earlier ones. I’m headed to town now in order to join in the demonstration against the new rightwing government’s chipping away at the right to abortion. It looks like I won’t be the only one (though I would like to have a word with the person who decided to place IWD right in the middle of the flu season). But first, let's have a look at the week's nuggets ...

Jeg påpekte kvinnedagen til en kollega i dag, og nevnte med det samme at jeg anser meg selv som feminist. Hun mente dette var bra, og la til at man ofte blir satt litt i bås hvis man som kvinne kaller seg feminist (og man er selvfølgelig i en bås, den som er merket «Feminister», men dette er jo en veldig stor og diffus bås, muligens oppdelt i flere sub-båser, så jeg skjønner hva hun mener), men at jeg som mann nok slapp unna. Temaet feminisme kom opp igjen i lunsjen, og jeg ble bedt om å definere «feminist», eller i allefall hva jeg mener med at jeg er feminist, så jeg flesket til med denne elegante definisjonen:

Feminism is the radical notion that women are people.

Det kan godt tenkes det finnes de som mener feminisme er mer radikalt enn som så, men jeg synes denne er fin, og hvis man er enig i definisjonen er det vanskelig å tenke seg hvordan man skulle kunne være et noenlunde fornuftig menneske og samtidig ikke være feminist. Så for meg er det en ganske selvfølgelig ting å være.

Jeg har imidlertid merket i det siste at jeg har blitt en nokså radikal feminist. Jeg tror i allefall det er det jeg er. Hver gang noen kommer med en generell uttalelse om hva som kjennetegner kvinner (eller menn, for den saks skyld), merker jeg at jeg reagerer litt. Selv en relativt uskyldig ting som for eksempel å kalle en romantisk komedie en ...

På jobb i dag hadde jeg et kort ærend på andre siden av byen. Planen min var egentlig å ta taxi, men min kontorkamerat gjorde meg oppmerksom på at avdelingen min er medlem av Trondheim bilkollektiv, og at de har en hendig liten el-bil stilt opp rett utenfor bygget vårt. Trondheim bilkollektiv er et kollektiv man kan melde seg inn i om man har behov for å låne bil fra tid til annen. Det koster 2500 å bli medlem, pluss en årsavgift på 900 kroner. De 2500 dekker din eierskapsandel, og disse pengene kan du få tilbake om du melder deg ut. Som medlem låner du så bil for priser som for tiden varierer fra 22 til 50 kroner timen, eller 220 til 500 i døgnet for lengre leie, pluss ca tre kroner pr. kilometer.

Jeg mener jeg har hørt om bilkollektivet før, men jeg har ikke helt satt meg inn i hvordan det funker og prisene. Jeg innser imidlertid nå at det kan være riktig så hendig å være medlem om man har bruk for bil til korte turer i ny og ne. Lange turer blir fort dyre, siden 3 kroner pr. kilometer i 80 kilometer i timen blir 240 kroner timen, men for eksempel min tur fra Brattørkaia til Lerkendal i dag kom på rundt 50 kroner, som er ganske mye rimeligere enn drosje. Ulempen er at man, i motsetning til med en bysykkel, må returnere bilen dit man hentet den, så avhengig av hvor du bor og ...

Jeg ser Borten Moe har vært ute og snakket til media igjen. En litt diffus artikkel på aftenposten.no sier at «Nye anslag viser at det kan være nok olje og gass i Barentshavet sørøst og Jan Mayen til at de uoppdagede ressursene på norsk sokkel øker med rundt 15 prosent.», uten at det er helt klart hvorfor anslagene er oppdatert eller hva de er basert på. Uansett, olje- og energiminister Ola Borten Moe synes naturligvis dette er storartet, og sier

De økte ressursanslagene som kommer nå er veldig gledelige. Dette betyr at norsk oljeindustri har en betydelig framtid knyttet til en videre bærekraftig utvikling av våre olje- og gassressurser

Seriøst? Bærekraftig utvikling av olje og gass? På hvilken måte kan bruk av fossilt brensel gjøres bærekraftig? Definisjonen på bærekraftig er vel at man bruker resurssene i et slikt tempo at de rekker å fornye seg, eller noe i den dur, og det utelukker vel bruk av fossilt brennstoff i det hele tatt? Jeg sendte en epost til departementet og spurte hvilken definisjon av «bærekraftig» de benytter, men jeg holder ikke pusten mens jeg venter på svar.

Etter disputasen min, og før jeg begynner å jobbe, tenkte jeg det kunne passe med en liten ferie, så Camilla og jeg pakket koffertene og tok turen til London fra tirsdag til søndag denne uken. Vi liker London ganske godt, og vi har vært der på ferie noen ganger før, noe jeg synes gir et behagelig utgangspunkt for et besøk, ettersom man kan komme dit med noen idéer om hva man vil utforske, heller enn en liste med ting å se. Ved tidligere besøk har vi stort sett bodd på hoteller med nyoppusset lobby og mindre nyoppussede rom i området rett nord for Hyde Park og Kensington Gardens, så denne gangen bestemte vi oss for å prøve noe nytt og tok inn på The King's Boutique Hotel i Hampstead.

Vi kom over hotellet på nettet naturligvis, og fattet interesse da en av anmeldelsene ga dårlig karakter med begrunnelsen «This is not really a hotel, just guest rooms above a pub.» Vi tenkte det hørtes ut som en god idé, og det viste deg seg å være. Rommet var ikke så stort, og det var litt kaldt om dagen og varmt om natten, men det var koselig, rent og fint, overraskende bra standard på badet (blandebatteri i vasken, for eksempel), og puben var dessuten så koselig og sivilisert at man kunne sitte der og lese en bok på lørdag kveld selv om det var ganske fullt.

Hampstead, som jeg har besøkt så vidt før, men bare for ...

Søndag tok jeg for første gang turen til Bymarka for å gå på ski. Jeg fikk en melding fra en kamerat som skulle avgårde, og selv om værmeldingen indikerte at det skulle være rundt null og utrygt for regn bestemte jeg meg for å slå meg med. Hvor ille kan det egentlig være, tenkte jeg. Jeg har jo tidligere hatt et prinsipp om å kun gå på ski når det er godt føre, definert som at det skal være kaldere enn -2, og det skal ha snødd minst 10 cm siden sist det var plussgrader, men i vinter har jeg tillatt et par avvik fra denne regelen, og det har i grunnen gått helt greit, så jeg tenkte at en gang til kan vel ikke skade.

Da jeg dro hjemmefra var det lett fin snø og antagelig rett under null grader, men i løpet av den lille timen det tok før vi gikk av bussen ved Skistua hadde det slått om og begynt å regne. Jeg burde naturligvis satt meg på bussen ned igjen med en gang, men vi ble enige om at det regnet bare litt, så i stedet ga vi oss til å smøre med lilla. Etter ca 500 meter konkluderte vi med at rødt antagelig var mer tingen. Jeg har for vane å smøre for feste heller enn god gli, i den grad jeg kan snakke om smørevaner etter å kun ha hatt smørefrie ski inntil for to måneder siden, så jeg klinte på tre lag, og ...

Det var noen som spurte meg på fredag hvordan det føles å bli doktor, og jeg tror kanskje svaret er at det føles litt som å bli 25. Det virker som om det burde være noe der, men egentlig er det ingen stor overgang. Det å bli doktor har selvfølgelig praktiske konsekvenser, da utdanning for eksempel er relevant når man søker jobb, men sånn følelsesmessig tror jeg det å bli 25 er mye det samme.

Det var også noen som spurte meg om det er fint å bli ferdig, og det er klart at det er greit at disputasen er overstått, men de siste fire årene har egentlig være kjempetrivelige, så slik sett hadde jeg ikke hatt noe imot å fortsette noen år til. Det er dessuten over ti år siden jeg begynte på NTNU, og siden da har jeg antagelig tilbrakt flere timer i Realfagbygget enn i noe annet bygg unntatt de to husene jeg har bodd i i Molde. Det kommer rett og slett til å bli veldig rart å ikke gå dit nesten hver dag.

Jeg hadde forøvrig tenkt å poste et bide av meg selv under innspurten, slik jeg gjorde under innspurten i mastergraden, men jeg fikk ikke somlet meg til det før nå:

Bildet er tatt en dag i forrige uke, så midtveis i arbeidet med prøveforelesningen, og slik sett midt i innspurten. Det var så fint vær den dagen, bare -10 grader og skikkelig fint i solveggen, så vi ...