Da har jeg omsider lest hele Wheel of Time, og det synes jeg på en måte er litt trist. Jeg liker det nemlig ikke så godt når bøker tar slutt, og Wheel of Time har jo vært perfekt i så måte. Jeg har lest disse bøkene siden 1996, eller deromkring, og slik jeg husker det har forfatteren hele tiden sagt at det ligger an til å bli en bok til, toppen to. Jeg sjekket imidlertid noen sitater på nettet, og det viser seg at han ikke var fullt så ute av kontakt med virkeligheten som jeg mente å huske, men man kan likevel begynne å lure.

I januar 1991, rett etter at bok to hadde kommet ut, snakket Jordan om hvordan han planla å skrive seks bøker, og la til

Actually, I prefer not to use the term "series" because it sounds so open-ended, like the writer will continue to produce books in the same creative surroundings indefinitely.

I desember 1993, i forbindelse med utgivelsen av bok fem, sa han:

At present I am indeed hoping to complete the cycle in either seven or eight books. I am 90% confident that I can do it in seven, 95% confident that I can by eight. [...] And I am afraid the rest of the books very likely will be as large as SHADOW and FIRES. Sorry. I've been thinking about asking the publisher to include a shoulder strap.

og sommeren 1996, under en signering i forbindelse med lanseringen av bok sju ...

As most of you will know, Charles Dickens never published his novels all in one go. Some were published in weekly instalments in literary journals; but the type of publication which is most closely associated with Charles Dickens as an author is that of monthly parts publication: It was how he helped revolutionise Victorian publishing, being the first to master the format with Pickwick, and the last to make it profitable, with Edwin Drood.

We propose to read one of Dickens' less famous novels, Martin Chuzzlewit, as it was published, exactly 170 years after the fact: Dickens started publishing this novel in January 1843; we will start reading it this January. Dickens published the novel over 18 months; we will be reading it over 18 months.

And we want you to join us (you must at this point imagine me wearing a star spangled top hat and pointing intently at you).

This is what will happen: Once a month, like a pleasant, albeit expected, surprise, a fairly large .pdf file (the first one will be 19mb) will appear in your inbox. It is large because it contains a beautiful facsimile of the original parts from 1843 (and later 1844), complete with the traditional green wrappers (which was a staple of Dickens' early publications, and which he returned to in his final books), and the nutty Victorian advertisements we know and love. You will then read about 3 chapters a month (no cheating by buying the book and finishing it ahead of time) over the next year and a half.

How can you resist?

Send me an e-mail, and I'll add you to the list.

Jeg syslet litt med spillprogrammering i Pygame i julen, og som en overmodig ung mann gikk jeg naturligvis med en gang løs på å lage et 2D-RPG i samme stil som Secret of Mana. Jeg har ikke kommet så veldig langt, men jeg har greid å lage en animert figur som kan gå i fire retninger, og angripe mot venstre, og som kan skade og ta skade av fiender (foreløpig representert ved et bilde av en bil). Jeg har også implementert scrolling, slik at man kan bevege seg på et større område uten å loade på nytt hver gang man kommer til kanten av skjermen, men jeg mistenker at jeg har gjort det håpløst ineffektivt, og jeg tror spillet mitt kommer til å ha de latterligste systemkravene et 2D-spill noen sinne har hatt.

Pygame håndterer alt griseriet som er involvert i å faktisk dytte bilder til skjermen, så mye av det grunnleggende arbeidet du gjøre er å flytte rundt på bilder, bytte ut bilder i passe tempo hvis du vil ha animasjon, og sjekke om to bilder kolliderer med hverandre for å håndtere ting som fiender og utganger og slikt. Likevel er det fortsatt utrolig mange småting man må ta stilling til og håndtere.

Ta noe så elementært som å slå etter en fiende med et sverd. Man trenger åpenbart noen bilder som kan settes sammen til en animasjon av dette, vanligvis tre eller fire sett ...

Rundt jul fikk jeg tilsendt enda mer elektronikk til min Raspberry Pi. Jeg oppdaget Adafruit Industries, et firma som ble grunnlagt av en dame som studerte elektronikk eller noe slikt på MiT, og som har som formål å spre elektronikkens glade budskap. De selger masse kule ting som hver for seg koster nesten ingen penger, som for eksempel et kort som kan styre 16 servoer og en analog-digital-konverter. Adafruit har dessuten også gode beskrivelser av hvordan man skal koble ting, samt pythonbiblioteker man kan laste ned gratis. Gode greier.

Jeg kjøpte en servokontroller pluss et par servoer, og etter litt hacking, banning og nærlesing av diverse fora, manualer og dessuten ArchWiki, fikk jeg servoene til å bevege seg som jeg ville. Så nå har jeg to servoer jeg kan styre fra Python, og hvis jeg investerer i en slik USB-batteripakke som kan forsyne Raspberry Pien med strøm kan jeg sende dem avgårde på egenhånd i en legobil eller noe i den dur. Mange har spurt hva jeg skal bruke dette til, og det har jeg forsåvidt ikke bestemt meg for ennå, men jeg føler at det er veien som er målet her, og at i alle fall ligger verden for mine føtter.

Servokontrolleren er forøvrig egentlig en PWM-dings, der PWM står for Pulse Width Modulation. Min tidligere erfaring med servoer kommer stort sett fra barneskolen, da vi lagde kinaputter med fjernstyrt elektrisk tenning ved hjelp av servoer fra den radiostyrte bilen til Trond ...

Jeg registrerer at det har blitt moderne å klage på at folk bruker «i forhold til» som et litt vagt begrep for å indikere at et eller annet er et eller annet, noe annet tatt i betraktning. Eller noe i den dur. Kritikken går ofte på at «i forhold til» slett ikke er et slikt vagt begrep, men derimot et presist, matematisk utrykk som betyr at mengden av noe står i et forhold til mengden av noe annet. Denne kritikken er imidlertid søppel. La meg sakse fra ordbok.no:

forhold n1 (etter ty.)
1 omstendighet, ytre vilkår arbeide under vanskelige f- / flere f- spiller inn / en etter f-ene god innsats / føref-, samfunnsf-, værf- / tilstand etter norske f- / ordnede f- / kjensgjerning, sak f-et er:... / atferd, oppførsel, vandel soldatens tjenstlige f- / et straffbart f-
2 innbyrdes stilling, forbindelse ha et godt, dårlig f- til arbeidskameratene sine / et spent f- / de har hatt et f- en seksuell forbindelse / avhengighetsf-
3 proporsjon, samsvar f-et mellom tilbud og etterspørsel / f-et mellom liv og lære / resultatene står ikke i f- til innsatsen / saft og vann blandes i f-et 1 : 5 / kvotient f-et 2 : 1 er lik f-et 4 : 2

Vi ser altså at «forhold» har tre betydninger, der bare den siste er den som trekkes frem når noen kritiseres for å bruke «i forhold til» galt. Jeg vil også si at de to første betydningene er plenty vage nok til at det for eksempel er helt greit å si «derivasjon er viktig i forhold til eksamen ...

Da var nok en jul over, og hverdagen venter. Jeg har hatt en sporadisk tradisjon, i den grad noe kan kalles tradisjon når det er sporadisk, for å oppsummere ulike ferier, skjønt kanskje særlig påsken, så jeg tenkte å fleske til med en oppsummering av fjorårets jul. Jeg kjøpte meg jo ski, her rett før jul, og for å få valuta for pengene jeg ikke sparte ved å ikke vente til salget mot slutten av sesongen har jeg vært meget ivrig på ski i julen. Ved siste opptelling hadde jeg hele sju skiturer, som må være like mange som de tre foregående årene til sammen. Slett ikke verst, om jeg får si det selv.

Jeg har dessuten laget bålkaffe ved tre anledninger, to ganger på skitur og en gang på fottur. Alt i alt en meget bra friluftsjul, til tross for at været egentlig ikke har vært mer enn helt greit. Sånn overfladisk sett har det kanskje virket som bra vær, siden det har vært nokså kaldt, med tørr fin snø, men av en eller annen merkelig grunn var det veldig lite snø med en gang man kom over tregrensen. Enten må det ha blåst veldig mye, eller så var det veldig lavt skydekke når snøen kom. Konsekvensen var i allefall at man måtte velge mellom snø og trær eller ingen snø og ingen trær, i stedet for for eksempel snø, men ingen trær, som jeg neppe er alene om å foretrekke, og selv om det har vært en temperaturmessig ...

I går stod fattern og skrapte fett fra pinnekjøttgryta ned i matavfallet, og jeg tenkte for meg selv at slik sløsing ville man aldri godtatt i gamle dager. Fett kan jo brukes til så mangt. Så jeg tok vare på en bit, og tenkte at selv om jeg ikke er så hypp på å spise rent pinnekjøttfett kunne jeg kanskje lage et lys. Og da kunne man jo slå to fluer i ett smekk, for hva er vel koseligere enn pinekjøttlukt i huset og et lys på bordet?

Jeg gadd ikke å begynne å dyppe lys og greier, dessuten tror jeg pinnekjøttfett er litt i mykeste laget til å lage høye tynne lys. Jeg demonterte et telys, smeltet fettet på vannbad og helte det over i telysformen. Etter at det hadde stått til avkjøling på benken en liten stund hadde vi noe som lignet til forveksling på et vanlig telys.

Vi fikk dessverre ikke testet teorien om at lyset skulle fylle huset med en behagelig duft av pinnekjøtt, da huset allerede luktet pinnekjøtt etter middagen, så det må testes ved en senere anledning. Jeg er imidlertid optimist, og har stor tro på dette som en forretningsidé. Eller i allefall en måte å lære barna en eller annen moral om hine hårde dager.

GODT NYTT ÅR!

01.30
To visdomsord for å avslutte:
Du skal ikke sykle i snøstorm med blinkende lys på rompa og tro at du er trygg.
Og du kan ikke dra på fest på Bolsøya uten at det er en du ikke liker der.
Så da vet vi det.

00.55
Før den tid måtte vi imidlertid knuse pepperkakedødsstjernen (årets høydepunkt). Slik så det ut:



00.45
Nå kommer Moldes fremste matematikk-lærer snart for å hente Silje, så da må vi avslutte (og gå og spise Tiramisu hos tante og denslags).

00.40
Vi er enige om at vi skulle ha lest på 1600-tallet, for da ville vi vært veldig, veldig kule. I alle fall hvis vi var menn.

00.35
Vi diskuterer hvilken ordklasse "da" og "når" tilhører. Silje sier vi bør sjekke bokmålsordboka, som sier det er et adverb (det var det vi gjettet på). Men hvorfor er det et adverb? Bør man unngå å diskutere grammatikk så sent på kveld? Huff.

00.30
Addendum: Karoline erklærte at Siljes ekstreme reaksjon på fyrverkeri og annen skremsel "reddet 2012". Det var jammen bra; Silje er selvsagt glad for å ha kunnet hjelpe.

00.25
Så var det resten av årets nyttårsforsetter: Tor skal fikse den jævla fordømte burdagstingen som alltid gjør overgangen til et nytt år til et frustrasjonsmoment. Ellers har han ingen planer; alt er på stell for de neste 35 årene. Han skal kanskje komme seg på trening. TO ganger i uken. Vi venter i spenning ...

Tittelen på månedens oppskrift er kanskje en smule misvisende. Dødsstjernen skal nemlig lages av pepperkakedeig; jeg mistenker at selv om den var veldig tøff, smakte ikke imperiets romstasjon så veldig godt.

Jeg har laget min andel pepperkaker, men jeg har aldri før vært ansvarlig for å lage deigen. Jeg har imidlertid hørt veldig mye om hvor vanskelig pepperkakedeig kan være, og hvor fint balansert den må være for å fungere optimalt, så det var ikke uten ærefrykt jeg gikk oppgaven i møte. I slike stunder er det fint å kunne hvile seg på en autoritet, så jeg vendte meg til Den store rutete kokeboken, redigert av Ingrid Espelid Hovig, som min mor hadde vært forutseende nok til å skaffe til veie, og fant den eneste pepperkake-oppskriften den hadde å by på: Skårne pepperkaker. I retrospekt burde vi kanskje spurt hvorfor oppskriften spesifiserte "skårne", men det kommer jeg tilbake til.

For å være på den sikre siden doblet vi deigen og sørget derfor for å ha for hånden følgende:

250g mandler
400g smør
400g sukker
2dl sirup
4ts malt ingefær
4ts malt kanel
4ts malt nellik
2ts natron
ca 700g hvetemel

Kvelden før kvelden før kvelden sørget vi for å skålde mandlene. Da jeg var liten var jeg overbevist om at "skålde" refererte til å ta av skallet. Jeg har siden den gang lært at man bruker ordet også i andre situasjoner hvor noe blir badet i kokende vann. Dessverre har jeg lagt igjen Falk og Torp i Trondheim; hvis ikke ...

Fredag før jul leverte jeg avhandlingen min, og siden da har jeg i grunn chillet for harde livet. Lørdag spontankjøpte jeg et par ski, etter å ha vurdert det i flere år, og på tross av relativt beskjedne snømengder har jeg gått fire skiturer siden da, og i dag vil jeg faktisk hevde at jeg fikk til et par fine telemarksvinger. Det ligger an til flere turer i løpet av julen og hvis værmeldingen holder skal det komme en del mer snø de neste dagene, så dette kan faktisk bli tidenes ski-jul. Det blir riktignok ikke så bra som julen for to år siden, da det var minusgrader og masse snø hele juleferien, men da var jeg syk og gikk bare én skitur.

Videre i julen planlegger jeg å jobbe bittelitt, plukke opp igjen spillutvikling i Pygame, sysle litt med elektronikk og generelt spise og drikke godt. Jobbingen jeg skal gjøre går for det meste ut på å kikke på resultatene av noen simuleringer jeg startet for et par uker siden. I Pygame er målet mitt å utvide mitt eksisterende spill, der man kan flytte en figur rundt på skjermen, til å ha vegger og andre hindringer, og kanskje tilogmed en fiende eller to. Når det gjelder elektronikk vet jeg ikke helt hva målet er, eller kanskje er det veien som er målet. Jeg har i allefall bestilt en servo-controller til Raspberry Pi, som gjør at jeg kan styre opptil 16 servoer fra programvare. Jeg begynte forsiktig og ...