Fredag var en bra dag. Jeg måtte riktignok anstrenge meg litt for å finne noen som ville være med meg på Jason Maron og Jan Bang, ettersom Camilla ikke hadde lyst og Eivind ikke kunne. Heldigvis var ikke Trond tung å be. Jeg ble egentlig litt overrasket da han svarte ja med en gang, jeg visste nemlig ikke at Trond likte elektronika, men jeg tenkte ikke mer over det før vi var på vei til konserten, og samtalen kom inn på konserten på muséet samme dag:

Trond: Muséet. Er ikke det sånn jazz?
Jeg: Og hva tror du vi skal på?
Trond: Untz, untz? Dansemusikk?
Jeg: Jeg sa det var en pianist og en elektronika-fyr, gjorde jeg ikke?
Trond: Ja, elektronika. EBM.

På scenen hadde Jason Moran et flygel og et el-piano eller noe i den dur (pluss et lite utvalg bjeller (klokker?) og denslags. Jan Bang hadde en svart boks jeg ikke så noen detaljer på, pluss en discman, noe som så ut som en miksepult pluss noe mer. Den svarte boksen hadde knapper, og tok enten 3.5" disketter eller minidiscer (eller zipdisk?), og Bang stod stort sett og trykte på én og én knapp, men av og til spilte han med flere fingre på en gang. Så litt ut som touch typing, egentlig. Han brukte store, overdrevne bevegelser, av og til brøt han ut i hjertelig latter, og han så generelt ut som om han storkoste seg. En mann med smittende humør, for mange av publikum lo ...

Onsdagen begynte med en tur til byen, for kafébesøk (på Fole godt), billetthenting, en runde gjennom Storgata og en tur i Alexsandraparken. Været var lett deprimerende, med lavt skydekke og regnbyger, men vi var egentlig relativt heldige med timingen og rakk å spasere gjennom storgata mellom to byger. Det var ikke spesielt folksomt i byen, noe jeg antar skyldes været, og jeg må egentlig si at jeg er litt bekymret for festivalens økonomi. Riktignok litt mindre bekymret etter at gårsdagens rekordregn (det skulle komme 90 mm nedbør i løpet av konserten på Romsdalsmuséet) traff Sogn og Fjordane i stedet, men jeg gjør likevel mitt for å bidra til overskudd og har bestemt meg for å gå på konsert hver dag. Litt som de som kun går på ski i påsken. Og jeg har naturligvis tenkt å føle meg kulturell resten av året.

Onsdagens konsert var Sakata/Nilssen-Love/Berthling, et ønske fra Camilla og et av stoppene på Festivalsjefens svarte løype, det vil si jazz for viderekomne. Konserten var kul, men jeg fikk litt sånne moderne-kunst-vibber, i den forstand at det var ikke alltid åpenbart for meg at det var mål og mening bak det som foregikk. De var åpenbart flinke på instrumentene, men når Nilssen-Love trommet som en villmann, Berthling kontrabasset som en galning og Sakata spilte raske sekvenser av det jeg tenker på som opp-og-ned-opp-og-ned mens saksofonen ikke hørtes ut som om den hadde det helt bra med seg selv virket det for meg som om de ...

Å være fri & frank hele Jazzfestivalen er egentlig en ny og spennende opplevelse for meg. Jeg tror faktisk årets jazzfestival er den andre siden jeg var 16 år at jeg har vært fullstendig min egen herre, og ikke hatt sommerjobb eller noe som helst. Til tross for at værmeldingen lovte klassisk vestlandssommer med regn og 12 grader hele uken, har jeg derfor vært innstilt på å gjøre en innsats for å få med meg litt jazz. Eller, «jazze», som man sier i Molde.

Utstyrt med jazzprogrammet, budstikkas løypekart, anbefalinger fra Jørgen, anbefalinger fra min onkel (som eier en kontrabass, og derfor er en jazz-autoritet i mine øyne) og ønsker fra Camilla har jeg skredet til verket og satt meg som mål å gå på én konsert hver dag. Egentlig kunne jeg tenke meg å bli en sånn kul fyr som går på rare konserter til alle døgnets tider, men jeg tror heller jeg skal begynne i litt kontrollerte former. Da jeg var yngre pleide onkelen min, som da ikke hadde barn, å bo hos oss i jazzen og han var alltid ute til langt på natt og gikk på masse konserter, og når han stod opp sånn rundt lunsjtid pleide han gjerne å gjenskape de kuleste partiene av ting han hadde hørt med slike rare lyder som du av og til kan høre jazzfolk lage når de prøver å gjengi lyden fra et strenginstrument (det er i allefall slik jeg tenker ...

Da jeg var i Edinburgh nylig besøkte jeg naturligvis Artisan Roast, som jeg vurderer å oppgradere fra min favorittkafé i Edinburgh til min favorittkafé i Europa. Jeg er faktisk så positivt innstilt til den kaféen at jeg ikke lar meg irritere av litt for høy moderne musikk, noe jeg ville hatet på en pub. Det hadde riktignok sammenheng med at jeg var der for å lese, ikke for å snakke, men likevel.

Uansett, det var strålende vær i Edinburgh forrige helg, så jeg spurte om de kunne lage noe kald kaffe. Det kunne de, de måtte bare stikke bort til butikken på hjørnet og kjøpe en pose isbiter først. Jeg gikk for en Gatomboya til Camilla, og, hvis jeg ikke husker feil, en Mugomera til meg selv. Disse fikk vi tilberedt i V60 og servert med isbiter, noe jeg synes fungerte veldig bra. Isen gjorde selvfølgelig en i utgangspunktet tynn kaffe enda tynnere, men det var leskende og samtidig er det helt utrolig hvor mye fruktiget og syrlighet og spennende ting man kan finne i en kaffe når man ikke overdøver den med det jeg tenker på som kaffesmak. Jeg liker fortsatt sterk kaffe, men jeg må innrømme at jeg har fått stadig mer sansen for svak kaffe de siste to årene.

Ved neste besøk begynte jeg å snakke kaffe med baristaen, og overvar hele prosessen for V60-brygging. Jeg har observert dette før, som beskrevet i artikkelen V60, men denne gangen fulgte jeg litt nøyere med ...

I die a little inside whenever one of my students (inevitably male) dismisses one of Jane Austen's novels as "girly literature", something for women to read, but not worth the time of Men.

Austen is subtle, she is funny, she is snide and she is sharp as a very sharp thing in her satire (not suffering fools without cutting them down in a less-than-apologetic manner), but because her books feature women and love and generally end in (happy) marriages, it cannot possibly be of any interest; it must be trivial, limited, hopelessly gendered and unable to speak to any universal human experience outside of the limited, female; it cannot be serious literature. Unlike, say, a Dublin-obsessed man who plays around with language (lots of love to Joyce).


In fact, the best description of Jane Austen's writing is probably that which she herself supplied, in Northanger Abbey, as a description of the novel as a form (defending them against those who dismissed them wholesale as trivial and silly):

only some work in which the greatest powers of the mind are displayed, in which the most thorough knowledge of human nature, the happiest delineation of its varieties, the liveliest effusions of wit and humour, are conveyed to the world in the best-chosen language

I am not going to pretend love and marriage are not central to the plots of these novels: Austen was writing at a time when a woman's only way to avoid (well, comparative) poverty was finding ...

Blant folk jeg ikke kjenner som jeg følger på Twitter finner man hovedsaklig folk som sier ting om politikk og feminisme, eller folk som sier ting om data og programmering. Hilary Mason (@hmason), Chief Scientist hos bit.ly (jeg aner ikke hva stillingsbeskrivelsen er, men det høres ut som en fet jobb), faller i den siste kategorien. For ikke lenge siden spurte hun sin ikke ubetydelige horde av følgere etter en bokanbefaling, og jeg skummet gjennom svarene hun fikk. En som umiddelbart stakk seg ut var The Art of Doing Science and Engineering.

I hine hårde dager, det vil si i første halvdel av siste halvdel av 90-tallet, var det alltid et helvete å prøve å få tak i en litt obskur bok. Man måtte bestille den på bokhandelen, man måtte belage seg på å komme innom 6-8 uker senere så de kunne «purre på leverandøren», og det var generelt mye stress. I dag, derimot, har jeg vent meg til at man kan få tak i en nesten hvilkensomhelst bok, og hvis det er en av nyere dato er den ofte tilgjengelig til en latterlig billig penge fra abebooks.com. Det kom derfor som en stor overraskelse at The Art of Doing Science and Engineering kun er tilgjengelig fra tre selgere på Abebooks, og en enda større overraskelse at den billigste av de tre koster $700. For en bok som kom ut i 1997.

Jeg undersøkte litt nærmere, og oppdaget at forfatteren er Richard Hamming, kjent for Hamming-coding, Hamming-window og ...

Anledningen for dette besøket til Edinburgh var, som nevnt, et MPI-kurs i regi av PRACE (Partnership for Advanced Computing in Europa) og arrangert av EPCC (tidligere en forkortelse for Edinburgh Parallel Computing Centre, nå bare et navn). Kurset var som vanlig bra saker (folkene på EPCC kan sine saker), og selv om jeg har syslet litt med MPI før synes jeg at jeg fikk veldig mye ut av et kurs på bare tre dager. Jeg vil egentlig si at det var en fordel å ha litt erfaring fra før, siden jeg kunne benytte anledningen til å spørre om mer avanserte ting enn bare det helt grunnleggende.

MPI, som står for Message Passing Interface, er for tiden den fullstendig dominerende standarden for kommunikasjonsmodellen som kalles Message Passing. Message Passing skiller seg fra for eksempel delt-minne, der flere tråder kan modifisere det samme minnet, ved at man må eksplisitt sende og motta beskjeder for å kummunisere mellom prosesser. MPI brukes gjerne, men ikke nødvendigvis, med programmeringsmodellen som heter SPMD (Single Program Multiple Data), som går ut på at man starter flere kopier av samme kjørbare program, og det eneste som i utgangspunktet skiller dem er at de får hver sin unike ID tildelt fra MPI-biblioteket. Ved å kjøre tester på denne IDen kan man så sørge for at hver kopi oppfører seg forskjellig, og man ender gjerne opp med at hvert program gjør omtrent de samme operasjonene på forskjellige data.

Denne måten å programmere på er veldig godt egnet i naturvitenskap. Hvis ...

Jeg er endelig tilbake i Edinburgh en tur, over et halvt år etter forrige besøk. Etter å ha tilbrakt kanskje så mye som 25% av tiden min her mellom 2006 og 2012 føles det fortsatt litt rart å ikke reise hit oftere, og når jeg kommer hit er det som å komme til mitt tredje hjem eller noe slikt. Vi var ute og spaserte litt nå i kveld, etter å ha satt fra oss bagasjen, og det føltes veldig riktig.

Anledningen denne gangen er et kurs i MPI arrangert av EPCC. MPI er jo bortimot for allmenndannelse å regne, og jeg har naturligvis puslet litt med det, men ikke så mye som jeg skulle ønske. Med den retningen prosessorutviklingen ser ut til å ta, med stadig flere kjerner, er imidlertid MPI noe man ikke kan ta seg råd til å ignorere hvis man ønsker å få ting gjort, så jeg slengte meg altså på et kurs.

I tillegg til at jeg gleder meg til kurset, som basert på mine tidligere erfaringer med EPCC antagelig blir veldig bra, skal det bli trivelig å treffe igjen folk jeg kjenner på universitetet. Hvis jeg i tillegg får benyttet anledningen til å kjøpe inn seriøse mengder pølser fra Crombies og noe sært øl ligger dette an til å bli rett og slett en utmerket start på ferien.

De siste par årene har jeg irritert meg stadig mer over manglende kildehenvisninger i bøker, aviser og på internett generelt. Det er slett ikke sjelden man leser artikler som essensielt er en samling påstander, presentert som fakta, med hverken argumenter eller kilder for å underbygge. Jeg reagerer naturligvis oftest når det dreier seg om realfag, ettersom det er der jeg har best forutsetning for å vurdere selv om noe høres rimelig ut, men jeg ser ikke for meg at det står så mye bedre til på andre områder.

Med fare for å virke som om jeg har en slags kampanje gående vil jeg likevel trekke frem et grelt eksempel fra forrige ukes Dag og Tid, der Jon Hustad i grove trekk skriver at Inkluderende arbeidsliv-avtalen ikke har ført til noe nevneverdig bra, og at ingen vet hvor mye den koster, men det er helt klart latterlig mye. Artikkelen er delvis basert på en nylig publisert evaluering, og jeg siterer:

Tysdag denne veka la ei forskargruppe fram ei evaluering av Inkluderande arbeidsliv-avtalen (IA-avtalen) som partane i arbeidslivet skreiv under i 2001.

Dette utgjør den eneste kildehenvisningen i artikkelen. Vi vet altså at det dreier seg om en «evaluering», lagt frem av «ei forskargruppe» den 18. juni i år. I tillegg gjengis flere sitater i artikkelen, og disse stammer formodentlig fra den nevnte evalueringen. Jeg synes det virker en anelse uhøflig å sitere noen uten å gi en skikkelig referanse, men ordrette sitater utgjør i det minste spor man kan bruke for ...

Her om dagen hadde jeg en prat med en dataingeniør som snakket veldig ivrig om json og kodegenerering og denslags. Det er egentlig veldig kult, for dette er ting jeg bare så vidt har hørt om tidligere, og som jeg har plassert i båsen «ting for hipster-hackere» (sammen med blant annet NoSQL, Haskell og clojure, som den samme dataingeniøren også snakket ivrig om), og nå omgås jeg plutselig folk som bruker disse tingene og demonstrerer på overbevisende vis at det har noe for seg.

Kodegenerering, eller automatisk programmering, som det også kalles, har røtter tilbake til datamaskinenes spede barndom. I følge wikipedia ble uttrykket «automatisk programmering» brukt på 40-tallet om maskiner som kunne stanse hullkort for deg, så du slapp å gjøre det manuelt. Jeg har hørt at det senere ble brukt om assembler, siden man da slapp å skrive alle enerne og nullene selv, og, igjen i følge wikipedia, ble utrykket brukt om Fortran og andre tidlige språk, siden man plutselig slapp å forholde seg til prosessorens instruksjonssett.

I det tilfellet jeg har sett litt på i det siste handler automatisk programmering om å spesifisere en datastruktur i json, og så bruke en generator til å automatisk produsere Fortran 2003-kode som definerer en avledet type (derived type er fortran for klasse, sånn omtrent) for å holde dataene, og gjerne en constructor og litt slikt. Virker veldig hendig, spesielt siden fortran ikke akkurat er det minst verbøse språket man kan tenke seg. Oppdateringer følger når jeg har fått litt mer kontroll på disse greiene selv.