Onsdagen begynte med en tur til byen, for kafébesøk (på Fole godt), billetthenting, en runde gjennom Storgata og en tur i Alexsandraparken. Været var lett deprimerende, med lavt skydekke og regnbyger, men vi var egentlig relativt heldige med timingen og rakk å spasere gjennom storgata mellom to byger. Det var ikke spesielt folksomt i byen, noe jeg antar skyldes været, og jeg må egentlig si at jeg er litt bekymret for festivalens økonomi. Riktignok litt mindre bekymret etter at gårsdagens rekordregn (det skulle komme 90 mm nedbør i løpet av konserten på Romsdalsmuséet) traff Sogn og Fjordane i stedet, men jeg gjør likevel mitt for å bidra til overskudd og har bestemt meg for å gå på konsert hver dag. Litt som de som kun går på ski i påsken. Og jeg har naturligvis tenkt å føle meg kulturell resten av året.

Onsdagens konsert var Sakata/Nilssen-Love/Berthling, et ønske fra Camilla og et av stoppene på Festivalsjefens svarte løype, det vil si jazz for viderekomne. Konserten var kul, men jeg fikk litt sånne moderne-kunst-vibber, i den forstand at det var ikke alltid åpenbart for meg at det var mål og mening bak det som foregikk. De var åpenbart flinke på instrumentene, men når Nilssen-Love trommet som en villmann, Berthling kontrabasset som en galning og Sakata spilte raske sekvenser av det jeg tenker på som opp-og-ned-opp-og-ned mens saksofonen ikke hørtes ut som om den hadde det helt bra med seg selv virket det for meg som om de bare holdt på med hver sin greie. Camilla var ikke enig, og snakket lenge og entusiastisk om hvordan den ene plukket opp noe den andre gjorde ogsåvidere. Det er vel bare å innse at jeg må begynne å følge bedre med, og at jeg må gå oftere på konsert.

Det kjipeste med denne konserten var at det var inni helvetes høy lyd. Lokalet var Storyville på Plassen, og konserten med Phronesis på tirsdag i samme lokale var behagelig hele veien gjennom, så jeg tenkte ikke over at det kunne vært en god idé å ta med ørepropper. Spesielt trommene var til tider smertefullt høylydte, og Sakata gjorde en tapper innsats han også, ikke minst når han grep mikrofonen og ropte det jeg antar var japanske ord på en slags hes måte som egentlig var ganske kult. Eksperimentell jazz på høyt plan, antar jeg. Kontrabassen forsvant til tider litt i bråket, noe jeg synes var veldig synd siden kontrabassen er mitt soleklare favorittinstrument, men om han også hadde skrudd lyden opp til 11 hadde jeg muligens sett meg nødt til å gå. Som det var satt jeg med fingeren i venstre øre deler av tiden (trommesettet stod til venstre, og høyttalerne lot til å være koblet så mesteparten av lyden kom derfra), og likevel kan jeg kjenne en liten antydning til smerte i venstre øre fortsatt. Fra nå av skal jeg huske ørepropper.

Fordelen men en bråkete konsert er at man kan ta litt flere bilder uten å føle at man forstyrrer så mye. Når jeg ikke kan høre speilet og lukkeren selv, med kameraet klint inntil ansiktet, antar jeg at sidemannen ikke hører det heller. Gårsdagens konsert, med Jason Moran og Charles Lloyd, var langt mer behagelig volum-messig, men samtidig mer begrensende foto-messig. De sa før konserten at det var greit å ta bilder i de to første låtene, men de var såpass rolige at jeg krympet meg i stolen hver gang jeg hørte min egen lukker, så jeg tok bare tre bilder og brukte resten av de to sangene på å irritere meg over pressefotografene som åpenbart ikke hadde noen slike sperrer.

Jason Moran spilte stort sett hele tiden, og gjorde kule ting med pianoet, mens Charles Lloyd tok lange pauser der han la fra seg saksofonen, spaserte rundtomkring på scenen med hendene på ryggen, forsvant litt ut i kulissene, kom tilbake og satte seg på en ekstra krakk som tydeligvis var plassert ved pianoet for formålet. Når han hadde lyst til å begynne å spille igjen så det i allefall for meg ut til at han et par ganger plukket opp saksofonen og gjorde seg klar, og når han synes det gikk for lang tid uten en passende åpnining ropte han «Hey!» til Moran, som så formodentlig gjorde noe bra, for Lloyd smilte og begynte å spille igjen. Jeg føler at det foregikk noe kommunikasjon der som jeg ikke fikk med meg, og jeg tror jeg burde prøve å få med meg noen som virkelig kan disse tingene på konsert en gang, så jeg kan spørre og grave litt etterpå.

Jeg leste forøvrig om Lloyd på wikipedia før konserten. Jeg sakser:

At the height of his career in the early 1970s, Lloyd disbanded the quartet and dropped from sight, withdrawing to pursue an inner journey in Big Sur, the wild haven that had previously attracted other artists and seekers including Robinson Jeffers, Langston Hughes, Henry Miller, Lawrence Ferlinghetti, Jack Kerouac, Jean Varda and Jaime de Angulo. Despite recording several albums during the 1970s and occasionally appearing as a sideman, he practically disappeared from the jazz scene.

Når jeg sa ham vandre rundt på scenen på avslappet vis midt under en konsert har jeg ingen problemer med å forestille meg at han gikk på walkabout i skogen i Big Sur. Jeg føler forøvrig en viss tilknytning til Big Sur, fordi jeg bet meg merke i navnet når vi kjørte gjennom der på vår roadtrip langs kysten av California i fjor sommer. Jeg hadde faktisk lyst til å gå på Bill Frisell og Big Sur Sextet nettopp fordi jeg synes Big Sur var et fint sted, men det var potensiale for overlapp med Phronesis og jeg valgte den i stedet.

Uansett, Lloyd kom etterhvert ut av skogen og begynte å spille konserter igjen, og det er egentlig helt greit. Han spilte ganske snille greier, ting som godt kunne vært melodien til en salme, der han holdt hver tone lenge og stod helt oppreist med god holdning, men ispedd med plutselige raske sekvenser spilt med krum rygg og voldsomme rykninger i den ene foten. Ganske kult, men gjennomsnittlig intensitet kunne gjerne vært noe høyere for min del. Han gjorde også kule ting med det jeg antar var en tverrfløyte, og jeg likte egentlig de delene minst like godt som saksofonspillingen.

Etter første runde med klapping kom de tilbake for ekstranummer, og midt i det første nummeret kom plutselig Alicia Hall Moran, som er gift med Jason Moran, spaserende inn på scenen og plukket opp en mikrofon og begynte å synge. Det ble til slutt tre ekstra låter, med sang på to av dem, og Charles Lloyd, som jeg synes virket litt gretten til å begynne med, så veldig fornøyd ut når de gikk av scenen.