Ølbrygging, i likhet med klatring, er en ting i prinsippet kunne tenke meg å drive med. Klatring virker som bra trening for hele kroppen, ølbrygging gir deg øl som faktisk smaker noe til relativt lav pris (hvis man ikke regner med tiden det tar) og dessuten tilfredsstillelsen som kommer med å lage noe selv. Flotte greier begge deler. Dessverre viser det seg at jeg har en ikke så rent liten hipster i meg, og jeg vegrer meg litt for å begynne med disse tingene fordi de er så moderne for tiden.

Uansett, i går var jeg med på ølbrygging. Eller vørterkoking heter det sikkert egentlig. En kamerat av meg skal gifte seg i sommer, og en annen kamerat av meg, som er en nokså habil hjemmebrygger, skal brygge øl til bryllupet, og jeg meldte meg som håndtlanger. Vi benyttet oss av kjelleren til Trondheim Akademiske Ølbryggerlaug. Den hadde mye den samme sjarmen som kjelleren til Kameraklubben, som jeg pleide å vanke i i gamle dager, og lignet egentlig mer på en meth-lab enn et bryggeri. Likevel, utseende er ikke alt, og lauget disponerer en 50-liters Braumeister som gjør bryggingen til en lek.

Braumeisteren er essensielt en diger kasserolle med en anordning som sirkulerer vannet gjennom en sil som holder malten, et kraftig varmeelement og en liten boks med noe elektronikk som lar deg programmere ulike temperaturer i ulike tidsrom. Sant å si fikk jeg egentlig lyst til å lage min egen Braumeister med en Raspberry Pi som styringssystem, spesielt når ...

Jeg skrev på høsten i fjor om hvordan jeg skal begynne å skrive leserinnlegg, siden jeg umulig kan være så mye verre enn alle de andre tullingene som er på trykk med drøye påstander. Se på Jon Hustad, for eksempel. For tre uker siden skrev han en artikkel i Dag og Tid der han slaktet Miljøpartiet De Grønne for ikke å ha forstått fysikk, samtidig som han demonstrerte at han ikke har full kontroll selv heller. Han snakker om hvorfor fornybar energi er dyrt, og forklarer:

Kvifor er det slik? Det er nokså enkelt: Fossilt brennstoff inneheld så enormt mykje meir energi enn all fornyeleg energi.

I tillegg til å være språklig litt sånn halvveis er denne setningen fullstending meningsløs. Energiinnholdet til fossilt brennstoff kan man snakke om, det er helt vanlig, og måles gjerne i Joule pr kg eller noe i den dur. Energiinnholdet til fornybar energi, derimot, er for å si det mildt ikke akkurat en veldefinert størrelse, med mindre han faktisk mener det bokstavlig. I såfall er det 1, og lar seg ikke enkelt sammenligne med noe som måles i Joule pr kg.

Uansett, jeg følte at tiden var inne for å gripe pennen, og sammen med biveilederen min fra doktorgraden forfattet jeg et svar som kom på trykk i dagens Dag og Tid. Tusen takk til Jørgen (og Tonje?) og Sigbjørn for korrekturlesing av nynorsk. Framifrå innsats, gutar (og jente?). Eventuelle feil som snek seg forbi skyldes nok slurv fra min side.

I have long been in favour of the analogy between text and textile, and I must admit that the more I encounter it the more I am fascinated by it. Perhaps because it combines two of my favourite things (Tor excluded -- although he is quite often covered in one or the other, so we can count him in).
Roland Barthes first put me onto it when he (in "Death of the Author") used the observation that "text" is etymologically related to "textile" (through the latin textere, to weave) as the foundation for the most effective description of intertextuality I know of:



Not only does this image do away with the idea that reading text is about drawing the veil (see?) aside and seeing what is behind and underneath it (the True meaning of the text, hidden by the clever author); it manages to conjure up the image of the woven cloth that not only requires the myriad intersecting threads of language in order to become what it is, but also the idea of the cloth that can be folded in any number of ways, and also (certainly if it is anywhere near my bedroom floor) simply scrunched up in new and unexpected ways. It is not only a good image of the text as we read it, but very neatly sets out the relationship between texts (where texts are not only literary texts or the written ...

(Advarsel: Denne artikkelen er basert på fordommer og mangelfull kunnskap om C og C++, og kan således føre til latterliggjøring hvis du prøver å gjengi synspunkter herfra til noen som vet bedre.)

Etter å ha levd et beskyttet liv i mange år, der jeg stort sett har sluppet unna med å forholde meg til enkle språk som Fortran og Python, har jeg i det siste blitt utsatt for C++. Hvor vanskelig kan det egentlig være, tenkte jeg til å begynne med, det er sikkert bare litt som Python med masse ekstra typedeklarasjoner, semikolon og krøllparanteser. Det viser seg imidlertid å være litt mer enn som så, og da tenker jeg naturligvis spesielt på pekere. Ah, pekere. De vil for alltid ha en spesiell plass i den delen av mitt hjerte som finner en viss glede i å irritere seg over idiotiske idéer.

For den ikke-tekniske delen av leserskaren er det kanskje på sin plass med en forklaring. I programmering har man noe som kalles variabler. Det er essensielt en merkelapp, og en verdi. Hvis du for eksempel lager en variabel som heter x, og som har verdien 2, så finnes det noe magi i datamaskinen som sørger for at når du sier x, så vet den hvor den skal slå opp i minnet, og der ligger verdien 2 lagret. Enkelt og greit. Men i C, C++ og andre språk som er designet av galninger (og forsåvidt også i Fortran, men det er ingen som er rett i hodet som bruker ...

Som tidligere nevnt bestemte jeg meg for å delta i årets Topp7, en tur som går innom sju «topper» i Bymarka i Trondheim. Jeg har bare vært i Bymarka én gang før, også som tidligere omtalt, og etter den begredelige opplevelsen har jeg følt at jeg burde gi marka en sjanse til så det negative inntrykket ikke får feste seg til neste vinter. Derfor, da en kollega, som jeg estimerer er i omtrent like god form som meg, kanskje noe bedre, spurte om jeg ville være med å gå Topp7 slengte jeg meg med.

Starten gikk fra Trondheim Spektrum (kjent for NTNU-studenter som Nidarøhallen, åstedet for de fleste eksamener i fag fra Gløshaugen) fra klokken åtte til ti. Vi hadde naturligvis planlagt å starte 08.00 presis, for å prøve å komme oss godt frem i feltet til å begynne med, men vi kom oss ikke avgårde før fem over. De første kilometerne gikk vi i en ganske stor klynge, men feltet ble etterhvert noe langt og smalt, og etter den første toppen (Våttakammen, 286 moh) var følelsen av å gå i kø omtrent borte. Det var lavt skydekke og ikke allverden til utsikt, men egentlig veldig fint turvær. Det kom litt lett regn en periode, men ikke nok til at det ble kaldt å gå i t-skjorte så lenge vi gikk oppover.

Etter Geitfjellet (416 moh), Tikneppen (347 moh) og Gråkållen (551 moh) gikk turen innom ...

Avdelingen jeg tilhører på jobb har fått et, velfortjent må jeg nesten si, rykte for å være en gjeng kaffesnobber. I etasjen vår har vi en slik kaffemaskin som har alle forutsetninger for å lage god kaffe. Den bruker hele bønner, som kvernes rett før kaffen brygges, den produserer ganske mange kopper kaffe om dagen, så det er ingen grunn til at bønnene skulle bli gamle, og det kommer dessuten en fyr og renser den med jevne mellomrom. Likevel, alt denne maskinen greier å produsere er varmt sølevann. Jeg tipper det skyldes en kombinasjon av at bønnene ikke er allverden, pluss at for å produsere en normalt sterk kopp kaffe i løpet av rundt 15 sekunder må den formodentlig bruke ganske mye og ganske finmalt kaffe.

Hva det enn måtte være, jeg sverger til min egen kaffe, og heldigvis har jeg likesinnede kollegaer. Dermed har vi bygget oss opp et koselig lite kaffekollektiv som disponerer to presskanner, en aeropress, en vekt med to desimaler og en overraskende seriøs kvern fra Rancilio. Jeg antar i allefall det er en seriøs kvern. Den er stor og tung, og kverner ganske langsomt. I tillegg har vi som regel opptil flere forskjellige typer kaffe, samt nok sirkulasjon til at den ikke blir stående for lenge.

Jeg lever naturligvis godt med et rykte for kaffesnobberi, men jeg skulle gjerne sett at kvalitetskaffe var standarden på kontorer i det ganske land. Jeg har for eksempel hørt om et firma i Trondheim som ...

Det er litt uklart for meg når man egentlig blir doktor. På disputasmiddagen min den 15. februar siterte for eksempel veilederen min fra komitéens vurdering av avhandlingen og forsvaret, og kalte meg Dr. Nordam. Så, et par uker sener, fikk jeg et brev i posten som fortalte av NT-fakultetet i et eller annet møte den 20. februar hadde vedtatt å tildele meg graden Ph.D. Og i dag, på NTNUs årlige doktorpromosjon, ble jeg først fortalt av ulike talere at jeg skulle både kreeres og promoveres til doktor, før jeg til slutt fikk utdelt et ark der det står at jeg fikk tildelt graden Philosophiae doctor den 20. februar. Konklusjonen er i alle fall at nå er alt i boks.

Som en annen kuriositet kan jeg nevne at alle som har disputert siden i fjor på denne tiden ikke bare ble offisielt utnevnt til doktorer i dag, men vi fikk også jus docendi, altså retten til å forelese ved NTNU. Og det er jo interessant, jeg har jo allerede forelest ved NTNU i flere semestere, uten å ha fått denne retten tildelt av en prorektor i festlig lag, og nå som jeg ikke lenger jobber ved NTNU får jeg altså denne retten. Jeg lurer på om jeg skal ta meg en tur til høsten og kreve min rett, men jeg tipper egentlig at dette er en tradisjon som har hengt igjen fra gamle dager, den gangen universitetene var en klubb ...

Nå som landsmøtesesongen er over (jeg tror FrPs landsmøte i helgen var det siste), og partiprogrammene dermed er endelig vedtatt, er det på tide å begynne å tenke på hva man skal stemme. Jeg tenkte derfor å gjenta suksessen fra fire år tilbake, og planlegger å skumme meg gjennom alle partiprogrammene (med alle mener jeg denne gangen de partiene som har noen på tinget, pluss Rødt og Miljøpartiet De Grønne). Sist hadde jeg med Demokratene også, men jeg tror jeg står over i år. Det føles nesten uredelig å le av dem, og egentlig burde de beskyttes mot seg selv. Jeg sakser fra et innlegg av Terje Haugom, Demokratenes fylkessekretær i Hordaland på demokratene.no:

«Demokratene i Norge krever at nåværende regjering, og de som fremdeles – enn så lenge – sitter på Stortinget, vedtar å gjeninnføre pass- og visumkontroll ved samtlige grenseoverganger, for vei, bane, skip og fly! Grensevaktene skal være bevæpnet, fordi respekten for dem er helt nødvendig. Og de skal – når ekstreme situasjoner krever det – ha lov til å skyte, etter samme retningslinjer som terrorpolitiet.

Skal vi få bukt med smugling, menneskehandel, og de fleste kategorier kriminelle lykkejegere, er dette tiltak som må iverksettes omgående. Det bør ikke være et problem å gjøre et hastevedtak i Stortinget, få på plass aktive grensevakter og tollere, få på beina en kort og grei instruks til de impliserte, og så la ordningen gjelde fra 1.mai 2013!

Virkelig? Melde oss ut av Schengen med et hastevedtak? Bevæpnede grensevakter fordi det er nødvendig med respekt? Hva skal man si til slikt? Jeg tror derfor det er best å holde seg til de ekte partiene. Forvent første innlegg sånn omtrent neste helg.

Akkurat som at jeg hadde en fast rute jeg pleide å jogge i lysløypa i Molde, har jeg funnet en rute jeg liker å jogge i Estenstadmarka. Fordelen med en fast rute er at man kan sammenligne tiden fra gang til gang, og føle at man gjør fremskritt om man forbedrer seg, eller irritere seg om man ikke forbedrer seg. Man bør aldri gå glipp av en god mulighet til å irritere seg litt. Ulempen med en fast rute er naturligvis at man ikke får sett så mye av marka. Med mindre man har en ekstremt lang fast rute, naturligvis, og det har ikke jeg.

Det hender derfor fra tid til annen at jeg går litt på oppdagelsesferd. Etter å ha bodd her ganske lenge uten å være noe særlig i marka føler jeg at jeg har mye å ta igjen, så jeg vil gjerne gjøre meg litt kjent. Det er forøvrig ganske utfordrende å gjøre seg kjent, i allefall i den forstand at man lett kan si hvor man er til enhver tid. Hele Trøndelag later nemlig til å være dekket av små, grankledde åser som alle ser omtrent like ut, noe som kan gjøre det litt vanskelig å orientere seg.

I går gikk jeg egentlig ut for å jogge en kort tur, men været var ganske fint, så jeg bestemte meg etterhvert for å prøve å finne Liaåsen. Jeg var en tur på Liaåsen i vinter, jeg fikk den anbefalt da jeg spurte etter et sted der man ...

Helt til jeg oppdaget Estenstadmarka for ett år og en dag siden, var jeg ganske slapp med å komme meg ut i marka her i Trondheim. Faktisk så slapp at på ti år var jeg to turer eller noe slikt. Nå har det tatt seg opp ganske bra det siste året, med hyppige turer både til fots og på ski, men jeg har likevel et stykke igjen til jeg blir som min nye kollega fra Bergen, som har bodd i Trondheim i under to år, men likevel ramser opp topper i Bymarka som perler på en snor. Der i gården er det bare Gråkallen, Storhaugen, Våttåkammen, Tikneppen, Geitnakken, Kvistingen og Lavollen og jeg vet ikke hva. Jeg antar i allefall det er steder i Bymarka, selv om det egentlig høres litt ut som om han dikter dem opp underveis.

Uansett. Min kollega skal gå Topp7 i år, og etter å ha tenkt meg litt om meldte jeg meg på jeg også. Konseptet er at man går innom 7 topper i Bymarka, eller egentlig Gråkallen og Storhaugen og fem mindre lokale maksima på veien. De fem mindre toppene er nok hektet på for å kopiere Bergen og 7fjellsturen, men i motsetning til Trondheim har faktisk Bergen sju separate fjell, og man må ned til havnivå flere ganger i løpet av turen, så det står litt mer respekt av den.

Turen er 30 km lang, og litt av grunnen til at jeg meldte meg på er at jeg synes 30 kilometer i ...