Fredag var en bra dag. Jeg måtte riktignok anstrenge meg litt for å finne noen som ville være med meg på Jason Maron og Jan Bang, ettersom Camilla ikke hadde lyst og Eivind ikke kunne. Heldigvis var ikke Trond tung å be. Jeg ble egentlig litt overrasket da han svarte ja med en gang, jeg visste nemlig ikke at Trond likte elektronika, men jeg tenkte ikke mer over det før vi var på vei til konserten, og samtalen kom inn på konserten på muséet samme dag:

Trond: Muséet. Er ikke det sånn jazz?
Jeg: Og hva tror du vi skal på?
Trond: Untz, untz? Dansemusikk?
Jeg: Jeg sa det var en pianist og en elektronika-fyr, gjorde jeg ikke?
Trond: Ja, elektronika. EBM.

På scenen hadde Jason Moran et flygel og et el-piano eller noe i den dur (pluss et lite utvalg bjeller (klokker?) og denslags. Jan Bang hadde en svart boks jeg ikke så noen detaljer på, pluss en discman, noe som så ut som en miksepult pluss noe mer. Den svarte boksen hadde knapper, og tok enten 3.5" disketter eller minidiscer (eller zipdisk?), og Bang stod stort sett og trykte på én og én knapp, men av og til spilte han med flere fingre på en gang. Så litt ut som touch typing, egentlig. Han brukte store, overdrevne bevegelser, av og til brøt han ut i hjertelig latter, og han så generelt ut som om han storkoste seg. En mann med smittende humør, for mange av publikum lo med ham.

Etter konserten diskuterte Trond, Ulf og jeg om vi synes den var kul, og hvorfor. Jeg hadde håpt på noen drøye sitater fra Trond, men han var ganske nøktern og begrenset seg til å mene at det var litt sært. Jeg sa jeg synes konserten var veldig kul, uten at jeg helt kunne si hvorfor, hvorpå Trond spurte om jeg synes den var kul fordi den var litt sær, og det dermed sier noe om meg at jeg synes den er kul, og jeg måtte medgi at ja, kanskje litt. Ulf sa konserten var kjedelig og kul på en gang, og av en slik karakter at man kan drømme seg litt bort, og etterpå er man sikker på at det var en bra konsert, men man husker mer av hva man tenkte på enn musikken. En ganske god beskrivelse, synes jeg, skjønt i perioder var jeg helt oppslukt av å følge med på hva Bang drev med.

Etter at vi hadde diskutert dette en stund spurte Ulf om vi kunne tenke oss å se en konsert til, og plutselig hadde Ulf flashet sitt gule funksjonærkort og sagt «It's ok, they're with me» og tatt oss med inn på Obara International Quartet. De var ikke snauere enn at de spilte ett nummer som varte en hel time (skjønt det var ikke alle som spilte hele tiden), og det var egentlig veldig kult. Ganske tradisjonelt, med saksofon, flygel, tromme og kontrabass, og ingen sær, hes roping eller noe slikt, så kanskje den mest klassiske jazzkonserten jeg var på i år, men bra like fullt.

Lørdag var også en bra dag, om enn med en noe brå start. Jeg la meg halv to, og halv seks ringte vekkerklokka for å minne meg på at jeg skulle på morgenkonserten. Jeg har pleid å gå på denne konserten om været ikke har vært altfor ille, og om ikke været var fantastisk var det i det minste oppholds og passe temperatur, så etter å ha utvekslet et par meldinger med Camilla ble det bestemt at vi skulle karre oss avgårde. Vi hadde med varme klær, sitteunderlag og kaffe på termos, og var på plass ca kvart over seks. I år var det en ekstra bonus forbundet med å møte opp tidlig. De som skulle opptre, Trondheim Voices, hadde et slags pre-show gående ved at de lå og tilsynelatende sov rundtomkring på scenen, på tribunen og borti skogen, og frem mot klokken sju våknet de, rullet sammen tepper og soveposer, skjenket seg kaffe og te og samlet seg i noen fluktstoler på scenen.

Klokken sju begynte konserten med at artistene begynte å gå rundtomkring med mikrofonene sine og utforske verden. De raslet med buskas, trasket på grusen, klirret med et grytesett, sparket i en søppelbøtte, hamret med en pinne, ogsåvidere, ogsåvidere. Pluss at de naturligvis brukte stemmene, de heter tross alt Trondheim Voices. De vekslet mellom perioder med nokså ren sang (altså ren sang som i bare stemmer, i tillegg, naturligvis, til at de sang rent) og perioder med ren utforsking av hva slags lyder man kan lage ved å banke på ting og tank, med glidende overganger. Veldig kult.

Etterpå gikk vi på Fole Godt og drakk kaffe, og det representerte i grunnen slutten på årets Moldejazz for min del. Jeg vurderte å gå på kveldsjammen på lørdag, men på det tidspunktet var jeg egentlig ikke så ivrig på flere konserter (pluss at det regnet), så jeg sa meg fornøyd. Med totalt sju konserter har jeg fått inn mer kultur denne uken enn jeg vanligvis får på et år (eller flere konserter, i allefall, jeg leser jo bøker og ser film), og det var egentlig såpass bra at jeg satser på å overgå meg selv til neste år. Jeg kunne egentlig også tenke meg å være frivillig til neste år, spesielt etter å ha hørt propaganda fra Ulf. Rapport følger.