I forrige artikkel skrev jeg om hvordan jeg hadde fått ro i sjelen og dypere innsikt etter å ha hørt en doktorgradsstudent i teoretisk partikkelfysikk beskrive det han driver med som å legge sammen Feynman-diagrammer til stadig høyere orden. Det er kanskje ikke alle som vet hva dette går ut på, så jeg tenkte at det er på sin plass med en utdypning. La meg først bare ta et bittelite forbehold om at det begynner å bli noen år siden sist jeg satte mine ben i en Feynman-propagator, så jeg er bare nesten skråsikker på at alt jeg sier er riktig.

Feynmandiagrammer er et hjelpemiddel man bruker i kvantefeltteori for å regne ut sannsynligheten for at en eller annen prosess skal skje. For å ta et realistisk eksempel fra LEP, forgjengeren til LHC, kan vi se på hva som skjer når et elektron og et positron (positronet er antipartikkelen til elektronet) kolliderer og danner to kvarker.

I dette diagrammet ser vi et elektron (e^-) og et positron (e⁺) komme fra venstre (strengt tatt har vi tid langs førsteaksen, men det er ikke så farlig akkurat nå). De kolliderer, utsletter hverandre og blir til et foton, som så blir til en ned-kvark (d) og en anti-ned-kvark (d). Dette diagrammet illustrerer den enkleste måten denne prosessen kan skje på, og hver del av diagrammet, det vil si hver linje og hvert krysningspunkt, representerer en faktor i det matematiske uttrykket som forteller deg sannsynligheten for at denne prosessen kan skje, sånn omtrent.

Disse ...

Denne uken møtte jeg, helt uventet, en tidligere masterstudent fra Trondheim på kafferommet til fysikk i Edinburgh. Etter at jeg var ferdig med å være imponert over at han greide å skaffe seg finansiering til å ta doktorgrad her, spurte jeg hva han drev med, og det viste seg at han sysler med teoretisk partikkelfysikk.

Når man begynner å studere fysikk er det som regel på grunn av partikkelfysikk eller kosmologi. Det er i alle fall mitt inntrykk. Jeg har for eksempel meget vanskelig for å se for meg at noen begynner å studere fysikk fordi de har lyst til å studere lysspredning fra svakt ru overflater, orienteringen til kollagenfibre i kyllingbrusk eller spenninger i saget silisium til solceller, bare for å nevne noen tingene vi driver med i korridoren vår på Gløshaugen.

På et eller annet tidspunkt er det imidlertid bare å innse at samfunnet dessverre ikke har bruk for en ubegrenset mengde partikkelfysikere eller kosmologer. Mens man på mastergraden står nokså fritt til å velge hva man vil sysle med, er det straks verre når man begynner å lete etter doktorgrad, post.doc. eller fast jobb. Da er man nemlig begrenset av hva det finnes penger til.

Heldigvis er det nok slik at i løpet av de første fem årene på universitetet oppdager de fleste at det finnes andre ting enn partikkelfysikk og kosmologi, og de oppdager kanskje at et spesialfelt man ikke ante eksisterte kan være riktig så interessant å jobbe med. I tillegg er det mange ...

Jeg satt noen timer på Artisan Roast igjen i dag. Jeg har vært inne der ganske ofte i det siste, og jeg er nå godt på hils med de to baristaene jeg har sett der oftest, så da jeg bestilte en liten presskanne Juana Mamani begynte fyren å snakke kaffe til meg. Han spurte etterhvert om jeg hadde testet V60, som er en ny og fancy måte å lage kaffe på. Jeg sa at det hadde jeg ikke, men jeg uttrykte interesse for å teste.

Litt senere kom det inn en fyr som viste seg å være en ansatt som ikke var på jobb, men han skulle lage seg en kopp kaffe i en V60, og lurte på om jeg kunne tenke meg å observere prosessen. Fyren viste seg å være den største kaffenerden jeg noen gang har truffet, og forklarte prosessen i detalj. Selve V60en (£22.50) er en dings som ligner til forveksling på filterholderen på en vanlig filterkaffetrakter, bare at den var litt mindre, laget av glass, og med litt større åpning nederst. I denne plasserte han et filter som lignet til forveksling på filteret fra en vanlig filterkaffetrakter, bare at det var spisst nederst. Han skylte så igjennom en liter kokende vann, for å varme opp holderen og fjerne papirsmak, og plasserte filterholderen over en glasskanne (£25) som minnet til forveksling om kannen på en vanlig filterkaffetrakter, bare at den var mindre. Deretter puttet han oppi 16 gram kaffe, malt til forveksling likt vanlig filtermalt, muligens ...

This is just a very short note to express my bafflement on reading this Guardian piece on the American soldier who massacred 16 villagers in Afghanistan.

–Bafflement? you say, –Yes, it is shocking and bewildering that someone can do that to innocent people.

But that is not where the article surprised me. Pressuring people to go into war-zones and keeping them there for years and years and years is not a good idea, and I am not really that surprised that horrible things come of it. It is terrible, and very sad, and I wish it had not happened. But I am talking about something rather less grave and more bemusing, namely this paragraph right at the end of the article:

Beau Britt, staying at his parents' house across the street from the Baleses' home in Bonney Lake, east of Tacoma, said he did not know the soldier or his family. "It's not the sort of area where you just walk up to a house and start talking to them," Britt said.

Here is a picture of the paragraph for posterity's sake (in case the original is changed):



Who is Beau Britt? Why is the fact that Beau Britt does not know this person, despite his parents' living across the street from him, at all interesting?

I am aware that journalists will often try to get comments from people who only have a tenuous connection to a person in the news. But surely reporting that a person who has nothing to do with it knows nothing about it is a bit silly?

I går spiste vi middag hos de andre HPC-Europa-gjestene her i Edinburgh. De disket opp med en utmerket chili, og til dessert, det skotskeste av alle skotske ting: Deep fried Mars bars.

Denne abominasjonen går altså ut på at man ruller en Mars-sjokolade i en røre av mel og melk, og frityrsteker den. Det er kjent som en ting de gjør i Skottland. «They'll deep fry anything, even Mars bars», sier man, mens man rister på hodet. I følge en skotsk bekjent av meg var det imidlertid en journalist fra England som startet hele trenden. Han kom oppover fra London, og spurte om det var sant at de frityrstekte alt mulig rart. Personen han snakket med trakk sikkert på skuldrene og tenkte «tulling», men svarte at ja, hvorfor ikke? Så spurte journalisten om han kunne få en frityrstekt sjokolade, og personen han snakket med sa, i følge min skotske informant «Sure, as long as you pay for it». Og så dro journalisten hjem til London og skrev i avisen sin at i Skottland frityrsteker de Mars-sjokolade. Jeg vet ikke om det er en sann historie, men den høres plausibel ut for meg.

Uansett, de vi spiste middag hos kommer fra Tyskland, Slovenia, Spania og Portugal, og var tydeligvis bestemt på å oppleve dette eksotiske landet langt mot nord til det fulle, så de fant frem frityrgryta og skred til verket. Resultatet ble faktisk ikke på langt nær så ille som man skulle ...

Jeg skrev tidligere om en app til iPhone som heter Sensor Data, og som kan streame data fra alle sensorene i telefonen til en nettverksport. Etter litt frem & tilbake har jeg nå greid å hacke sammen et python script som kan vise disse dataene live på laptopen min. Formålet mitt med å gjøre dette er at jeg ser for meg at dette kan brukes i undervisning. På fysikk snakker vi for eksempel ofte om pendelen, og hvordan snorkraften varierer med vinkelen ogsåvidere. Med telefonen min, trådløst nettverk og en tråd kan jeg nå bruke telefonen som pendel, og vise kraften direkte på laptopen (og dermed på prosjektør i et auditorium). Last ned scriptet her:

• sensordata.py

Jeg har prøvd å gjøre scriptet relativt velkommentert og lettlest, men spør gjerne om det er noe som er uklart. Det funker på maskinen min, og med appen Sensor Data slik det står nå. I alle fall mesteparten av tiden. For å kjøre på andre operativsystemer må man finne ut hva den interaktive plottebackenden til Matplotlib heter på det OSet, og for å kjøre med andre apper må man formodentlig endre litt på linjen som hekler ut dataene fra det som kommer over nettverket, pluss å finne ut hvordan streaming av data funker. Med appen jeg bruker er det bare å streame i vei med standard innstillinger, så funker det, forutsatt at laptopen og telefonen er på samme trådløse nettverk. Og det funker sikkert ikke på eduroam og andre nett av lignende kaliber ...

Det finnes en og annen god grunn til å flytte til Edinburgh. Været, for eksempel, er stort sett ganske mildt. Omgivelsene er stort sett pene, hvis man holder seg unna de tvilsomme delene av byen. Det finnes fine stedere å jogge. I dag, for eksempel, løp jeg en runde rundt Arthur's Seat. Meget pent.

En annen god grunn er Artisan Roast, min ubestridte favorittkafé i Edinburgh. Og nå er det attpåtil to av dem, etter at de åpnet en ny filial rett oppi høgget her. De har en veldig spennende åpen løsning uten disk, så man står og henger rett ved siden av baristaen mens de lager kaffen, og så vidt jeg kan bedømme tar de kaffen sin meget seriøst. Vi satt der noen timer og jobbet tidligere i dag. Meget trivelig.

Det finnes naturligvis også gode grunner til å ikke flytte til Edinburgh. Været, for eksempel, er stort sett ganske mildt. Pluss at den ikke ligger i Norge, og jeg trives i grunnen ganske godt i Norge. Men jeg merker at en to-årig post.doc. i Edinburgh hadde vært helt greit.

-Tor Nordam

EPCC underviser en ettårig MSc i High Performance Computing, og som en del av dette kurset arrangerer de en serie med gjesteforelesninger hver fredag i noen uker på våren. Jeg har vært på de to siste av disse foredragene, og det slår meg at fremtiden når det gjelder barske datamaskiner er ikke på langt nær så sikker som man kan få inntrykk av hvis man går på bare ett slikt foredrag.

Det hippe nå om dagen er å snakke om Exascale Computing, som altså betyr å designe en datamaskin som leverer en Exaflop/s, eller 10¹⁸ regneoperasjoner i sekundet. Verdens sinteste maskin er for øyeblikket K i Japan, som leverer 10 Petaflop/s, så ytelsen må økes hundre ganger for å nå Exascale, og flere firmaer har uttalt at det planlegger å være på plass i 2018.

Det er et helt lass med utfordringer knyttet til å øke ytelsen på verdens største datamaskiner 100 ganger. For eksempel er organisasjoner som kjøper en datamaskin av dette kaliberet omtrent villige til å betale 200 millioner dollar. Slik har det vært en stund, og slik kommer det til å fortsette å være. Så det holder ikke bare å kjøpe flere noder, man må lage dem billigere og/eller bedre. En annen viktig ting er energiforbruket. K trekker nesten 10 MegaWatt, og en datamaskin som trekker mye mer vil være meget upraktisk å kjøle og meget dyr å drifte. Så energiforbruket pr. flop bør helst gå ned ganske mye.

I forrige uke var ...

I går gikk jeg på «The Walker Memorial Lecture», et foredrag til minne om en kjemiker ved navn Walker som gjorde en innsats for å bygge opp kjemi-instituttet i Edinburgh på begynnelsen av forrige århundre. Årets foredragsholder var Peter Atkins, en tidligere kjemiprofessor ved Oxford, og en «outspoken atheist». Jeg må bare innrømme at jeg ikke alltid er så imponert over disse militante ateist-typene, selv om jeg åpenbart er enig i det meste de sier, men jeg gikk likevel, da det stod i eposten at de håpte på en livlig debatt. De lokket dessuten med vin etter foredraget, skjønt akkurat det fikk jeg aldri benyttet meg av da jeg hadde andre planer for resten av ettermiddagen.

Foredraget handlet om hvorvidt det finnes grenser for hva vitenskapen kan si noe om, noe foredragsholderen argumenterte for at det ikke gjør. De to viktigste eksemplene han ga var om vitenskapen kan si noe om hva som skjedde før universets opprinnelse, og om hva bevissthet egentlig er. Dessverre var han langt mer opptatt av å bruke blomstrete språk enn å belyse nye sider av disse interessante spørsmålene, så foredraget var egentlig både langdrygt og kjedelig.

Auditoriet var stappfullt, men jeg vil tro de fleste gikk dit fordi de forventet å høre noe de ville like, ikke for å krangle med fyren, så debatten tok heller aldri helt av. Det var imidlertid en dame (som vi tror var prest, hun hadde i alle fall svart skjorte og prestekrage) som utfordret ham litt. Hun sa noe ...

8th of March. The annual "when will we get a men's day?" day. I subtly indicated my impatience with the question last year, but agreed that there is more to be done in other parts of the world. That remains true; however, because stating the obvious gets old after a while, I thought I'd tackle the objection to feminism in the West today.

Surely it is obsolete? Women are running around deciding things all over the place; and not just what to make for dinner! Women are drinking as much as men, and we even get to have sex before marriage. Not to mention the fact that we are in universities and board rooms. Women, certainly in Norway, but one would think in the West as a whole, can be whatever they want to be, do whatever they want to do (within the legal limits that also apply to men, of course). Surely, we are home safe?

That is the trick. The legal stuff is, if not easy, then at least very obvious: you can point to it, demonstrate codified discrimination, and make a fuss. What remains is sneakier. People who make a fuss about it tend to be dismissed as hysteric women. And therein lies the problem.

Forskning.no recently had a piece on how Fem, a Norwegian television channel specifically directed at women, seems to broadcast an inordinate amount of nonsense (in which superstition and alternative medicine, not to mention crop circles ...