April-forsett: Jeg skal forsøke å skrive en kort anmeldelse av alle filmer jeg ser. Mest for å kunne gå tilbake seinere og sjekke hva jeg syntes.

Sleeping Beauty handler om en studine (Emily Browning; glimrende skuespill) som har pengeproblemer, og som derfor jobber veldig mye og deltar på alskens påfunn for å henge inn en slant. For eksempel lab-eksperimenter, men også en slags prostitusjon. Føler jeg har sett denne typen ung kvinne i mange andre filmer - litt for glad i å feste, har ikke helt grensene på plass, dårlig forhold til foreldrene, skråplanet kaller, og så videre.

Kort fortalt er dette et solid, ubehagelig drama av den pikante varianten, og med et historieforløp som ikke svarer til Hollywood-normalen. Minte meg litt om Mulholland Drive. Likte du den, tror jeg det er en fair sjans for at du vil like denne. Om Battleship er ukens film for din del, er det nok bare å skygge banen. IMDB: 5.4/10. RT: 50%. Jeg: 4/6.

Ingvild sier: Fin film. Kald.

Da er påsken godt og vel overstått. Jeg er tilbake i Trondheim, og har tilbrakt en temmelig effektiv dag på kontoret, selv med den obligatoriske småpraten om hva man har drevet med som følger når man har vært borte fra jobb i seks uker. Det begynner dermed å bli på tide med den årlige påskeoppsummeringen, skjønt her må jeg nesten ile til og innrømme at den i gjennomsnitt er noe slikt som 1,5-årlig. Det er i alle fall to år siden sist.

Jeg må egentlig si meg svært fornøyd med årets påske. Jeg tok med meg ski til Molde, etter å ha hatt dem i Trondheim siden januar, forøvrig et idiotisk trekk siden det ikke har vært akseptabelt skiføre her siden da, og på bussen på vei til Molde møtte vi en gammel dame som mente jeg ikke kunne være riktig klok siden jeg tok med ski til Molde. Hun hadde vært i Molde, sa hun, og hun regnet det som høyst usannsynlig at jeg ville finne noe snø der. Det regnet jeg egentlig ikke med heller, da jeg hadde hørt at det var bart fredag før påske, men fire dager senere hadde vi sannelig fått en meter med snø, noe jeg benyttet meg flittig av. Jeg tror antagelig jeg gikk like mange skiturer i påsken som jeg har gjort over de to foregående årene.

Forøvrig, ettersom jeg nå har skaffet meg en mobil med en bortimot ok kamera ...

Ti år på NTNU i Trondheim er kanskje snart forbi. I november er jeg ferdig med doktograden min, i sommer blir jeg 30 (uten at det egentlig har noe med saken å gjøre). Det begynner å bli på tide å bytte ut det behagelige livet i Trondheim med et forhåpentligvis like behagelig liv et annet sted. Helt siden mastergraden har jeg blitt oppdratt til å mene at for å få fast jobb som forsker bør man først ta to eller tre post.doc.er, helst i to eller tre forskjellige land. Jeg er derfor nå i gang med å prøve å finne en slik stilling.

Steder jeg har tenkt på inkluderer Geneve, Japan og Edinburgh (jeg skal faktisk på et jobbintervju i Edinburgh i neste uke, for en toårig stilling som programmerer på EPCC), men jeg er egentlig åpen for å dra nesten hvorsomhelst i den fornuftige delen av verden*.

Problemet med denne planen er naturligvis at Camilla planlegger omtrent det samme, og det kan være utfordrende å få jobb samtidig i samme by. Det begynner å bli en stund siden sist jeg ikke visste hva jeg skal gjøre om et halvt år, og det er egentlig litt spennende.

-Tor Nordam

*Vest-Europa, Japan og New England.

Tre og et halvt studieår, fem arbeidsår; åtte og et halvt år med gode venner og mye glede her i Oslo er snart forbi.

I juni begynner jeg i ny jobb i Molde. Ingvild kommer oppover i juli. 30-årsdagene våre er rett rundt hjørnet. Vi rekker akkurat å bytte ut tjuebussen, Nordmarka, operaen, Sagene, fantastiske kollegaer og herlige venner med nydelig utsikt, Moldemarka like ved, turmuligheter i massevis, familie, herlige venner og forhåpentligvis fantastiske kollegaer.

Jeg har alltid trodd at dette ville skje på et eller annet tidspunkt, men inntil jul trodde jeg fremdeles at det å komme tilbake til Molde lå flere år inn i framtida. Så slo tanken rot for alvor: Vi kan faktisk gjøre dette nå. Hvis vi vil. Vi kan bytte ut en tilværelse preget av kollektivtransportens blandede gleder, bybebyggelse i massevis og begrensede turmuligheter med Moldepanoramaet og en total mangel på unnskyldninger for å holde seg på sofaen.

Så, kjære eksilmoldensere, som enkelte venner allerede har vært inne på: Nå har dere enda en havn å ankre opp i når dere er på besøk i byen. Vi aner ikke hvor vi skaffer oss husly enda, men håper vi finner oss noe sentralt*. Og, kjære ikke-moldensere: Har dere ikke jevnlig frekventert Rosenes by tidligere har dere nå en ypperlig, langvarig mulighet!

* Mellom Bjørset og Fuglset.
Takk til kusine Ingrid T for ett av mange flotte bilder fra bryllupsdagen.

På onsdag gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før. Jeg brukte penger på skiutstyr. Spesifikt kjøpte jeg en tube felleklister til 149 kroner. På tirsdag prøvde jeg nemlig å bestige Skolmelia, men jeg måtte gi opp da hele verden konspirerte mot meg. Ikke bare lå det en god halvmeter løs snø, men det begynte å snø tett til tross for at værmeldingen hadde sagt sol med sky og 0 mm nedbør, og på toppen av det hele nektet fellene mine å henge på. Så da var det bare å finne seg en tett furu å sette seg under, og drikke kaffe, spise matpakke og lage et lite bål. Jeg prøvde å fange stemningen med en slik panorama-foto-app, men endte opp med et eksperimentelt, neo-kubistisk resultat.

Felleklister viste seg i alle fall å være en meget god investering. Fellene mine ble kjøpt inn i forbindelse med en skoletur til Høvringen for (grøss) 15 år siden, så limen hadde begynt å skrante en smule, men etter en liten runde med nytt klister ble den som, nettopp, ny. På torsdag benyttet jeg meg av dette. Sammen med Trond gjorde jeg slik sånne tøffe friskuser med godt betalte jobber gjør, nemlig å ta på fellene, gå rett opp et bratt fjell, og kjøre ned igjen med slike frekke telemarksvinger i alle retninger. Bortsett fra at fjellet ikke egentlig var så veldig bratt, ikke mer enn 500 meter høy, og dessuten gikk jeg på ansiktet i snøen den ene gangen jeg prøvde meg på ...

Som seg hør og bør i en matspalte-serie har vi jukset litt. Dagens oppskrift er ikke fra en av bøkene i hyllen vår i Trondheim, men fra Finn Edvin Hansen og Kåre Vidar Pedersens Det smaker av fugl fra fjell, skog og kyst, som står på min mors kjøkken i Molde, hvor vi oppholder oss i anledning påsken.

Man tager en stokkand. Eller i vårt tilfelle to (oppskriften er derfor doblet).

Akkurat nå er jeg i Molde og kan derfor gjøre bruk av det faktum at min mors samboer liker å skyte egen mat og derfor har et par ender liggende i fryseren, ferdigribbede og ferdigrensede og derfor ganske enkle å ha med å gjøre.

Hvis man er i en lignende situasjon er det viktig å ta opp fuglen i god tid før man skal lage mat, slik at den kan komme seg sakte opp fra -30 til romtemperatur over to dager i kjøleskap.

I tillegg til denne stokkanden bør man så ha for hånden følgende:

salt og pepper
2 ts timian
4 gulrøtter
1 brokkoli
1 sellerirot
2 løk
16 appelsiner
1/2 dl vineddik eller sitron etter smak
4 ss sukker
1 liter kraft
6 ss hvetemel
1 sitron
og kanskje litt sitronskall eller lignende (oppskriten anbefaler citruslikør, men det har vi ikke for hånden).

Som tilbehør har vi stekte poteter og karamelliserte epler.

Ta seks av appelsinene. Disse skal stappes inn i de to fuglene.

For å ha noe håp om å oppnå det må man først ...

Jeg var en tur på Polet på lørdag. Vanligvis pleier jeg å være nokså påpasselig med å ha med meg sertifikatet, siden jeg som regel blir spurt om legitimasjon, men på lørdag hadde jeg glemt det hjemme. Det var en periode jeg nesten aldri ble spurt om legitimasjon, men de siste par årene skjer det nesten hver gang. Jeg antar dette skyldes at de har strammet opp sine interne retningslinjer heller enn at jeg har begynt å se yngre ut i det siste, og jeg bestemte meg derfor for å satse på at fornuften ville seire, og prøvde å kjøpe et par flasker vin.

Jeg viste naturligvis ikke legitimasjon uoppfordret, siden jeg er over 25 år, og, ikke minst, fordi jeg ikke hadde legitimasjon. Damen i kassen kikket på meg, blippet flaskene mine, sa beløpet, og tok i mot pengen. Og så spurte hun om jeg hadde legitimasjon. Jeg sa at jeg dessverre ikke hadde dette, hvorpå hun sa «Men du er over 25, ikke sant?». Jeg nikket bekreftende, og sa, som sant er, at jeg er 29. «Du ser ikke ut som om du er 29.», sa damen, og la hjelpsomt til at de er åpen til tre på lørdager, så jeg hadde god tid på meg om jeg ønsket å komme tilbake med legitimasjon.

Så hva er egentlig de nye reglene på Polet? Må man se ut som om man er over 29, eller holder det å se ut som om man er så gammel som man hevder ...

Jeg var innom Dromedar ved Bakke bro i går, der min oppmerksomhet ble fanget av den mest demoniske kaffeposen jeg noen gang har sett. Kaffen het «black coffe», og hevdet å være inspirert av svartmetall. Jeg sakser fra beskrivelsen bakpå posen:

Inspired by the True Norwegian Black Metal culture and the expression "Black Coffe" Solberg & Hansen have sourced a powerful coffee that captures darkness. The original "Black Coffee" was launched in the Norwegian town Hell.

Spennende, tenkte jeg. En skikkelig ond kaffe, i den betydningen ond hadde på tidlig 2000-tall, da vi brukte det som et altmuligadjektiv for å beskrive alt som var bra. Men så leste jeg det som stod om smaken:

Juicy flavours of strawberries. Sweet notes of vanilla. Full body, clean aftertaste with taste of milk chocolate.

Seriøst? Er virkelig jordbær, vanilje og melkesjokolade de ondeste smakene man kan oppdrive i en kaffe? Hva med mørk sjokolade, tjære, asfalt, tobakk og brent kirke?

Jeg kommenterte dette til baristaen, en særdeles hyggelig og pratsom fyr, og han var enig i at det ikke akkurat var de første tingene han tenkte på når han hørte svartmetall, men han hevdet at kaffen var god, så jeg kjøpte den, og den viste seg forsåvidt å være god, men ikke på langt nær så ond som man kunne få inntrykk av fra etiketten. Skjønt, når jeg tenker meg om var det vel opptil flere av mine bekjente som sysler med svartmetall som hadde en forkjærlighet for kaffe mocha og denslags pinglegreier, så kanskje den egentlig passer veldig godt til sitt tiltenkte marked.

-Tor Nordam

Det er snart påske (i morgen er Palmesøndag), og det er jo et eller annet med påske og appelsin, og et eller annet annet med påske og lam. Norsk påskefeiring møter eldgamle jødiske skikker (som dere kan lese mer om i artikkelen jeg skrev om påsken og judasevangeliet for noen år siden).

Da jeg så, etter å ha bladd litt rundt på leting etter denne månedens rett, kom over Andreas Viestads Lammebog med appelsin og ingefær var det ikke tvil i min sjel. Det er ikke helt sant. Det var én tvil, eller i alle fall en usikkerhet: Hva er egentlig lammebog?

Jeg satte Tor på saken, og det viser seg at bog er frambenet til firbente dyr. Om jeg har forstått det rett snakker vi altså om en slags motsats til låret. Jeg var veldig overrasket over dette, for det hadde aldri falt meg inn å tenke på for- og bak-bena som forskjellige ting (rent kulinarisk, mener jeg; jeg forstår at de har litt forskjellige bruksområder anatomisk sett), og oppskriften spesifiserer "bog". Men det er ingen tvil om at Viestad helt sikkert vet bedre enn meg, så jeg sendte Tor ut for å få tak i et lams framben (det er viktig å gi sin mann muligheten til å bevise sin mandighet innimellom).



Viestad sa at for å gjøre dette frembenet velsmakende og deilig trengte vi bare

salt og pepper
olje
3-4 ss appelsinmarmelade
1 ss soyasaus
1 ss finhakket ingefær
2 ts korianderfrø, knust
(og kanskje litt garam ...

I dag har jeg tilbrakt et par timer på National Library of Scotland, eller NLS som jeg pleier å kalle det. De virkelig kule folkene kalle det «The National», men jeg er ikke helt der føler jeg. Formålet var å se om jeg kunne få tak i et bilde av forsiden på en av de originale utgivelsene av Edwin Drood. Et par timer? tenker du kanskje, det høres jo ut som noe som burde være fort gjort. Men nånei, NLS er en meget seriøs institusjon, som tar tingene sine meget seriøst.

For å begynne med begynnelsen, selv om det ikke var der jeg begynte i dag, er det ikke bare-bare å skaffe seg et leserkort (det heter ikke lånekort, men Reader's Ticket, for man kan ikke låne bøker der, bare lese dem). Man må ha legitimasjon, to typer bevis på adresse (strømregning og kontoutskrift, for eksempel), og litt avhengig av hvem man treffer på i registreringen må man muligens også gjennom et utrivelig intervju der de spør hva du egentlig skal bruke biblioteket til, og du føler veldig sterkt at de helst skulle ønske du bare ville gå til det vanlige biblioteket over gaten og låne noe smussliteratur (som sikkert er det du leser) og slutte å plage dem så de kan gå tilbake til de viktige tingene de driver med.

Jeg skaffet meg leserkort for lenge siden, og jeg slapp heldigvis intervjuet, hvis ikke hadde jeg neppe fått ett. Jeg hadde jo ikke noen annen grunn til å ...