Denne uken møtte jeg, helt uventet, en tidligere masterstudent fra Trondheim på kafferommet til fysikk i Edinburgh. Etter at jeg var ferdig med å være imponert over at han greide å skaffe seg finansiering til å ta doktorgrad her, spurte jeg hva han drev med, og det viste seg at han sysler med teoretisk partikkelfysikk.

Når man begynner å studere fysikk er det som regel på grunn av partikkelfysikk eller kosmologi. Det er i alle fall mitt inntrykk. Jeg har for eksempel meget vanskelig for å se for meg at noen begynner å studere fysikk fordi de har lyst til å studere lysspredning fra svakt ru overflater, orienteringen til kollagenfibre i kyllingbrusk eller spenninger i saget silisium til solceller, bare for å nevne noen tingene vi driver med i korridoren vår på Gløshaugen.

På et eller annet tidspunkt er det imidlertid bare å innse at samfunnet dessverre ikke har bruk for en ubegrenset mengde partikkelfysikere eller kosmologer. Mens man på mastergraden står nokså fritt til å velge hva man vil sysle med, er det straks verre når man begynner å lete etter doktorgrad, post.doc. eller fast jobb. Da er man nemlig begrenset av hva det finnes penger til.

Heldigvis er det nok slik at i løpet av de første fem årene på universitetet oppdager de fleste at det finnes andre ting enn partikkelfysikk og kosmologi, og de oppdager kanskje at et spesialfelt man ikke ante eksisterte kan være riktig så interessant å jobbe med. I tillegg er det mange som liker å ha en slags kobling til virkeligheten, kanskje jobbe litt eksperimentelt, og i det store og hele er det ganske få som til slutt ender opp med å ta de barskeste fagene om kvantefeltteori. Langt flere enn de som går videre til doktorgrad i partikkelfysikk, men ikke på langt nær så mange som jeg vil tro man ville gjettet på hvis man gjorde en spørreundelsøkelse om interesser blant førsteårsstudenter.

Personlig oppdaget jeg i løpet av det siste semesteret på mastergraden at programmering egentlig er ganske kult, og jeg endte opp med å takke ja til en stipendiatstilling i numerisk fysikk som jeg ble tilbudt litt plutselig og uventet, fem dager etter at jeg hadde innstilt meg på å tilbringe et halvt år som lagerarbeider mens jeg lette etter en doktorgrad. Jeg trives veldig godt med det jeg driver med, og angrer ikke på at jeg tok den stillingen, men jeg må likevel innrømme at jeg skulle likt å drive med partikkelfysikk, spesielt siden jeg ikke egentlig bevisst valgte bort en doktorgrad innen partikkelfysikk så mye som jeg valgte å få en stipendiatstilling med en gang, heller enn kanskje om et halvt år.

Uansett, for å komme tilbake til saken, han jeg møtte på kafferommet utdypet at han stort sett holdt på med å summere Feynman-diagrammer til stadig høyere orden. Og akkurat i det øyeblikket innså jeg at nei, jeg skulle ikke ønske jeg drev med partikkelfysikk. Jeg kunne kanskje tenke meg å ta del i den glamorøse delen av partikkelfysikken, stille de dypeste, mest grunnleggende spørsmålene, leke med de dyreste maskinene mennesker har bygget, etc, men å sitte på et kontor og legge sammen Feynmandiagrammer? Det høres ikke så glamorøst ut når man sier det på den måten.

-Tor Nordam