Som jeg nevnte foregår det for tiden heftig denging utenfor skolen vår. Jeg fikk oppleve det i dag, da de satte i gang å denge like etter at jeg kom. Jeg stod i vinduet og så på mens de reiste opp på høykant en lang stålprofil festet i en rar dings. Alt sammen hang etter en wire fra en mobilkran, og de heiste den rolig på plass. Så plutselig begynte det å bråke noe jævlig uten at noe egentlig skjedde. Men da jeg så nærmere oppdaget jeg at dingsen på toppen hadde en liten stubb med kjetting festet i seg, og denne spratt og ristet noe voldsomt, så det var åpenbart vibrasjoner på gang. Dingsen på toppen var med andre ord en dänger, og den så jaggu hardkokt ut også. Jeg forventer at de kommer tilbake med den i morgen. (Aiaiai, insider-humor for de få)

Dette levenet ledet meg til å sette meg på en offentlig lesesal, og jeg kunne bare konstatere at det ikke står noe særlig bedre til med oppdragelsen nå enn sist jeg satt på en slik lesesal, for litt over et år siden. Først satt jeg på biblioteket en stund. Der var det ikke så verst, men så kom det en fyr som skulle snakke med en kompis, så da stakk jeg, kjøpte en kaffe, og gikk til min gamle favorittlesesal, borte ved kantina i U1. Og jommen var ikke favorittplassen min ledig også, rett til venstre ved vinduet når du kommer inn døra. Der er ...

I dag er jeg ganske glad for at jeg ikke bor på Moholt. I dag er det nemlig russefest. Det vil si at praktisk talt alle første- og andre-klassinger på siv.ing skal ut og gjenoppleve hele russetida på en kveld, sammen med de ivrigste av 3.-klassingene, og sikkert en og annen 4.- og 5.-klassing og sikkert noen andre også. De skal grille, drikke og oppføre seg som umodne 18-åringer som drikker for første gang. Akkurat som en vanlig linjeforeningsfest, bare at de har på seg russeklær, som av nostalgigrunner antagelig aldri har vært vasket. Ganske jævlig.

Jeg fikk oppleve litt av underholdningen på nært hold vi var på mørkerommet tidligere i dag og ryddet. Det kom plutselig noen og banket på, og da vi åpnet var det to "russ" som kom krypende, og ville ha noe å drikke. De hadde jo krøpet til kjelleren vår, så de mente de fortjente noe. Bernt foreslo brukt fotokjemi, men det falt ikke i smak, så de stakk. Det var tydeligvis en "russeknute" man kunne få for å krype mellom de forskjellige kjellerne.

Da jeg kom hjem observerte jeg den jævla naboen gjennom vinduet, og han hadde ikke russeklær, så jeg tenkte kanskje jeg skulle unnslippe det værste, selv om det var en stor ansamlig av "russ" bak TØH like borte her, men han har tydeligvis en vanlig fest av lignende kaliber, så jeg forberedte meg en stund på å sove med ørepropper, men nå høres det ut som om de ...

Mitt første møte med scientologi-kirken var en artikkel i Gateavisa for mange, mange år siden. Jeg har lett litt rundt i arkivene deres, og tror kanskje det var denne. I tillegg hadde de sakset en del fra Steve Fishmans bok Lonesome Squirrel, hvor han forteller om hvordan han gjennom kursene til Scientologikirken fikk beskjed om at han i et tidligere liv hadde blitt far til Jesus Kristus, som selv var en reinkarnasjon av den onde keiser Xenu. Høres det sprøtt ut? Tviler dere på at noen kan tro på slikt? Vel, la meg presentere dere for scientologene.

Det hele begynte med en mann ved navn L. Ron Hubbard (1911-1986). Mange har spurt seg selv hvorvidt det er tilfeldig at mannens merkelige fornavn uttales Elron, det über-onde, korrupte selskapet som holdt sannheten om hvordan alt sto til hemmelig fra aksjeholderne for selv å kunne innkassere milliardgevinster. La oss imidlertid forsøke å holde oss unna de verste konspirasjonsteoriene, morsomme som de enn kan være.

Grunnen til at jeg ikke trenger konspirasjonsteorier for å sprite opp denne artikkelen, er at det klarer scientologien helt på egenhånd. Den er tross alt skapt av en science fiction-forfatter. Ikke en spesielt god science fiction-forfatter. Ærlig talt en VELDIG DÅRLIG science fiction-forfatter. L. Ron Hubbard står nemlig bak den forferdelige smørja Battlefield Earth, verdens dårligste bok. Og, oh joy, det ble verdens dårligste film med litt støtte fra scientologen John Travolta.

Når så science fiction-forfatteren lager en religion som minner VELDIG om en science fiction-bok, er det ...

I dag følte jeg meg endelig frisk nok til å karre meg ned på skolen, så det gjorde jeg. På Gløshaugen har de hatt et graveprosjekt gående utenfor kaffekroken vår de siste ukene, og jeg er jo nesten like hypp på slikt som sveitserne, så jeg stod og så ut vinduet og studerte verket mens vi lagde te. De har gravd unna gresset på et stort område, og på ett sted stod det noen metall-profiler omtrent 40 cm opp av bakken.

-Hva er det, spurte jeg Torgar

-Det er slike som ligger der, sa Torgar, og pekte på noen rundt 10 meter lange metall-profiler som lå i en haug.

Så det som foregår er altså at mennene som jobber der reiser opp en slik metallprofil, så setter de en denger på toppen, som denger metallprofilen 9 meter eller så ned i bakken. Med en serie hyppige deng. Som, så vidt jeg forstår, får alt til å riste i store deler av Realfagsbygget. De gjorde ikke noe der nede i dag, men jeg gleder meg til mandag. Shake it baby.

Det var i grunnen det mest spennende som skjedde på skolen i dag.

Så over til høyspentmaster. Vi har mange av dem i Norge, men ingen som er så tøffe som de som leverte strøm til Sicilia fra 1957 til 1990. Sicilia er altså den lille dingsen nederst på spissen av Italia, og den ligger ca 3 km fra fastlandet. Det er derfor naturlig at man må ha ganske barske høyspentmaster ...

Men først, la meg klargjøre hva jeg mener med kostymedrama. Jeg klipper inn fra wikipedia:

A costume drama is a period piece in which elaborate costumes, sets and properties are featured in order to capture the ambiance of a particular era.

There are two types of costume drama. The most common one is the historical costume drama, both on stage and in movies. This category includes Braveheart, Rob Roy, and Robin Hood. Plays that took place in the 1930s and 1940s, such as, Last Man Standing, may also be placed in this category as well. In a futuristic costume drama, especially one that takes place in the distant future, actors often wore strange, unsual, and sometimes hi-tech costumes to predict on what the clothes of the future might be like. This type of costume drama is mostly shown as a movie or a TV series. Examples of this category include Judge Dredd and The Fifth Element.

The term is usually used in the context of film. It is an informal, cross-over term that can apply to several genres but is most often heard in the context of historical dramas and romances, adventure films and swashbucklers.

Og bare for å fortsette litt i klargjøringens ånd klipper jeg inn bittelitt mer:

A swashbuckler will display a strong sense of justice, an aptitude for and enjoyment of fighting, and calmness, class, and wit even during combat. The stereotypical swashbuckler is a handsome young rapier-wielding European man from the 16th to the 18th century ...

Lenge trodde jeg at Langley var en oppdiktet person. En temmelig nerdete fyr med langt hår, dårlig holdning og massive hacking-skills. Nå som jeg har blitt voksen vet jeg naturligvis at Langley egentlig er et sted, Langley, Virginia, der mesteparten av ondskapen i verden har kommet fra de siste femti årene. Hvorfor forvekslet jeg en amerikansk småby med en nerd? Alt sammen skyldes et kort som fulgte med i InQuest for mange år siden.

Der fulgte det nemlig fra tid til annen med et kort eller to fra forskjellige kortspill, og X-Files TCG var slett ikke noe unntak. Slik gikk det altså til at jeg fikk tak i en stykk Langly, som er en nerdete utseende mann med langt hår som sitter krumbøyd foran en datamaskin. Når jeg senere leste referanser til Langley skjønte jeg jo etterhvert at det umulig kunne referere til denne personen, men jeg skapte meg et bilde av denne nerdete nerden som Mulder og Scullys kontaktperson på Langley, hvor nå det var.

Jeg er ikke helt sikker på når sannheten ble åpenbart for meg, men nå vet jeg i allefall at Langley er en liten by i Virginia, eller kanskje heller et område, som praktisk talt er absorbert opp i et annet sted, McLean. I filmer brukes imidlertid Langley ofte som synonym for CIA-hovedkvarteret, fordi det ligger nettopp her, i formodentlig rolige omgivelser, men allikevel i kort avstand til Washington DC, akkurat som hovedkvarteret til NSA, som ligger i Fort George G. Meade, Maryland, 16 kilometer nord for Washington DC.

Så nå vet jeg altså at når en av de mange dressmennen i The Bourne Supremacy rekker sjefs-damen en telefon, og sier "Langley" er det ikke nerden med det lange håret, ikke tettstedet i Virginia, men sjefen hennes, som ringer.

-Tor Nordam

I fjor rundt disse tider (egentlig over to uker tidligere) skrev jeg en oppsummering av påsken. Det var i grunnen en ganske bra påske i fjor, med mye pent vær og gode greier. Jeg fikk gått en skitur, og tatt noen bilder, og til og med grillet pølser og spist appelsin. Slik gikk det ikke i år.

Påsken i år har i grunnen vært preget av skiftende vær, med til dels mye regn. Ganske kjedelige greier. Jeg hadde jo som mål å gå en skitur, men det funket rett og slett ikke. Jeg fikk imidlertid fotografert litt, og det er jo gøy, og jeg fikk skrevet om et par av tingene som er verdt å kikke på i Molde. Beklageligvis fikk jeg aldri tatt bilde av den råeste severdigheten av alle, Fylkesmannens Kommandobunker. Det er et hull i fjellet med en gigantisk antenne utenfor, og så vidt jeg forstår er det meningen at fylkesadministrasjonen skal holde til der, slik at de kan fortsette å administrere når Molde har blitt bombet flat. Ganske kult. Her er forresten noe annet jeg synes ble kult, et bilde av Dag og Jon.

Ettersom påsken er over betyr det at jeg nå er tilbake i Trondheim. Jeg tok bussen oppover i går, og det viste seg å ikke være en særlig orginal idé. Hele seks busser kjørte ut fra Molde. Bussen jeg satt på var helt full, som i utgangspunktet var litt teit, for jeg måtte sitte ved siden av en liten unge som virket ...

Etter nøye overveining har jeg kommet frem til at det er søndag i dag. Dermed trenger jeg egentlig ikke skrive artikkel, men jeg tenkte jeg skulle gjøre det likevel. Jeg leste nemlig litt på Torbjørns blogg, og som vanlig var det mye å henge seg opp i der. Det er jo slemt å sparke de som ligger nede, men jeg kan egentlig ikke dy meg.

De fleste er vel enige i at det å være høyrevridd er det samme som å støtte opp under ondskap, og driver man med ondskap er det bare to mulige unnskyldninger. Enten er man dum, eller så er man ond, så får hver enkelt selv velge hva man liker best. Tradisjonelt sett har Høyre vært partiet for de onde, og siden de ikke er dumme har de fått med seg at det ikke gikk så bra i valget, og at de kanskje må reformere seg litt. Jeg sakser villt fra Torbjørns forslag til resolusjon for innlevering til Høyres landsmøte:

Høyres politikere skal på vegne av velgerne stille seks spørsmål før vi stemmer for eller mot en sak:


1. Mindre stat

Bidrar forslaget til å redusere offentlige reguleringer, unødvendig styring og til å eliminere overflødige offentlige ordninger?


2. Lavere skatter og avgifter (Mindre stat II, tor.anm.)

Gir forslaget større handlingsrom for enkeltmennesker, familier og bedrifter, eller bare økte inntekter til det offentlige og mer makt til politikerne?


3. Personlig ansvar (Mindre stat III, tor.anm.)

Bidrar forslaget til at flere enkeltmennesker og familier kan ta ...

Rosepiken var lenge den eneste ordentlige statuen i Molde, i allefall så vidt jeg vet. Den står pent plassert på en stein-dings som matcher Rådhuset, og der har den stått siden 1971, da den ble laget av Ragnhild Butenschøn, som en gave til Molde fra Gotlib Moe. Den er utstyrt med en fontene med 10-15 vannstråler, og er et yndet mål for russehumor. en populær skøyerstrek er å putte zalo i vannet, som resulterer i store mengder skum. Et år hadde man til og med satt ut fisk i fontenen, men da var det visstnok mange som ringe inn til På Tråden og mente at nå fikk det være nok. Man kan da ikke tulle med slike viktige monumenter.

Her skulle det egentlig ha vært et bilde av Rosepiken, men det kommer i morgen. Selv om jeg i dag var veldig flink, og fotograferte litt i sentrum, var jeg også slaskete, og glemte igjen minnekortet med bildene på hos Camilla. Jeg finner det i allefall ikke nå. Men i morgen kommer det altså bilde her.

Jazzgutten er en nyere statue, laget i noe som for meg ser ut som samme stil som Rosepiken. Den ble laget i 1992 av Nina Due, og er angivelig en gave fra folket til byen i anleding 150-års jubileet for Moldes bystatus. Jeg mener å huske at den var ganske omdiskutert, og min onkel, som driver med jazz, mener at den er helt feil. Han er altfor atletisk til musiker å være, og burde ha ...

Thiis-løypa. Navnet får en hel symfoni av kirkeklokker til å ringe hos den lokalhistorisk interesserte. La meg begynne med begynnelsen:



Hans Thiis Møller, som er oldefar (pluss minus) til dagens Peter Møller, levde for en stund siden. Ifølge Wikipedia ble han født mens Napoleon hamret på Moskvas brennende porter i august 1812, og han døde aldri. (Som lokalhistorisk fantast vet jeg bedre: Han er begravet både på Nedre Gravlund og i den parken mellom Øvre Veg og Kirkekråpet.)

Som magnat, kanskje industriherre, og helt sikkert primus motor i den søvnige tømmerbyen Moldes spede utvikling for, la oss si, to hundre-hundreogfemti år siden, la han også grunnlaget for en rekke av de viktigste gjennomfartsårene i byen (Han måtte jo gå ofte fra Moldegård til sentrum for å sjekke om arbeiderne gjorde det de skulle). I den anledning grunnla han Hans Thiis Møllers gate, som strekker seg majestetisk fra enden av Banehaugen ved Moldegård og går inn i Frænavegen ved «krysset» Frænavegen/Romsdalsgata/Øvre Veg/Olsmedbakken, bedre kjent som «omtrent ved den der snøscooter-butikken». Der kunne han gå til byen incognito, altså uten flosshatt. Gikk han Fannestrandvegen, ville jo han gutten med knebukser og sixpence, som jobber med å åpne porten for folk (byporten var som kjent en grind omtrent der Molde Kunstforening ligger nå), løpe ned hovedgata og høylytt annonsere hans ankomst, slik at arbeiderne begynne å jobbe i stedet for å late seg. Denne Moldes første «bakgate» er kjent for å ha fostret berømtheter som Kjell Inge Røkke, Arne Nøst ...