I dag følte jeg meg endelig frisk nok til å karre meg ned på skolen, så det gjorde jeg. På Gløshaugen har de hatt et graveprosjekt gående utenfor kaffekroken vår de siste ukene, og jeg er jo nesten like hypp på slikt som sveitserne, så jeg stod og så ut vinduet og studerte verket mens vi lagde te. De har gravd unna gresset på et stort område, og på ett sted stod det noen metall-profiler omtrent 40 cm opp av bakken.

-Hva er det, spurte jeg Torgar

-Det er slike som ligger der, sa Torgar, og pekte på noen rundt 10 meter lange metall-profiler som lå i en haug.

Så det som foregår er altså at mennene som jobber der reiser opp en slik metallprofil, så setter de en denger på toppen, som denger metallprofilen 9 meter eller så ned i bakken. Med en serie hyppige deng. Som, så vidt jeg forstår, får alt til å riste i store deler av Realfagsbygget. De gjorde ikke noe der nede i dag, men jeg gleder meg til mandag. Shake it baby.

Det var i grunnen det mest spennende som skjedde på skolen i dag.

Så over til høyspentmaster. Vi har mange av dem i Norge, men ingen som er så tøffe som de som leverte strøm til Sicilia fra 1957 til 1990. Sicilia er altså den lille dingsen nederst på spissen av Italia, og den ligger ca 3 km fra fastlandet. Det er derfor naturlig at man må ha ganske barske høyspentmaster for å kunne strekke en kabel over. Så barske faktisk, at ingeniørene monterte raketter på toppen for å sjekke utsving og egenfrekvens. Tårnene er 200 meter høye, og er naturligvis ikke i bruk lengre, da en sjøkabel er bedre på absolutt alle måter. De er imidlertid erkært verneverdige, så det er bare å stikke dit om man vil se dem. Dette er de nest høyeste slike tårnene i verden, nest etter den andre kraftledningen over die Elbe, som har 227 meter høye tårn.

-Tor Nordam