Svenskene er et merkelig folk. For eksempel, når man går rundt i Stockholm ser det ut som en helt vanlig by med helt vanlige mennesker. Men så går man inn på en tsjekkisk pub (Svejk), der man blir nødt til å vente litt for å få et bord, så man kjøper en øl, og venter på noen stoler som tilfeldigvis stod i et hjørne der man også kunne henge fra seg klær. Og vips kommer det to lystige svensker som spør når vi har tenkt å komme ut av garderoben*.

Eller, man sitter og venter på flyet sitt, og følger sånn halvveis med på en TV som står der og viser STV1 eller noe slikt. Den viser et program som later til å være en svensk versjon av Norge Rundt, og temaet for en lang reportasje er at det lukter svette i en ishockey-garderobe et eller annet sted i Sverige? Javel?

Men så flesker de også til med noen gode idéer, disse svenskene. På Arlanda har de nemlig satt opp egne røykeavlukker, som rett og slett er litt store avtrekkskap man kan stå inni mens man røyker. Det jeg så hadde plass til tre personer, og da har hver person omtrent så stor plass som i en gammeldags telefonkiosk, med en liten benk til askebeger og laptop.

Inni denne boksen stod det altså tre personer og røykte. Jeg føler ikke at bildet yter situasjonen rettferdighet, siden jeg synes det ville være litt uhøflig å stille seg opp å ta ...

"If I tell you it's gangster-political with a dash of steampunk you will get exactly the wrong idea", Harkaway told me in August 2009. And gangster-political steampunk it is; but not the kind you might think.

This is no faux-Victorian crime novel. It is unabashedly political and topical, with a generous helping of spies (or one former spy who feels like a generous helping), undertakers, a glorious train and a lawyer. And bad guys (not to be confused with the gangster-bit). Really very scary bad guys.

A select few knew how much I was looking forward to the arrival of this book. Only close family and friends and everyone who has met me over the last couple of years (or bumped into me online). I get enthusiastic, occasionally; and when I get enthusiastic, I do it enthusiastically, with enthusiasm. The Gone-Away World had its wicked way with me. But it is a first book.

Discovering Wodehouse is fairly safe, as is discovering Dumas or Doyle or Woolf or Austen or Peake or any number of other established authors. Falling for the first book of a new author is terrifying: it could all be a horrible, happy accident; what you loved about the book might be that which is shed as its author moves on to write the next. And so I approached Angelmaker with equal parts terror and giddy enthusiasm.

It is not The Gone-Away World II. This is a Good Thing: books should be different from each other ...

Denne helgen har jeg gjort noe jeg ikke har gjort siden 2008. Jeg har reist til Stockholm for å trene aikido med en eldre herre fra Japan. Vi kom på fredag, og trente to timer på fredag, fire timer på lørdag og to timer i formiddag, og jeg merker at jeg begynner å bli gammel. Eventuelt at jeg ikke trener så ofte som før. Jeg er i allefall stiv & støl og har vondt over alt. Og det burde jeg sikkert gjøre noe med. Jeg har en ambisjon om å gradere til svart bukse i april, så jeg burde sikkert trene tre-fire ganger i uken frem til da, så det er bare å herde seg.

I ettermiddag spaserte vi litt rundtomkring i Stockholm, som viser seg å være en ganske stor og ganske trivelig by. Mange butikker er dessverre stengt på søndag ettermiddag, men vi rakk å besøke en irsk pub som viste rugby og hadde en skikkelig god burger, en liten kiosk av typen frukt-og-tobakk som hadde et helt latterlig utvalg i sjokolade og en kafé som het John Chris eller John Christian eller noe slikt, og som hadde helt kurant espresso. Faktisk den beste espressoen jeg har smakt i Sverige. Men jeg har bare drukket to espressoer i Sverige, så vidt jeg kan huske, så jeg har ikke allverdens grunnlag for å uttale meg.

Vi så også Riksdagen og slottet, og gikk opp på høyden som heter Observatorielunden, og jeg tror egentlig jeg kunne tenke meg å dra tilbake til Stockholm på et tidspunkt når det ikke er surt og kaldt og mørkt.

-Tor Nordam

Det var fine forhold for snømannbygging på mandag, så sammen med min franske kollega og avdelingsingeniøren vår bygde jeg en snømann, eller en snødame, som Jérôme insisterte på at det var, på taket.

Etter at vi var ferdige kom vi frem til at det kanskje var litt skummelt å bygge den så nært kanten. Om den skulle falle kunne jo hodet havne utenfor gjerdet, og treffe noen på bakken som sikkert er 30 meter lengre ned. Det skulle dessuten være HMS-inspeksjon i gangen var senere samme dag, og de har vært såpass ivrige på å kontrollere alt mulig i det siste at jeg ser ikke bort fra at vi kunne fått hatten påskrevet.

Uansett, etter kort tid ble det klart at det fantes en skjevhet i konstruksjonen, og snøpersonen begynte å lene seg faretruende over til siden. Heldigvis lente den seg innover, så jeg tok situasjonen med ro, og tenkte at det hadde vært gøy å filme når den veltet. Jeg har imidlertid viktigere ting å gjøre enn å stå klar med kameraet. Jeg kom derfor på å søke etter et timelapse-app til iPhone. Det finnes opptil flere, og etter å ha lastet ned og installert den første og beste lagde jeg denne videoen av det dramatiske øyeblikket.

Timelapse er altså bare en av de mange kule tingene jeg stadig oppdager at man kan gjøre når man har en superdatamaskin fra 80-tallet med et slett ikke verst kamera påmontert, og inspirert av dette lagde ...

Today, this very day, the 7th of February, we dance joyfully through the streets, celebrating the Dickens Bicentennial: the Inimitable Boz is 200.

On the 7th of February 1812, a few months before Napoleon took the silly step of invading Russia, 20 days before Lord Byron first addressed the House of Lords, Charles John Huffam Dickens was born at 13 Mile End Terrace, Portsea, Portsmouth. If you are not busy dancing in the streets, you can read more on the man at the Oxford Dictionary of National Biography (for now, at least).

The picture above was left unfinished upon the painter's death, five years after Dickens himself had died and left The Mystery of Edwin Drood unfinished. In 1836 Buss had almost gotten the job of illustrating The Pickwick Papers (after the first illustrator shot himself), but he ran into trouble with technology and was passed over in favour of Hablot Knight Browne (more commonly known as "Phiz"). 30-something years later, when Dickens died, Buss started painting this watercolour, which shows Dickens surrounded by the characters he created. These are iconic scenes from the books, showing the characters in their most famous poses.

I could have opened with a picture of Dickens, a photography; a young picture or an old picture, there are enough to choose from. But this painting more than anything, I think, presents Dickens the author, surrounded by the products of his mind, which is ...

På fredag hadde jeg den glede å spise to ulike gulrotkaker. Ikke to hele, altså, men stykker fra to forskjellige, begge gode. I den ene hadde gulrotbitene fått en nokså sterk grønnfarge, noe jeg aldri har sett før. Kaken smakte aldeles fortreffelig, men som realist og hobbykjemiker ble jeg naturligvis fascinert av dette fenomenet. Jeg pirket ut et par små gulrotbiter og dokumenterte effekten med et bilde:

Da jeg kom hjem fredag kveld gjorde jeg hva enhver vitenskapsperson ville gjort i våre dager. Jeg googlet. Og til min overraskelse fant jeg ingen god forklaring. Jeg kom over et par forumposter og bloggposter om temaet, blant annet en der en uheldig baker kommenterte at han av og til endte opp med grønne gulrøtter i kaken sin og lurte på hvordan han kunne unngå dette. Teoriene gikk på ting som at det skyldes det basiske i natron, det sure i bakepulver eller rett og slett oksidering. Ingen kunne imidlertid beskrive en sikker måte å gjenskape effekten.

Jeg gikk vitenskaplig til verks, og slengte en bit gulrot i et glass med plumbo og vann, for å teste teorien om base. Det skjedde ingenting, så jeg gikk videre og testet bakepulver, bakepulver i varmt vann, eddik og til slutt eddik og bakepulver sammen. I ingen av tilfellene fikk gulroten så mye som antydning til grønnfarge. Da jeg skulle helle ut glasset med plumbo oppdaget jeg imidlertid at gulrotbiten hadde fått et svakt grønnskjær helt i kanten, der den hadde vært dyppet i plumboløsningen og deretter utsatt for luft. Jeg heller derfor mot oksidering i basisk miljø, og kommer til å forske mer på dette. Jeg akter ikke å gi meg før jeg kan reprodusere forsøket hver gang jeg prøver.

-Tor Nordam

Etter at jeg leste ferdig Wheel of Time denne uken har jeg slitt litt med abstinenser, så jeg har lest litt rundtomkring på nettet. Spesielt har jeg sett på svar Jordan og Sanderson har gitt til lesere på signeringer og denslags, da disse fra tid til annen inneholder informasjon som ikke finnes i bøkene.

I 2004 og 2005 kjørte Tor, altså det amerikanske forlaget som gir ut Wheel of Time i USA, en serie med ukentlige spørsmål og svar, som til dels er ganske interessante. Om man er interessert kan man lese hele på The Thirteenth Depository, men jeg vil trekke frem et spørsmål som ikke handler om Wheel of Time, til glede for et allment publikum:

Week 25 Question: After reading a book like Misery by Stephen King I think that I would be terrified to be a writer. What has been your creepiest experience with a fan?

Robert Jordan Answers: I haven’t had any creepy experiences with fans unless you count the bikers who came to a signing after hearing a rumor – untrue -- that I was in very bad health and threatened to desecrate my grave if I died before finishing the books. That was a little on the odd side, especially since they looked as if they might desecrate graves for a hobby. [...]

Som vi vet parkerte den godeste Jordan tøflene i 2007, og Wheel of Time var fortsatt uavsluttet.

-Tor Nordam

Da jeg la til denne Google-treff-featuren tenkte jeg egentlig ikke så mye lengre enn at det hadde vært festlig å se hva folk søkte på når de fant artiklene våre. Som vi vet vises bare siste treff, pluss antall treff, men alle treffene blir lagret, med søkestreng, hvilken artikkel det gjaldt og når det skjedde. (I tilfelle noen lurer er det ingen måte å finne ut hvem som utførte søket.) I øyeblikket har vi 19312 lagrede treff, så det begynner å bli en del data det sikkert er mulig å gjøre noe kult med.

Mens vi eventuelt tenker på hva man kan bruke dette til, tenkte jeg å presentere et lite utvalg av treff. Dette er ikke de beste eller noe slikt, bare et kjapt utvalg som fanget oppmerksomheten min da jeg kikket raskt over listen nå nettopp. Klikk på linken for å se hvilken artikkel treffet tilhører. Dette er forøvrig første gang jeg har generert en vesentlig del av innholdet i en artikkel med et python-script. Jeg tror jeg skal gjøre det til en vane.

analytikervits

SAUETESTIKLER

hva betyr junta

Per Borten trusa

anbefalte løpe klær

bergen fylle sex

japanskt verktøy

"jeg hater facebook"

naturist trøndelag

verdensmester sjakkboksing

sjekke gutter

hvem stemmer på venstre

sjekke jenter på lesesalen

jeg elsker olsenbanden

dronningen som badet i jomfrublod

Hva inneholder julemann??

jenter dragvoll

vaginaerstatning

hva skal jeg bruke ipaden til

liste over store tall helt opp

norwegian stick meat

fysikk vitser

norsk dvorak mac

hva bruker vi flytende nitrogen til?

kuk i calkolatoren

halvnakne babes

IELTS SCHMIELTS.

-Tor Nordam

Jeg sa tidligere i år at jeg har en intensjon om å bli flinkere til å bruke de mange fine oppskriftbøkene våre, og at jeg ville lage en ny rett én gang i måneden (minst). I januar er det kaldt og mørkt og alt er litt vanskelig. Det er derfor viktig, når man inviterer en utvalgt gruppe mennesker på mat, at man kan gjøre noe lettvint som likevel oser av kvalitet. Aller helst noe litt vektig. Og aller, aller helst noe som kan lage seg selv mens man rydder og vasker litt og dytter rotet inn på kontoret og lukker døra.

Som svar på våre bønner: Andreas Viestads oksegryte (med små variasjoner).

Caveat: Det er veldig viktig å ikke tenke at det tar 0 tid å lage denne retten. Det tenkte nemlig vi (jeg skylder på Tor). Siden alt bare skal kuttes i biter og slenges i gryten og så stå i ovnen og lage seg selv, tok vi det ganske rolig i morges, til tross for at vi visste den skulle stå i ovnen i mange timer. Vi slentret oss avgårde på butikken, kjøpte de ingrediensene vi ikke alltid har liggende i skapet, og trasket oss hjem igjen. Og så brukte vi sikkert en time på å kutte alt. Dette skyldes delvis at jeg tok bilder istedet for å hjelpe til.

1.8 kg bankebiff (de hadde ikke oksebringe, men kjøttet skal visst være seigt)
2 epler
Grønnsaker (1 kålrot, 2 gulrøtter, 1 hvitløk, 1 løk)
3-4 ss soyasaus ...

Tirsdag denne uken tok Camilla og jeg turen til bokbaren på Antikvariatet på Bakklandet, for å overvære årets første møte i Vitenskapsteoretisk forum. Det hadde den fjonge tittelen «Allmenndannelse i høyere utdanning: Avleggs og arkaisk eller nødvendig i spesialiseringens tid?», og bestod i stor grad av at Bernt Hagtvet hyttet med neven og beskrev hvordan norske universiteter har blitt til pølsefabrikker. Han vil ha dannelse tilbake i utdannelsen, og siden jeg er helt enig tenkte jeg å skrive litt om dette. Det er imidlertid et tema man kan si mye om, så jeg tenkte å gjøre dette til en serie. Først ut: Bolognaprosessen.

Bolognaprosessen er navnet på en prosess for å strømlinjeforme høyere utdanning i Europa. Den har fått navnet sitt etter Bologna-erklæringen, som ble skrevet under av 29 europeiske utdanningsministere i Bologna i 1999. Erklæringen gikk hovedsaklig ut på at man ble enige om å innføre felles standarder i høyere utdanning i Europa, for å gjøre det lettere å vurdere kvalifikasjoner fra andre land, og for studenter å reise mellom land, og det ble bestemt at man skulle basere dette systemet på to sykluser, lavere grad og høyere grad.

I Bergen i 2005 ble ministerne, som nå hadde steget i antall til 45, enige om at man skulle ha et system med tre sykluser: Lavere grad, høyere grad og doktorgrad. Man har videre blitt enige om at den første graden bør inneholde 180-240 studiepoeng, eller ECTS credits, som man kaller det, den andre graden bør inneholde 90-120 studiepoeng, og ...