Apple lansert nylig appen iBooks 2, som ligner tilforveksling på iBooks 1, bortsett fra at den krasjer litt oftere på iPaden min, og at den støtter de nye, frekke interaktive lærebøkene fra Apple. Jeg merker at jeg blir veldig entusiastisk når jeg hører om slikt, selv om jeg ennå ikke er overbevist om at digitale lærebøker er best. Jeg tror det skyldes at selv om jeg er ganske konservativ på bokfronten, innser jeg at digitale lærebøker er fremtiden, og alt som har med fremtiden å gjøre er spennende.

Sammen med iBooks 2 kom Apple med iBooks Author, som er et program (gratis tilgjengelig fra app store) som lar de lage iBooks nokså lettvint, med frekke, interaktive elementer. Jeg har kikket litt på det, og det ser ut til å være ganske bra, tatt i betraktning at det er en WYSIWYG-editor. Jeg hørte dessuten at iBooks er i epub-format, som essensielt er frihet i en liten eske, ettersom det essensielt er en åpen standard for hvordan man lager en selvforsynt nettside med html, css og javascript. Jeg følte meg faktisk fristet til å sette meg ned og gå i gang med å lage en lærebok i et eller annet.

Camilla henviste meg så til en artikkel som påpekte at EULAen til iBooks Author er ganske drøy. Den drøye delen er at det står at hvis du lager en bok i iBooks Author har du kun lov til å selge den gjennom iBooks Store. Du kan gi den bort gratis andre steder ...

Vekst er et ord man hører stadig vekk i dagens økonomiske klima. Det er naturligvis en grunn til det, for eksempel er folketallet økende i de fleste land, og da gir det mening at økonomien må vokse, eller hvis man har bunnløs gjeld kan man gjøre gjelden mindre bunnløs om økonomien vokser raskere enn gjelden, ogsåvidere. Så alle ønsker at økonomien skal vokse, helst med en pen liten prosentsats i året.

Dette kan imidlertid ikke fortsette i all evighet. Økonomisk vekst er ganske sterkt knyttet til økt ressursbruk, og vi kan åpenbart ikke fortsette å bruke stadig mer ressurser for alltid. På et eller annet tidspunkt tar det slutt; det er ikke bærekraftig. Og her passer det å sakse inn inspirasjonen for denne artikkelen, nemlig dagens xkcd:

Hvis veksten skal være tre-fire prosent i året tar det faktisk slutt raskere enn man skulle tro. Eksponetiell vekst kalles det når noe øker med en fast prosentsats per tidsrom, og ting som utvikler seg på denne måten har en tendens til å vokse overraskende fort når man gir dem litt tid. Sett en hundrelapp i banken til 4% rente, og etter hundre år har du 5000 kroner, etter tusen år har du mer penger enn det finnes i verden.

For penger er ikke dette nødvendigvis et problem, siden penger tross alt bare er tall. For energi er det verre, siden den må komme fra et sted. Jeg leste en fantastisk artikkel om dette for en stund siden, på en blogg som heter ...

Jeg leste nettopp en sak på dagbladet om hvordan Knut Arild Hareide kommenterte Janne Kristiansen-saken på Skavlan i kveld. Oioioi, sier jeg bare.

- Det var et litt perifert spørsmål Kristiansen fikk. Høringen handlet om 22. juli, så fikk hun et spørsmål om etteretning og Pakistan. Da bekreftet hun ting hun ikke burde ha bekreftet, sa Hareide i intervjuet med Skavlan, før han prøvde å sette hysj-sjefens tabbe i perspektiv:

- Det er litt som om sjefen til James Bond, «M», forteller det britiske folk hvor James Bond er akkurat nå.

Hareide høstet både latter og applaus fra publikum i salen og fikk komplimentet «veldig bra bilde» fra Skavlan.
Sakset fra dagbladet.no

Oioioi, sier jeg igjen. Av en eller annen grunn har jeg pleid å tenke på Hareide som en litt fornuftig fyr. Han har jo virket litt sånn åpen og ærlig, med fornuftige holdninger om miljø og slikt, men nå viser han seg altså å være litt av en tulling. La oss ta en titt på nøyaktig hva Kristiansen sa:

Men når det gjelder spørsmålet om samarbeidet med Pakistan, så er det ikke riktig av meg å svare på det på det nåværende tidspunkt, det er ikke et land som vi per dags dato har offisielt samarbeid med. Dette er noe departementet til enhver tid må godkjenne. Vi har hele tiden fokus på nye samarbeidspartnere, men vi har også via e-tjenesten et... vi har også, de som er utenlandstjenesten har... godt og nært samarbeid, det vil si, det må de ...

Noe av det som er kult med å leve i fremtiden, som vi gjør*, er at man kan få tak i mye forskjellig ganske nøyaktig måleutstyr til en billig penge. Som jeg stadig snakker om er telefonen din spekket med sensorer, du har kanskje en digital vekt og et digitalt termometer på kjøkkenet, og hvis du er litt mer interessert er det mulig å kjøpe usb-mikroskop som ser ganske gode ut for $100 og termometere som kan logge data. Du kan ha med telefonen din når du jogger, og etterpå kan du få vite alt mulig rart fra lagrede gps-data, og i det hele tatt. Vi har ganske gode muligheter til å gjøre nøyaktige målinger, ta opp store mengder data, og ikke minst til å behandle og vise disse dataene på interessante måter.

Selv har jeg naturligvis en digital kjøkkenvekt som jeg bruker mye. For eksempel bruker jeg den til nesten all oppmåling. Sleng bollen på vekten, trykk nullstill, og hell i melk til vekten viser 600 gram eller hvor mye du nå skal ha. Mye bedre enn å skitne ut et litermål. Jeg kunne imidlertid godt tenke meg en vekt med bedre nøyaktighet enn 1g. Ikke at jeg har noe konkret jeg trenger den til, men jeg liker å vite at muligheten er der.

Jeg vet man får kjøpt vekt som viser tidels gram på Dromedar, men jeg kunne egentlig tenke meg en med to desimaler, selv om jeg vet at jeg ikke har noen garanti for at det ...

I call myself a bibliophile. [Cue all who have ever met me saying "well, duh" or some variation thereof.]



I have been reading almost for as long as I can remember; before that my parents read to me every night. I have devoured stories, admired language, marvelled at plots, loved characters, hated characters, gotten lost in worlds, lived exciting lives, seen wonders, wondered what would happen, cried, laughed, (yawned,) felt all manner of feelings and always, always wanted more.

When I was younger I would lie awake, reading with one hand on the light switch, having perfected a technique of closing the book, turning out the light and lying down in bed in one motion in case my parents came to check that I was asleep. I read while I walk, on the bus, on a plane, and sometimes even while knitting.

I studied literature, teach literature, read every day. It is an absolutely fundamental part of my life, central to my identity (both in that I see myself as someone who reads and in that what I have read has shaped how I see the world), and something I cannot imagine not wanting to do. I love the feeling of making my brain meet something new as much as the comfortable (safe) feeling of rereading. I read fiction and fact and that something in between. And I read (as I've stated before) a bit like a kid in a candy store (with no sense that one should finish ...

Jeg har skrevet tidligere om hvordan dagens smarte telefoner med sensorer i alle retninger og regnekraft som kostet et lite lands forsvarsbudsjett på 80-tallet gjør at man kan bruker mobiltelefonen som fysikklab. Jeg har også tidligere skrevet om hvordan man kan bruke Fourieranalyse til å finne ut hvilke frekvenser en lyd består av. Dette kan naturligvis kombineres, ettersom en mobiltelefon i dag er plenty kraftig nok til å regne ut Fouriertransformer i hytt & pine.

For iPhone vet jeg det finnes en lang rekke apper som kan gjøre frekvensanalyse av lyd på direkten. Noen er dyre, noen er billige, og noen er gratis. Jeg lastet ned en som heter SpectrumView, som er gratis. Det ser også ut til å finnes flere for android, men jeg har ikke testet noen av dem.

Programmet jeg lastet ned kan produsere noe som kalles et spektrogram, som er et 2D-plott som viser intensiteten ved ulike frekvenser som funksjon av tid. For eksempel, det følgende bildet viser et opptak av vaskemaskinen min mens den sentrifugerer med økende fart. Man kan se at den produserer lyd på en masse frekvenser, sikkert noe med overtoner og greier, og at disse generelt øker. Ganske stilig?

Så kan man egentlig bruke dette til noe nyttig? Vel, en ting man kan gjøre er å måle lydfarten ved hjelp av resonansfrekvenser. Jeg har skrevet tidligere om hvordan man kan måle lydfarten med enkle remedier, ved å bruke et rør med kjent lendge. Vel, med en smarttelefon ...

Sånn apropos diskusjonen om kjøkkenutstyr, Camilla og jeg var på Kitch'n her en dag, og jeg så noe jeg hadde lyst på. En magnetisk alarmklokke som ligner på en slik sprengladning de brukte til å sprenge skjoldgeneratoren i Return of the Jedi.

Jeg innså nå nettopp når jeg sjekket at den ikke lignet fullt så mye som jeg trodde, og jeg visste naturligvis at de i filmen ikke var rosa, men prinsippet er det samme. Den har magnet, så du kan feste den i taket (hvis du har metalltak), og du vrir på den for å stille tiden. Kjempekult.

Jeg fikk dessverre ikke lov av Camilla til å kjøpe den, siden den var rosa, men jeg tror jeg skal gå tilbake en anne dag og se om de har fått inn andre farger. Så skal jeg ha den i en skuffe eller noe, og skaffe meg en leilighet med ståltak, og hver gang jeg koker egg skal jeg ta den frem, feste den i taket, og stille tiden med en resolutt mine. Jeg gleder meg allerede.

-Tor Nordam

For tre år og tre dager siden (Oioioi, som tiden flyr, etc) skrev jeg om George Foreman Lean Mean Fat-Reducing Grilling Machine, som Tom i Edinburgh introduserte meg for. Når jeg sa at han introduserte meg for den mente jeg egentlig at han nevnte at den fantes. Det skulle faktisk gå nesten tre år før han introduserte meg for den på ordentlig. Rett før jul var vi nemlig på besøk i Edinburgh og bodde noen netter hos Tom, og jeg benyttet naturligvis anledningen til å mase om at vi måtte lage mat i George Foreman-grillen.

For å friske opp hukommelsen dreier det seg altså om et slags toastjern, bare at det er ganske stort og har slike forhøyninger man gjerne ser i en grill-stekepanne, pluss at underlaget heller fremover, slik at fett som kommer ut av det man steker renner bort fra maten og ned i en oppsamlingsskål. Derav navnet.

Når man steker biff, som vi gjorde, er det naturligvis begrenset hvor mye fett man kan få ut, siden det ikke er så mye der til å begynne med, men i følge Tom er det ganske dramatisk når man steker for eksempel en burger. Uansett, maten ble god, og jeg føler enda sterkere at jeg trenger en George Foreman-grill.

-Tor Nordam

Det er jo noe med arbitrære inndelinger av tid som gir en illusjon av nye muligheter, rene blader og denslags. Jeg er generelt ikke en stor tilhenger av nyttårsforsetter, mest fordi jeg gjerne glemmer dem sånn halvveis uti januar; men ved å komme på ett nettopp sånn halvveis ute i januar tenkte jeg at jeg kanskje kunne unngå dét i alle fall.

Saken er den at vi har en del kokebøker, kokebøker som vi ikke er så flinke å bruke. Det er litt trist, for noen av dem er veldig gode kokebøker; og grunnen til at vi ikke bruker dem er ikke at vi er så geniale eksperimentører (om det ikke er et ord er det på tide det blir det, for "eksperimentalist" er noe annet) at vi stadig finner frem til nye og spennende retter på egenhånd: Vi går, tvert imot, gjennom en 10-20 retter hele året. Med enkelte sjeldne unntak.

Siden Tor og jeg har så god tid i år tenkte vi at det var det perfekte tidspunkt å gjøre noe med dette på. Tor sitter derfor nå og leser Cooking for Geeks, av Jeff Potter, fra perm til perm; og jeg har gått raskt gjennom noen av de mer lovende kokebøkene våre på jakt etter spennende ting vi kan lage fremover.

Jeg oppdaget at Mat & Drikke av Tom Victor Gausdal og Ole Martin Alfsen er inndelt etter årets måneder, og det passer jo ekstra bra. Her er nemlig planen:

I løpet av året skal vi prøve ...

I've recently been made aware of an app called Freedom, which basicaly shuts down your Internet connection for a time. This is supposed to enhance your productivity, by keeping you from wasting time on the Internet. That's silly, I thought, why not just exercise some self control? Then I realised I don't have that much self control, so I had a look at the app. It turns out it costs $10, however, which I thought was a bit steep for something I could probably do as a one-liner in bash, so I decided to figure out how it works, or at least how I could do something similar.

At first, I thought about deactivating the network cards, which is pretty trivial from the terminal, at least on the Mac, and I guess it's the same on linux. Just type

to turn off both the wireless and the wired network. If you're on wired network, this works quite nicely, as most OSes don't have a convenient button to switch that card back on. With wireless network, however, it's just the same as switching off the network card in the regular way, and if that works for you, you won't be looking for a $10 app to do the job in any case. Plus, of course, you can reverse this just by typing

I guess a solution would ...