Vi har nettopp tilbrakt en ukes tid i Edinburgh, i anledning Camillas viva (doktorgradsforsvar), og vi ble dermed nødt til å tenke på hvor det er smart å bo. Vi vurderte først en Bed and Breakfast eller et Guesthouse, da Edinburgh er full av slike. Vi undersøkte også muligheten for å leie en leilighet, noe jeg har fått øynene opp for etter mine to opphold i Edinburgh med HPC-Europa, og da jeg fant en ledig leilighet i Quartermile, til omtrent samme pris som et kurant Guesthouse, bestemte vi oss for å ta den.

Quartermile er et av de hippeste strøkene i Edinburgh, eller det er i allefall det utbyggerne vil at du skal tro. De har kjøpt opp et meget sentralt område som tidligere huset The Royal Infirmary of Edinburgh, og er nå i ferd med å ferdigstille en rekke nye bygg i glass og stål, samtidig som de pusser opp en del av de gamle sykehusbygningene, som er ganske pene steinbygg fra 1800-tallet. Jeg synes personlig blandingen av nye og gamle bygg ser ganske frekk ut, det er et veldig sentralt sted å bo, og dessuten er det ikke akkurat som at det flyter over av leiligheter med isolerte vinduer i Edinburgh, så jeg har vært litt nysgjerrig på dette stedet.

Quartermile er ganske stort, jeg tror faktisk det er en kvart mile langt, og er ment å bestå av rundt 25 bygg på mellom 4 og 8 etasjer når det er ferdig. I tillegg til dyre leiligheter som ...

Jeg satt og jobbet en stund på Artisan Roast i går, mens Camilla var inne til grilling. Det er helt klart min favorittkaffebar i Edinburgh, og egentlig et ganske bra sted å programmere. De har høye bord med plass til laptop og kaffe, og ikke så mye mer, og stoler som passer meg ganske bra så jeg blir sittende sånn passe rett i ryggen. De har heller ikke internett, som er gunstig fra et distraksjonssynspunkt, skjønt suboptimalt fra et slå-opp-sær-fortran-syntax-synspunkt, men det kan jeg leve med. De har dessuten den beste kaffen i byen, og de som jobber der virker genuint interessert i kaffe, i enkelte tilfeller kanskje litt i overkant interessert i kaffe.

Jeg kan imidlertid ikke helt fri meg for følelsen av at stedet minner om et slags hippekollektiv. De har en greie gående med lave benker med mange puter og alternativ dekor, men det jeg stusser mest på er at det veldig ofter virker som om halvparten av gjestene er venner av de som driver stedet, eventuelt ansatte som ikke er på jobb. For eksempel, i går kom det inn en amerikansk dame som likt å snakke veldig høyt, og som åpenbart kjente baristaen. Hun skulle egentlig noe annet, men gikk med på å ta en kaffe først, og begynte umiddelbart å snakke høylytt om felles bekjente.

Og nå kommer vi til noe av det jeg synes er litt merkelig. Hun sa for eksempel ting som «Oh, they've slept together loads of times», og «Oh, she ...

Så, som Are påpekte skjer det spennende ting på boson-fronten om dagen. Camilla har påpekt (opptil flere ganger) at som Calcuttaguttas fysiker in residens burde jeg forklare hva alt oppstusset er om, og hva som egentlig er greia med denne Higgs og bosonet hans. For humoristisk effekt formulerer jeg denne artikkelen som en fiktiv Q&A, eller S&S, som det sikkert heter på norsk. Jeg vil påpeke at denne artikkelen er basert på hukommelsen fra den gangen jeg tok barske teori-fag, pluss det jeg har lest de siste dagene, så jeg vil ikke garantere at alt er fullstendig korrekt.

Så, hva er egentlig greia med denne Higgs og bosonet hans?

Higgsen er slett ingen ny oppfinnelse. Tidlig 60-tallet var kvantefeltteori triste greier. Man oppdaget nye partikler over en lav sko, og visste ikke hvor man skulle gjøre av alle sammen. Først i 1964 kom Gell-Mann og Zweig med kvarkene, og man innså at langt de fleste partiklene man hadde sett den siste tiden var bare ulike kombinasjoner av kvarker.

Det samme året kom Higgs (og to andre grupper) opp med en teori for hvordan elementærpartikler kan få masse ved å koble til et felt. Higgs gjorde litt bedre arbeid enn de andre, og fikk dermed feltet, mekanismen, og, ikke minst, bosonet, oppkalt etter seg.

Akkurat hva som var så gjevt med denne teorien i 1964 aner jeg ikke, men etterhvert har den fått litt mer oppmerksomhet. For å bryte ut ...

Det er vanlig å si at datamaskiner bare gjør det du ber dem om, så om den ikke gjør det du vil er det din egen feil. Det ligger mye god visdom i dette, men det er dessverre ikke alltid riktig. Det er nemlig ikke alltid en datamaskin gjør det du ber den om, eller i allefall ikke det du tilsynelatende ber den om. Jeg fikk en irriterende påminnelse om dette denne helgen, da jeg ba en datamaskin om å regne ut et par hundre ledd i en rekkeutvikling av eksponentialfunksjonen av et stort tall.

Jeg tenkte å holde meg til de tekniske detaljene, så de matematiske detaljene glatter jeg litt over. Det jeg ville var essensielt å legge sammen en rekke tall, der noen er veldig store, og noen er veldig små. Det høres jo ut som en grei sak, men det trenger det ikke være, og nøkkelen til å forstå om dette går bra eller ikke ligger i hvordan datamaskinen representerer tall.

I dette tilfellet brukte jeg det som kalles dobbel presisjon. Det innebærer typisk at maskinen setter til side 8 bytes, altså 64 bits, til å lagre ett tall. Av disse bitsene er 1 brukt til å holde fortegnet, altså om tallet er positivt eller negativt, 11 er satt til side til å holde eksponenten i en potens av 2 som tallet skal ganges med, og de resterende 52 bitsene brukes til selve tallet, i en litt sær binær representasjon. Essensen er i allefall at man kan ...

I går, ivrig etter å finne en unnskyldning for å utsette oppvasken noen timer, oppdaget jeg det enorme mangfoldet av SNES-videoer som finnes på nettet. Med skrekkblandet fryd så jeg deler av en video av en gal fyr som løper igjennom Secret of Mana på en time og 46 minutter. Deretter kom jeg over en video av noen som spiller igjennom Super Metroid på 48 minutter, som er imponerende i seg selv, men bare for å tøffe seg har de tatt bossene i feil rekkefølge. De som kjenner spillet vet at det betyr at man må løpe igjennom Norfair uten Variasuit. Slett ikke verst.

Jeg merket meg imidlertid at disse videoene tilsynelatende jukset en del. For eksempel, i Secret of Mana greide man å drepe noen av de tidlige bossene med ett angrep, og i Super Metroid oppnådde man superløpefart med veldig kort tilløp. Jeg begynte å lese litt om bakgrunnen for disse tingene, og oppdaget dermed det spennende fenomenet «Tool-Assisted Speedrun», eller TAS.

Konseptet er at man bruker en emulator som har muligheten til å ta spillet fremover ett tidssteg av gangen, slik at man kan kontrollere tastetrykkene helt presist der det er ønskelig. I tillegg har man benyttet emulatoren til å analysere spillets indre tilstand og dessuten utnyttet alle skitne triks og feil i programmeringen. For å ta de to eksemplene jeg nevnte over viste det seg at hvis man lar en av de datastyrte figurene i Secret of Mana lade opp våpenet sitt til 2 eller høyere ...

På hurtigtoget fra Budapest til Split. 30 grader og ingen kjølepumpe i sikte. Heldigvis er sovekupeen også bemannet med et par svensker fra Kiruna (svensk flagg hengt opp og det hele). I spisevogna spøkes det med dopsalg, og konduktøren gir klar beskjed om at kupeen skal låses når man sover. 800 km på 16 timer.

Jeg som trodde jeg gikk glipp av alt dette når jeg ikke kjørte interrail på nittitallet.

Da jeg var liten hadde min farmor og farfar rabarbra i hagen. Det var nesten magisk. Vi spiste den rå (dyppet i sukker) og som rabarbragrøt, og uansett smakte det himmelsk; den dagen jeg får egen hage skal rabarbra stå langt oppe på listen over ting jeg skal plante og spise.

I mellomtiden fant jeg forleden rabarbra til salgs på butikken. Jeg kjøpte halve kassen. Jeg har aldri tenkt på rabarbra som noe man kan bytte til seg for noe så billig som penger, og det er mulig jeg overreagerte. Men nå sitter vi altså her med rabarbra og en mulighet til å lage rabarbrapai. Jeg har aldri laget det før, så her var en gylden mulighet til å bruke oppskriftbøkene.

The Book Lover's Cookbook: Recipes Inspired by Celebrated Works of Litertaure, and the Passages that Feature Them, satt sammen av Shaunda Kennedy Wenger og Janet Kay Jensen var en bryllupsgave fra Camilla, som sikkert følte seg ganske smart da hun fant den. De har en oppskrift på Extra-Special Rhubarb Pie.

Fordi vi ikke er så flinke å lese (eventuelt ikke har så lang trening i det der med oppskriftbøker) fikk vi ikke med oss at rabarbramassen skal stå en halv time og deigen kan kjevles ut med én gang. Vi begynte derfor med paideigen.

Dette er en pai av den typen som har både bunn og lokk (dette var også noe vi glemte, og vi måtte derfor hastelage en deig til for å få nok til et lokk ...

Jeg leste en artikkel på aftenposten.no med den dramatiske tittelen Nok en elbil tok fyr. I artikkelen står det at Norsk elbilforening sier det er tredje gang på kort tid dette skjer, underbygget av en link til en artikkel om en tilsvarende brann i mars, men der det slett ikke står noe om at dette er tredje gangen på kort tid.

Artikkelen diskuterer videre litt om gamle batteripakker, inkluderer noen tall i en faktaboks uten at det er åpenbart for meg hvorfor tallene er relevante, og avslutter så med følgende oppfordring:

Tror du elbiler generelt er mer brannfarlige enn vanlige biler? Debattér saken!

Nå er ikke dette akkurat et kontroversielt tema der det er sannsynlig med en debatt full av hat-innlegg, men jeg er uansett ikke overbevist om at dette er måten å skape en god debattkultur på. Spørsmålet som stilles er ikke akkurat en smaksak eller et verdispørsmål, men derimot noe man kan undersøke, gjøre litt statistikk på, og finne Fakta™. Hva noen tror om dette er knekkende likegyldig, med mindre de nettopp har gjort en undersøkelse av saken, og i såfall er man i den heldige posisjon at man slipper å tro, siden man vet.

Jeg sendte en epost til journalisten og spurte høflig om han var enig i mitt syn på saken, og la til en link til denne videoen, som jeg føler sier det som trenger å sies:

Jeg har ikke fått noe svar ennå, men jeg venter i spenning.

I dag har jeg offisielt tredt inn i 30-åra. Jeg tror kanskje 30 er den første betydelige overgangen siden 20. 25 virket litt dramatisk på forhånd, men var det egentlig ikke. 30 har naturligvis heller ingen praktiske konsekvenser, men det er noe med det likevel. Se på Jesus, for eksempel. Han bodde hjemme til han var 30, men så gikk han ut og utrettet store ting som hele verden fortsatt snakker om 2000 år senere. Er det rart man føler presset?

For min egen del hadde jeg følt meg litt mer komfortabel med å bli 30 hvis jeg for eksempel hadde fast jobb. Ikke at jeg er så veldig bekymret for fremtiden, men det er noe med det likevel. 30 år, og vet ikke hva jeg skal ta meg til etter jul? Sjokkerende.

Jeg hadde også tatt mitt medlemskap i histogramsøylen merket 30-39 med litt mer ro om jeg for eksempel hadde jogget min gamle runde i lysløypa på 35 minutter, slik jeg gjorde da jeg var ung. Men, det er vel bare å innse at en av tingene med å bli 30 er at man er ikke 18 år gammel lengre.

Jeg vil forøvrig nevne at jeg deler fødselsdag med celebriteter som Joss Whedon, Vint Cerf og Alan Turing, og at alle bør digge dagens Google-logo, i anledning sistnevntes 100-årsdag.

Her en dag oppdaget jeg ved et uhell at det er en smal sak å lage spill i python, da jeg spurte en data-mann jeg kjenner om han kunne anbefale et bibliotek for lettvint og rask visualisering av dynamiske data. Han nevnte et som heter sdl, eller Simple Directmedia Layer, og la til at det antagelig har python-bindinger (siden alt i hele verden har python-bindinger). Jeg sjekket, og fant ut at det finnes et python-bibliotek som heter pygame, som baserer seg på sdl for å tegne ting.

Jeg ble naturligvis straks langt mer interessert i pygame enn i det jeg opprinnelig lurte på, og etter et par timer hadde jeg greid å hacke sammen et lite bilspill. Det er naturligvis nokså primitivt, det er bare en liten bil som beveger seg rundt på en hvit bakgrunn, og den kan bare kjøre i de fire piltastretningene, men det har også avanserte features som for eksempel at bilen peker den retningen den kjører. Dette spillet krevde beskjedne 73 linjer kode, og gikk som sagt forholdsvis kjapt å lage, så jeg føler at her ligger det et stort potensiale.

Pygame skal angivelig også kunne brukes til å lage 3D-spill, men det høres ut som mye stress, og det er min bestemte mening at man bør holde seg til 2D om man ikke greier å få ting til å se pent ut i 3D. Jeg føler dessuten også at spill som The Legend of Zelda: A Link to the Past, Chrono Trigger og Secret ...