På det forrige jobbintervjuet jeg var på spurte de om jeg var komfortabel med å jobbe i et linuxmiljø. Jeg sa at jeg jobber med linux til daglig, og føler meg nokså komfortabel med det, og la til at jeg ikke akkurat er en dreven administrator, men at jeg får lov til å ha sudo på min egen maskin, og at jeg ikke er redd for å hacke litt i konfigurasjonsfilene. Da jeg fortalte dette til han jeg deler kontor med lo han, og sa at jeg burde ha fortalt dem den festlige historien om den gangen jeg hacket i /etc/hosts. Det burde jeg helt klart ikke, men det er en litt morsom historie, så jeg kan alltids fortelle den her.

Sånn omtrent i januar sluttet plutselig Mail.app på laptopen min å laste ned mail fra gmail-adressen min. Det funket imidlertid fint, både i nettleseren, på telefonen og på Macen på kontoret, så jeg antok at det måtte være noe galt med laptopen. Etter å ha brukt mye tid på google, og blant annet lest lange forumposter fra andre med lignende problemer, var jeg nesten klar for å kaste inn håndklet og benytte meg av at maskinen var kjøpt med AppleCare. Jeg vegret med imidlertid, da jeg ser for meg at standardløsningen til slike folk er å formatere maskinen.

Litt tidligere i januar hadde jeg imidlertid rotet rundt med den innebygde brannmuren for å se om jeg kunne replikere funksjonaliteten til den tullete appen «Freedom», som koster ti dollar og essensielt stenger et par porter i 20 minutter så du kan jobbe uten å bli forstyrret av Facebook. Jeg gikk derfor litt grundigere til verks for å se om jeg hadde rotet til noe som forstyrret kommunikasjonen med serveren til gmail. Etterhvert oppdaget jeg at laptopen lot til å bruke en annen IP-adresse for imap.gmail.com enn kontormaskinen min, og det var da jeg kom på hva som var problemet.

Da jeg var i Edinburgh i fjor høst bodde vi i en leilighet uten internett, så jeg måtte trikse litt for å dele internett fra iPaden. Det funket stort sett fint, bortsett fra at Mail.app av en eller annen grunn ikke fikk tak i IP-adressen til imap.gmail.com. Jeg gikk derfor i /etc/hosts, som er den filen som forteller maskinen hvilke DNS-servere den skal snakke med først, og la inn at imap.gmail.com skulle peke direkte til det som den gangen var den riktige IP-adressen. Et halvt år senere hadde jeg naturligvis glemt dette, så når Google sikkert byttet ut en frontend-node eller noe i den dur, sluttet dette oppsettet å funke uten at jeg skjønte hvorfor.

Og det var altså den festlige historien om den gangen jeg hacket i /etc/hosts. Moralen er at man ikke skal være redd for å rote rundt i konfigurasjonsfilene sine, men at det kan være en god idé å skrive ned hva man har gjort, så man husker på å endre det tilbake.