Americans and their weird, weird attitude to taxes has always been completely baffling to me and my social democratic tax-friendly mind. It makes absolutely no sense to me that you would, for example, choose to finance your health care through insurance companies; and I consider it deeply elitist and evil to send the rich kids to private school and let the poor fend for themselves with a suboptimal education. And don't get me started on the fees for universities.

But after a week and a bit in California, I think I have acquired a deeper insight into the American mind and soul.

It is not evil dissolved in the drinking water. In fact, Americans show themselves perfectly able to understand the principles at the heart of a tax-based big government economy. When driving.



The enormous highways and freeways and whathaveyous would never function if drivers were not willing to sacrifice their own immediate interest for another's (in the knowledge that the other would adhere to the social contract and do the same for them in their turn) -- which is exactly what a social democratic tax system is. In fact, I was surprised and very impressed by how socialist Americans were in their driving.

But. I have found out how taxes became a dirty word. After just about a week I was so fed up with them, in fact, that I was almost ready to embrace Ayn Rand's insanity myself.

It is all about the VAT: they don ...

Førstkommende mandag, klokken 05.31 UTC (07.31 norsk tid) er det tid for å benke seg foran internett. Eller helst litt før. Da lander nemlig Curiosity på Mars. Eller den er i allefall planlagt å lande da. Sist NASA sendte radiobiler til Mars var i 2004, da Spirit og Opportunity landet på hver sin side av Mars. De var ment å vare i 90 dager, men endte opp med å holde ut mye lengre. Spirit takket for seg i 2010, mens Opportunity fortsatt holder på, etter over 3000 dager.

Spirit og Opportunity var forholdsvis små, på 185 kg hver, og ble landet ved hjelp av en kombinasjon av fallskjerm, raketter og airbags. De ble altså bremset opp en del av fallskjerm og raketter, og deretter sluppet de siste metrene, omgitt av ballonger som dempet fallet. Ganske imponerende, men ingenting i forhold til Petter Smart-systemet Sky Crane, som skal plassere Curiosity trygt på bakken på mandag.

Problemet med å lande ting på Mars er at den har en ganske tynn atmosfære. Passe tykk atmosfære, som på Jorden, så kunne man landet ting i fallskjerm. Ingen atmosfære, som på Månen, så kunne man landet ting med raketter. Atmosfæren til Mars, derimot, er så tynn at en fallskjerm ikke vil bremse nok. Samtidig er atmosfæren tykk nok til at det vil oppstå turbulens som vil gjøre det umulig å styre om man prøver å bruke en rakett til å bremse. Jeg er ikke noen ekspert på disse greiene, men for den interesserte ...

Glad i tristesse? Dryg sosialrealisme? Tragiske skjebner? Kjipe situasjoner som ingen egentlig har skyld i (kanskje bortsett fra samfunnet)? Intime skildringer av alt dette?

Da er Nader og Simin - et brudd filmen for deg. Alt det overnevnte i en passelig trykket stemning i Teheran. Ai, ai. Jeg hadde sett traileren, så jeg visste hva jeg gikk til, men følte nærværet til en slags filmatisk variant av pappa’n til Tommy: Dette vil være karakterbyggende for meg.

Akk og ve. Her er mennesker fanget i moralske og økonomiske dilemmaer. Et ekteskap går i oppløsning - og livene til menneskene i og rundt det går med i dragsuget.

Dette er en bra film. Hvis sjangeren er din greie, er den muligens aldeles glimrende.
Sukk.

4/6. IMDB: 8.6/10. RT: 99% (!!). Ingvild sier: "Den var veldig bra. Troverdig. Men veldig deprimerende. Ingen vil noen andre noe vondt, egentlig, men så går det aldeles begredelig... 5/6."

Jeg befinner meg for tiden i Santa Cruz, der jeg henger rundt og chiller mens Camilla er på en Dickens-konferanse. Jeg er registrert som en slags gjest på konferansen, så jeg får bo på rommet til Camilla og være med på de felles måltidene, noe som fører til at jeg får truffet en del litteratur-mennesker. Jeg har merket meg at det er langt flere mennesker med interessante klær og dramatiske briller her enn på noen av fysikk-konferansene jeg har vært på, så det ser ut til at Dragvoll/Gløshaugen-stereotypiene holder verden over.

Vi har forøvrig blitt fortalt, ved minst to anledninger de siste dagene, at vi ikke har vært i LA. I dag var det for eksempel en fyr fra UCLA som ropte at Irvine og Laguna Beach ikke er LA, og la til at Irvine er det verste stedet i Amerika, utdypet at han mente dette bokstavlig, og fortalte videre om hvordan han skulle rive Irvine og gjøre det om til en maisåker når han ble diktator. Jeg spurte hva han mente var LA, om det var City of Los Angeles eller Los Angeles County, eller noe annet, og han forklarte og viftet med armene og sa ting som «Venice isn't LA. I mean, it's LA, but it isn't LA.»

Han sa videre at San Francisco er en bitteliten landsby, med 800000 snobbete idioter og går rundt og tror at the Bay Area er det kuleste stedet i virden, og han mente vi ikke burde dratt ...

De siste dagene har Camilla og jeg (det vil si jeg) kjørt nesten 1000 miles opp og ned California. Vi begynte i San Francisco, og kjørte sørover gjennom San Joaquin Valley (US Route 5), i det som essensielt er en ørken. Det var egentlig ganske fascinerende greier, spesielt siden jeg aldri har vært i en ørken før. Jeg kan rapportere at det var inni helvetes varmt og ubehagelig å gå ut av bilen, og jeg sliter egentlig med å skjønne at noen vil bo der.

Målet for turen var Los Angeles, eller nærmere bestemt University of California, Irvine, der jeg skulle treffe veilederen min og en russisk-amerikansk professor vi har skrevet et par artikler med. Uten at jeg hadde tenkt noe videre over saken på forhånd, endte vi opp med å komme innover mot Los Angeles omtrent klokken fem på ettermiddagen, noe som viste seg å være en dårlig idé. Vi skulle følge 405 ("the busiest and most congested freeway in the United States") forbi LA, og det er egentlig en litt spesiell opplevelse når seks felt med biler (i hver retning) nokså plutselig går fra å kjøre 65 MPH til å stå stille.

Los Angeles, forøvrig, må være et av de verste stedene i den industrialiserte verden, og symbolet på en hel rekke av tingene som er galt med USA. Se for deg 10 millioner mennesker, som alle skal bo på et område som ikke er så veldig mye større enn Trondheim kommune, og som alle skal ha sitt ...

Calcuttagutta endeavours to bring the light of understanding to the far corners of the galaxy. This is why I have now decided to brave the wilds of the American civilization, risking death and discrimination in my way (flying is unnatural; and as a foreigner in America I do not have a right to privacy, for example, should the state choose to search my belongings without probable cause; thank you, PATRIOT Act). I confess I was worried.

San Francisco is really rather lovely, though; and it is slowly wearing down my prejudices with good food and sunlight (but not the harsh, evil kind -- there is wind). I must say I get why the hippies liked it so much.

In order to help our readers on their way to a similarly enlightened state, here are Calcuttagutta's tips for successfully navigating the city. (Caveat: If someone better qualified contradicts these tips and helpful suggestions, Calcuttagutta is not responsible for the result of any stubborn adherence to them.)

1: Do talk to homeless people
While out walking aimlessly on our first day, we were approached by a man named Tony, who walked along with us for a bit trying to give us information about what to do and where to go. At first we thought he was insane, but he told us he was not and all his information was coherent and helpful. On the second day, as we were firmly lodged in the hell of the infinite line in our attempt to ...

Krystaller er materialer der atomene ligger ordnet i et bestemt mønster som gjentar seg. For eksempel finnes det kubiske krystaller, der atomene ligger ordnet i et tredimensjonalt rutenett. Når slike krystaller vokser langsomt kan man få store biter av krystall som helt naturlig har fått en nokså perfekt terningfasong. Hvis man begynner med flere krystaller som vokser sammen, kan man få ganske spektakulære resultater, som i dette eksempelet som jeg har løftet fra wikipedia:

Her ser vi tre kubiske krystaller, med hver sin orientering, som har begynt vokst sammen. Grensen mellom to krystaller, der atomene går fra å være ordnet i et gitter til å være ordnet i et gitter med en annen retning, kalles en korngrense.

San Francisco, og sikkert flere andre amerikanske byer, har også korngrenser. De er jo fryktelig glade i disse firkantede rutenettene av gater. Jeg kan godt forestille meg at i en by som San Francisco har man begynt å bygge på to forskjellige steder, med forskjellig vinkel på gatene, slik at når to områder møtes får man en korngrense der rutenettene ikke helt passer sammen. Som her, der Market Street skiller Downtown fra South of Market.

Jeg vet ikke om teorien min er korrekt, men det hadde vært interessant å vite. Jeg prøvde kjapt å se etter gamle kart over byen, men det eldste jeg fant var fra 1851, og viser allerede hvordan de to rutenettene møtes i Market Street.

Jeg merket meg på forhånd at jeg ikke helt greide å bli entusiastisk i forhold til å reise til California. Det er jo morsomt å se nye steder, men det er noe med å besøke et land som er så fullt av tullinger som USA. Og California, selv om det angivelig skal være en stat som er opptatt av miljøvern og denslags, er jo egentlig et helt vilt sted å slå seg ned, siden det i utgangspunktet var en ørken, og dessuten ligger i et område som er utsatt for jordskjelv.

På lokaltoget på vei inn fra flyplassen så det da også ut som en by et sted i midtøsten der folk bare bor fordi det står noe om det i en gammel bok, ikke fordi det virker som en god idé. I sentrum (området vi bor i heter Downtown, så jeg antar det må være relativt sentralt, skjønt jeg vet ikke i hvor stor grad «sentrum» er et uttrykk man bruker om såpass store byer) ser det litt mer ut som en ekte by, med en del gamle og fine hus, skjønt også ganske mange gamle og stygge eller nye og stygge hus (og et og annet nytt og fint hus). Det går også helt fint å gå rundtomkring i byen, noe jeg forstår skal være nokså unikt for amerikanske byer.

Vi har ikke utrettet så veldig mye ennå, annet enn å gå litt rundtomkring i området rundt der vi bor, men jeg har rukket å se den ikoniske ...

'All anyone gets in a mirror is themselves,' she said. 'But what you gets in a good gumbo is everything.'

Mrs Pleasant nodded. This was a well-known fact. She couldn't dispute it.

Mrs Gogol shook her head sadly when the cook had gone. A voodoo woman was reduced to all sorts of stratagems in order to appear knowing, but she felt slightly ashamed of letting an honest woman believe that she could see the future in a pot of gumbo. Because all you could see in a pot of Mrs Gogol's gumbo was that the future certainly contained a very good meal.

She'd really seen it in a bowl of jambalaya she'd prepared earlier. (Pratchett, Witches Abroad, p 79)

Til tross for dens manglende funksjon som fremtidsindikator har jeg vært litt fascinert av gumbo siden jeg leste Pratchetts Witches Abroad for mange år siden. Og siden vi nå skal avgårde til Amerika i løpet av uken, tenkte jeg at jeg burde prøve meg på en erkeamerikansk rett denne måneden. Jeg assosierer riktignok gumbo med New Orleans, ikke California; men begge ligger i alle fall i sør og slikt.

Det virker som en rett man kan gjøre til akkurat hva man vil ("what you gets in a good gumbo is everything"). Mrs Gogol bruker i alle fall krabbekjøtt og reker, okrablader og rødløk og hva nå sassafras er. Ingen av disse dukker opp i Jamie Olivers oppskrift på Spicy Meat Gumbo i Jamie's America, som er ...

For noen dager siden forsvarte jeg doktorgraden min.

Jeg må tilstå at jeg var så nervøs at ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, men det gikk veldig bra: jeg har bestått med kun små rettinger, og blir derfor altså doktor en eller annen gang i løpet av høsten (jeg har tre måneder på meg, men satser på å få det ferdig i begynnelsen av august).

Det britiske systemet er noe annerledes enn det norske, så jeg tenkte at dette vel var en god anledning til å drive litt folkeopplysning.

I Norge er et doktorgradsforsvar offentlig. Det betyr at hvem som helst kan komme og høre på (jeg regner med at vi alle har tenkt oss på Tors disputas i vinter en gang). Det høres kanskje veldig skummelt ut, men jeg har alltid ment at det er mer enn gjort opp for ved at man i Norge vet at man har bestått før disputasen finner sted (selv om det vel finnes enkelte sjeldne tilfeller hvor man har måttet revurdere saken fordi det viste seg at disputanden ikke hadde greie på det de skrev om). Om jeg ikke tar feil forlater man rommet som doktor. Vet man at avhandlingen er godkjent snakker man umiddelbart med mer autoritet, og det er alltid mindre skummelt.

I det britiske systemet er det noe annerledes. Vivaen er ikke offentlig (det var bare meg, min chair -- ikke møbelet, men den som styrer møtet og passer på at alle oppfører seg --, min internal -- sensoren fra mitt ...