Månedens rett er en ekte søndagsmiddag. Jeg tror faktisk vi risikerer bøter fordi vi valgte å lage den på en onsdag. Egentlig hadde vi tenkt å lage den på en tirsdag, men denne måneden har vi lært at det kan være lurt å se nærmere på oppskriften noen dager før man faktisk skal bruke den: Maten skal stå over natten i marinade. Og marinaden er det som egentlig tar tid. Resten av retten lages omtrent som en vanlig biffmiddag.

Vi fant en oppskrift på Rødvinsmarinert indrefilet i Bølgen og Mois eminente Mat & Vin-bok (som har en rekke spennende oppskrifter når man bare har bladd forbi alle de enorme bildene i de første 148 sidene).

Vi lagde for én gangs skyld bare mat til oss to, og istedet for de 800 g renskåret indrefilet som boken anbefaler til 4 porsjoner, brukte vi bare 450 g (og da spiste Tor to av tre stykker).

I tillegg trenger man:

en løk
en gulrot
en liten purre (aka purreløk, tror jeg)
en bunt timian (eller en liten bukett, en håndfull eller en flokk)
en bunt persille (jeg kan vel ikke gjenta Tøflus-vitsen?)
1/2 liter rødvin (ja, vi opprettholdt rødvinsmengden selv om vi halverte kjøttmengden: Man trenger et ordentlig grunnlag for nok saus)
en dash hel pepper
(vi glemte å ha i laubærblad)
olivenolje (til steking
kjøttbuljong (vi hadde ikke ekte oksekraft for hånden)
2 ts maisenna
og
planterikets Cthulhu: 1/2 sellerirot.

Hva var det jeg sa? Husker ikke? Vel, la meg friske opp hukommelsen. Den 25. august 2009 sa jeg, etter å ha lest Arbeiderpartiets partiprogram for valget i 2009:

Man skal være temmelig tett i pappen for å stemme Arbeiderpartiet

Eller egentlig sa jeg ikke akkurat det, for man prøver jo å være høflig, og det jeg egentlig sa var

Jeg kan skjønne hvorfor folk vil stemme Arbeiderpartiet. Det virker som et trygt valg, i lys av det komfortable samfunnet vi lever i, og jeg kan forstå at ikke alle liker SV, som har en del tullete meninger som vi skal komme tilbake til senere. Men likevel, jeg ber dere om å tenke dere godt om, og vurdere SV, eller eventuelt Senterpartiet (som er et ganske sympatisk og undervurdert parti) i stedet. Til nød Venstre, som isolert sett er et ganske fint parti, men som skjemmes litt av assosisasjoner. Arbeiderpartiet har forandret seg, og jeg tør påstå at de hverken er et arbeiderparti eller et miljøparti.

Men jeg kunne like godt ha sagt at man må være tett i pappen for å stemme Arbeiderpartiet, når man ser hvor mange flotte ord om bærekraftig utvikling og føre-var-prinsippet de slenger rundt seg med, samtidig som de lar Statoil dure i vei i Canada og godtar at vi har en gal olje- og energiminister som tilogmed FrP liker.

Så, hvis du tenker på Jens og Jonas, og synes de virker som kjekke gutter, husk at Jens og Jonas ruller seg i oljesand i Canada sammen med Ola og Helge, og stem heller på noen andre.

I disse valgkamp-tider er det, for underholdningens skyld, på tide å begynne å følge med på amerikansk humor. Jeg gjør det sjelden ellers, men et par klipp overbeviste meg nettopp om å gjøre dette til en vane fremover.

- Jon Stewart om RNC
- Colbert om RNC
(videoer nederst på sidene)

Hjaja. Jeg trøster meg med at det er usannsynlig at uavhengige velgere tar sjansen på dette skrotet av et republikansk kandidatur. Likevel - det blir nok angstfylt valgvake, som vanlig...

Om dagens tale fra visepresidentkandidaten:
Fox News-kommentator: Paul Ryan’s speech in 3 words
The New Statesman: Paul Ryan's convention speech heralds a post-factual age

Det er vanlig blant doktorgradsstudenter i Storbritannia å snakke om noe som kalles «second year blues». Jeg tror det er en slags blanding av mange følelser, delvis at forskningen ikke fullt så spennende som man hadde trodd, kanskje man er usikker på om man kommer til å få en jobb, pluss at man begynner å føle presset for å bli ferdig. Jeg tror ikke dette er så vanlig i Norge, og jeg gjetter på at det skyldes at vi gjennomsnittlig er litt eldre når vi begynner på doktorgrad, pluss at doktorgraden faktisk er en jobb med normal lønn. Jeg husker i allefall mitt andre år som en lykkelig tid uten bekymringer.

Jeg begynner imidlertid å føle en slags «final year blues» nå. Jeg regner jo med at jeg blir ferdig sånn omtrent på tiden, og jeg regner også med at jeg greier å skaffe meg en jobb, men jeg begynner å føle en slags snikende frykt for at jeg snart er ferdig med å lære nye ting. Det er åpenbart ikke sant, i allefall ikke hvis jeg får en spennende jobb, men det er likevel en del ting man ikke lærer seg mens man jobber. For eksempel assembly.

For de som ikke vet hva assembly er tenkte jeg å ta en kjapp gjennomgang av programmeringens historie, slik jeg ser for meg at det godt kan ha vært. Til å begynne med hadde man datamaskiner der komponentene ble skrudd sammen for å utføre én bestemt oppgave. Ville man programmere den om ...

I går fikk jeg laptopen min tilbake fra service, med ny høyttaler, og, av en eller annen grunn, nytt hovedkort. Jeg kastet naturligvis ikke bort tiden, så etter å ha bekreftet at den fungerte gikk jeg løs på den med skrujern og bankkort, ivrig etter å installere er ny og enorm harddisk. Jeg benyttet meg naturligvis av iFixit, som har utmerkede bruksanvisninger for det meste du kunne tenke det å gjøre med en Mac. I dette tilfellet gikk jeg for Installing MacBook Pro 13" Unibody Early 2011 Optical Drive Replacement, som i 15 enkle og godt illustrerte trinn forklarer deg hva du bør gjøre for å pelle ut DVD-spilleren. Akkurat det å plukke ut en del av en laptop er som regel ikke så vanskelig, det er bare å fjerne alt som er i veien for delen, og så selve delen. Mer utfordrende blir det typisk når man har byttet del og skal sette maskinen sammen igjen, og det er dermed i når man følger dem baklengs at disse guidene virkelig kommer til sin rett. Spesielt setter jeg pris på de detaljerte opplysningene om hvilke skruer som skal hvor.

Jeg må ellers si at det er mye lettere å åpne og mekke på disse aluminiumsmaskinene enn de gamle MacBookene i plast. Dekselet på denne er holdt på plass å skruer, i stedet for en kombinasjon av skruer og klips, og er trivielt å sette riktig på plass igjen. Generelt vil jeg egentlig si at det virker ganske lettvint å bytte ...

Dette er selvfølgelig mine egne meninger.

Unnskyldninger er viktige. Når de menes, viser du at du bryr deg, og det er viktig per definisjon i dagens samfunn. Dette skriver jeg for å si unnskyld til Tor og mest Camilla fordi jeg lovet å skrive en artikkel på søndag som jeg ikke skrev. Jeg kan komme med unnskyldninger som at vi så på tegneserier i tre timer og så gikk en tre-timers tur, men faktum er at jeg sa jeg skulle gjøre det, men gjorde det ikke. "En klok mann sa en gang at" alt som kommer før ",men" bare er oksebæsj. Dette er tidvis meget sant, og jeg mener at slike unnskyldninger, ikke de unnskyldningene med mening, bør elimineres. De trekker de andre ned i søla og er i veien for at folk er ærlige og tar ansvar.

Og da, for å begynne et avsnitt med en sideordnet konjunksjon, er vi over i dagsaktuell sosial-politisk debatt. Dessverre tas denne debatten utelukkende på det politiske plan, som fører til "at alle ledere må gå etter '22. juli'-episoden" (generelt generert sitat). Jeg vil ikke trekke dette langt ut, konklusjonen min kommer til å bli at hvis noen skal gå så er det media. Gjerne alle sjefene, men aller helst en god del av journalistene også. Verden, spesielt Norge og ulvene, er bedre tjent om halvparten av journalistene gjør jobben alle gjorde før, bare bedre, og den andre halvparten blir gjetere for sauer.

Det virker som om det er konsensus for at ...

Så hva gjør man egentlig, den ene uken i året det egentlig er litt i overkant varmt, men dine kolleger likevel insisterer på å innta lunsjen på takterrassen? Det frister kanskje ikke å sitte ute i solsteken og innta dine brødskiver med brunost og en kopp varm kaffe, men du har heller ikke lyst til å være den kjipe personen som sitter inne på det behagelig temperererte kontoret og leser nyheter mens de andre sitter ute og deler vittige historier fra tiden som post.doc. i Glasgow.

Løsningen er naturligvis å lage en iskaffe. Kaffe er det perfekte tilbehøret til matpakken, og funker like bra kald som varm. Jeg anbefaler imidlertid å ikke bare ta den halve koppen som stod igjen fra i går. Med meget beskjedne anstrengelser kan man nemlig raskt brygge en herlig iskaffe som vil få dine venner til å se på deg med beundring og misunnelse.

Første skritt er å lage en liten mengde sterk kaffe. Personlig foretrekker jeg å benytte en AeroPress® til dette formålet. Jeg benytter dessuten Inverted AeroPress®-metoden, som demonstrert i denne videoen. Jeg bruker rundt 30 gram kaffe, og nok vann til å dekke kaffen pluss litt. Rør godt om, og press kaffen etter amtrent 30 sekunder. Resultatet skal være en intenst mørk væske omtrent på størrelse med en dobbel espresso. Tilsett en liten teskje sukker mens kaffen fortsatt er varm og tilsett litt kaldt vann. Ha i noen isbiter og ta på en lys linskorte, og du er klar for å nyte lunsjpausen med stil og eleganse.

I laptopen min, som forresten strengt tatt er laptopen til jobben, sitter det en SSD-disk. Eller en SSD, heter det sikkert, siden D i SSD står for Drive, så det blir vel smør på margarin å slenge på disk til slutt. Uansett, SSD må være en av de beste oppfinnelsene siden brødskiven. En vanlig harddisk, altså den eneste typen man fikk kjøpt for en fornuftig pris inntil for et par år siden, baserer seg på en eller flere roterende plater som kan lagre data magnetisk. For å lese data bruker man et lesehode, som kan flytte seg innover og utover på platen. For å lese fra et sted på disken må altså platen roteres og lesehodet flyttes.

Ting med bevegelige deler har en tendens til ikke å følge Moores lov. For eksempel, en rask disk roterer 7200 ganger i minuttet, altså 120 ganger i sekundet. Hvis vi antar at man i snitt må rotere disken en halv runde for å komme til begynnelsen av filen man ønsker å lese betyr det at det å begynne å lese en fil vil ta ca 1/240 sekunder, eller 4 millisekunder. Og det er før vi har tenkt på at man skal flytte hodet også. Under dette kommer man ikke uten å ha disker som spinner raskere, og det fører med seg en hel haug med praktiske problemer. Konsekvensen av dette er at mens lagringskapasiteten har økt fra 30 MB til 3000000 MB de siste 40 årene, har søketiden sunket fra 25 millisekund ...

I said I would not read these books until they were finished, and I have been congratulating myself on that decision ever since (giggling a little inside -- and sometimes also outside -- as fans of the series grew ever more frustrated with the amount of time it takes Mr Martin to finish it).

Due to circumstances I won't go into here, however, I decided it was time to have a go. And so I did.

I had seen the tv series. I do not generally approve of watching an adaptation of something before reading the book (due to ingrained cultural notions of originality and authenticity -- I prefer to make my own reading before seeing someone else's), but I made an exception because I did not expect to read the books in a long, long time.

But. Here I am. Having started yet another unfinished series. And I am very ambivalent about this one. It seems confused. I think that is the word. It veers from horrifying (say, the rape of a 13-yearold presented as an acceptable, erotic seduction scene) to almost feminist in its undermining of the traditional female fantasy narrative in Sansa. It is definitely a more "realistic" fantasy-world narrative, but it does seem to lack depth (despite its grand schemes of cold and warm). What depth there is, it seems to me, lies in its acknowledgement of the grey zones of characters. The language is not terribly impressive (occasionally downright bad), but generally not distracting.

What follows ...

Etter å ha beviliget meg selv en spaltistferie på en drøy uke har jeg følt at det er på tide å komme sterkt tilbake med en god politisk kommentar eller en vittig observasjon eller noe i den dur. Det er jo plenty politikk å kommentere i disse dager, og heller ingen mangel på vittigheter man kan observere, men jeg har ikke følt meg helt inspirert.

Grunnen er antagelig at jeg (etter planen) skal levere doktorgraden min om omtrent to måneder, så jeg begynner å føle presset. Så, i stedet for en godt uttenkt kommentar om dagens nyheter presenterer jeg heller mine umiddelbare fremtidsplaner, som stort sett går ut på å levere doktorgraden, få ferdig et par (vitenskaplige) artikler jeg skriver på, skaffe meg en jobb og disputere før jul. Gjerne i den rekkefølgen.

Jeg er ikke så veldig stresset for det med jobb, i allefall ikke ennå, men jeg merker at jeg ikke er helt komfortabel med å ikke vite hva jeg skal drive med etter jul. Og det kan jo være et lite hint om at post.doc.-livet ikke egentlig er min greie, men jeg har i grunnen tenkt å søke post.doc.-stillinger likevel. Det blir på en måte mitt opprør, om enn et beskjedent sådan.

Følg med på den spennende fortsettelsen, bare på calcuttagutta.com.