En gjeng med nerder (antar jeg) tenkte i 2009 at det stod dårlig til med datakunnskapene til britiske barn. De følte at hvis det bare eksisterte billig maskinvare som skoler kunne kjøpe inn og la barn leke med uten å bekymre seg så mye, ville alt bli mye bedre. Jeg sakser:

we think that the lack of programmable hardware for children – the sort of hardware we used to have in the 1980s – is undermining the supply of eighteen year olds who know how to program, so that’s a problem for universities, and then it’s undermining the supply of 21 year olds who know how to program, and that’s causing problems for industry
www.linuxuser.co.uk/features/raspberry-pi-interview-eban-upton-reveals-all/

Og så, tre år senere kan man kjøpe resultatet, Raspberry Pi for rundt 300 kroner.

Dette er altså en komplett linux-boks, bortsett fra at den mangler harddisk så du må sette i et SD-kort. Det finnes to offisielle distroer, Debian og Arch (jeg gikk selvfølgelig for Arch, selv om Debian har de kuleste t-skjortene), og det skal angivelig være veldig enkelt å sette den opp. Jeg fikk dessverre ikke strømforsyningen jeg bestilte sammen med den, så jeg har ikke fått testet ennå.

Forøvrig, bare en liten digresjon. Det er naturligvis ganske kult at man kan lage en komplett datamaskin som får plass i en kortstokk-eske. Det er imidlertid ikke like imponerende som det ville vært for noen år siden. En hissig mobiltelefon er jo ikke noe større ...

De siste ukene har jeg fulgt et onlinekurs i grunnleggende IT-greier, nemlig algoritmer og datastrukturer. Jeg har lært en hel masse kule ting som jeg irriterer meg over at jeg ikke har hørt om tidligere (skjønt, kanskje jeg ikke var klar til å sette pris på disse tingene før nå?), men først, onlinekurs? srsly?

Jeg merker at jeg har en iboende skepsis mot onlinekurs, uten at jeg vet helt hvorfor, men jeg er i ferd med å bryte den ned. Og det hjelper naturligvis at kurset har videoforelesninger av en professor fra Stanford, som attpåtil har publisert mye forskning på grunnleggende algoritmer og datastrukturer. I tillegg er enkle programmeringsoppgaver relativt godt egnet for nettundervisning siden det er en smal sak å sette opp en server der man kan laste opp hjemmeleksene og få dem automatisk kontrollert. Dette er jo faktisk en ting som benyttes i den ordinære undervisningen ved data på NTNU, skjønt neppe som eneste vurderingsform.

Selv har jeg ikke levert noen av oppgavene, siden jeg har vært litt opptatt med andre ting, men jeg har fulgt forelesningene. De kommer i hendige stykker på rundt ti til tjue minutter, og er utmerket tilbehør til frokosten, for eksempel. Det at jeg ikke har levert øvingene betyr forøvrig at jeg ikke får et fint diplom når jeg er ferdig, men det er egentlig greit nok. Skepsisen min er fortsatt sterk nok til at jeg ikke føler behovet for å ha et diplom fra et nettkurs.

Uansett, algoritmer og datastrukturer. Det viser ...

Når nettene blir lange og kulda setter inn, da er det på tide å låse døren og gjøre sitt ytterste for å bevare illusjonen om at det fortsatt er sommer. I år gjør vi det med alkohol, nærmere bestemt med en cocktail som klarer å kombinere det beste ved høsten og sommerens friskhet: Gin Garden.

--Vent nå litt, Camilla, sier dere kanskje. --Det står da vitterlig "septembermat" i overskriften. Du prøver vel ikke å snike deg unna månedens rett, vel?

Og det er kanskje noe i det. September har vært en smule hektisk, og jeg innså plutselig at jeg ikke hadde tid eller energi til å lage noe som tok mer enn fem minutter. Men til mitt forsvar: Denne drinken inneholder grønnsaker, og den står i en av oppskriftbøkene våre: 501 Must-Drink Cocktails. (Vi tar ikke tittelen helt bokstavelig, for det er mye rart som inkluderes når man skal opp i et slikt antall drinker.)


Man trenger:

2 deler gin (vi anbefaler Martin Miller's (en engelsk gin som brukte agurk før Hendrick's) eller Caorunn (en skotsk gin med eple og lyng og greier).
1/2 del hyllebærsaft (konsentrat)
1 del eplejuice (av den pressede varianten)
En kvart agurk
Is

I tillegg trenger man selvsagt en ristedings (eller "shaker" om man er i anglonormt humør):


Fjern alt mørkegrønt fra den kvarte agurken, og hakk den så i passe store biter. Jo mindre bitene er, jo mer vil agurksmaken komme frem (antar jeg). Vi gikk for passe store biter. Putt ...

De fleste har sikkert sett det fysiske fenomenet fosforescens. Ting som viser denne effekten kalles gjerne selvlysende, og har den effekten at man kan lade dem opp ved å lyse på dem, og så vil de lyse i mørket en stund etterpå. Det som skjer er at molekylene i stoffet løftes til en høyere energitilstand av lyset, og sender så denne energien ut igjen i form av lys på et senere tidspunkt. Fosforescens og fluorescens er begge varianter av luminescens, som er det det kalles når ting sender ut lys av en annen grunn enn at de er varme.

Forskjellen på fosforescens og fluoresens er hvor lang tid det tar før lyset sendes ut igjen. En fosforiserende, eller selvlysende, gjenstand kan sende ut lys i flere minutter, mens en fluoriserende gjenstand sender ut lyset med en gang. Det gjør at det som regel er vanskeligere å se fluorescens, siden effekten stopper med en gang man slår av lyset.

Hvis man har en fluoriserende stoff oppløst i vann er det imidlertid enklere, og denslags får man faktisk kjøpt på butikken. Jeg leste på wikipedia at kinin, som finnes i tonic water, er fluoriserende, og jeg bestemte meg naturligvis øyeblikkelig for å teste dette. Jeg kjøpte en flaske og tok den med på kontoret, og fortalte entusiastisk til Jerôme at jeg planla å teste dette så snart jeg kunne få tak i en passende laser. Han ble ikke fullt så imponert som jeg hadde håpet, men fant i stedet frem en flaske ...

Camilla sier ofte at jeg mumler og snakker utydelig, så det kan være vanskelig å høre hva jeg sier. Pappa sier ofte at jeg snakker for fort, som også gjør det vanskelig å følge med. En gang satt jeg og snakket med en fransk bekjent av meg i badstua etter trening, og han greide tydeligvis ikke å henge helt med, så han spurte, på greit norsk men med kraftig aksent, om jeg kunne snakke litt saktere. Jeg satte ned farten, følte jeg, og snakket videre, men det funket tydeligvis ikke, for plutselig snudde en villt fremmed fyr seg og sa, med veldig tydelig uttale «Han sier at du må snakke saktere».

Uansett, her en dag lærte jeg viktigheten av dette, da jeg prøvde å bestille en kul cortado. Jeg skal skjerpe meg.

I dag og i morgen arrangeres Karrieredagen ved NTNU. Jeg vet ikke om det er noe med Trondheim eller hva det er, men akkurat som at Uka går over flere uker går altså Karrieredagen over flere dager. Nuvel. Det er egentlig bare i morgen som teller, for det er da man kan gå rundt og snakke med bedrifter. I dag er det bare kurs og foredrag om temaer som for eksempel «strategisk jobbsøking». Jeg vurderte faktisk å gå, da jeg er oppriktig nysgjerrig på hvordan strategisk jobbsøking skiller seg fra vanlig jobbsøking, eller for den saks skyld taktisk jobbsøking, men jeg hadde andre ting å gjøre.

I morgen tenkte jeg imidlertid å ta meg en tur. Jeg kunne jo tenke meg en karriere, og så vidt jeg forstår er det faktisk en og annen av de 88 bedriftene som står på stand som driver med spennende ting. Det er likevel overraskende mange som driver med veldig diffuse ting. Av 88 bedrifter vil jeg anslå at jeg ikke har hørt om over halvparten, og de fleste av disse har diffuse navn som AF Gruppen, Bearing Point og PA Consulting Group. Det som overrasker meg mer er imidlertid at veldig mange av disse bedriftene også har veldig diffuse hjemmesider. Jeg vil si at hvis det tar meg mer enn ti sekunder å finne ut hva et firma driver med burde de vurdere å hyre nye webutvilklere, og hvis jeg fortsatt ikke vet det etter å ha brukt et par minutter på å ...

I disse dager er det vi kjenner som «vanlige lyspærer» i ferd med å bli faset ut, for å erstattes av spareperer, LED eller halogen. Om dette er en smart ting eller ikke kan nok diskuteres, men jeg tenkte å fleske til med en serie artikler om disse tre lyspæretypene, slik at våre lesere i allefall kan ha faktabaserte meninger om temaet. Først ut er halogenlampene.

En vanlig lyspære funker ved at man sender strøm gjennom en tynn metalltråd laget av wolfram, som blir så varm at den begynner å gløde, og sender ut lys. Dette er en veldig lettvint måte å lage lys på, men den er dessverre ikke så veldig effektiv. Grunnen til det er at mye av energien sendes ut som varmestråling, som vi ikke kan se.En 60 W vanlig lyspære sender kanskje ut rundt 5 W i form av lys, og 55 W i form av varme. Og det er litt teit, siden det er lys vi primært er ute etter i en lyspære.

Forklaringen på at lyspæren sender ut så mye varme ligger i noe som kalles Plancks lov, som beskriver sammenhengen mellom temperatur og utstråling. I korte trekk er det slik at jo varmere en ting er, jo mer stråling med kort bølgelengde sender den ut. Synlig lys er elektromagnetisk stråling med en bølgelengde på mellom 390 og 750 nanometer, så det er her vi helst vi ha mesteparten av den utstrålte energien. Glødetråden i en vanlig lyspære er kanskje noe slikt som ...

Universitetet er et spennende sted å jobbe, med stimulerende samtaler og smarte folk rundt hvert hjørne. I dag gikk jeg for eksempel på en kollegas forelesning for førsteårsstudentene og lærte at det er større forskjell på standarden til Oxford English Dictionary og andre britiske ordbøker enn det er mellom den og den største amerikanske ordboken.

Likevel kom dagens store utfordring fra kiosken. Jeg gikk nemlig ned for å skaffe proviant ca to timer etter lunsj, og snublet i den forbindelse bortom sjokoladehyllen. Der gled jeg stadig i retning av det store utvalget melkesjokolade, og etter ikke så lenge sto det mellom Freia med luftbobler og Freia uten. Jeg sto opp klokken seks i dag og foreleste uten kaffe fordi de hadde stengt av vannet på Dragvoll; ikke døm meg.

Jeg følte imidlertid at noen hadde laget en ond plan for å få meg til å kjøpe Freia med bobler, for den dukket opp mye oftere på radaren min. Først trodde jeg dette var fordi hjernen min hadde blitt til grøt, men etter hvert innså jeg at den virkelig lå på flere steder i hyllen.

"Merkelig", tenkte jeg.

Ved nærmere ettersyn viste det seg at det er snakk om to forskjellige luft-sjokolader fra Freia.

"Herre min hatt", tenkte jeg.

Trenger man virkelig mer enn én sjokolade med luftbobler fra samme produsent?

Jeg innså imidlertid mitt ansvar overfor Calcuttaguttas lesere og kjøpte derfor begge for å se hva som foregår.

Høsten har nå offisielt kommet til Trondheim. Ikke bare er det teknisk sett høst, siden det er September, men det er også høst i luften. Jeg husker ikke akkurat når det skjedde, men det var ganske merkbart. Plutselig for en uke eller to siden gikk det fra å være stort sett varmt, og litt kaldt innimellom, til stort sett kaldt, og litt varmt innimellom.

Høst betyr at det er på tide finne frem skjerf, sixpence og den tykke tweed-jakken, og for min del betyr det også at datoen for levering av doktorgraden begynner å nærme seg. Det betyr dessuten også at det er tid for CCP, eller Conference on Computational Physics. Observante lesere med god hukommelse husker sikkert at i fjor på denne tiden dro jeg på CCP 2011, i Gatlinburg i USA. Denne gangen går turen til Kobe i Japan.

Kobe er kanskje mest kjent for å ha blitt ødelagt i et jordskjelv i 2005 (det er iallefall det første jeg tenker), men inntil nylig var det faktisk også der man fant verdens sinteste datamaskin, K. Med sine 705024 kjerner er den fremdeles en liten hissigpropp, men må nok nå se seg slått av Sequoia, med latterlige 1572864 kjerner. Tenk på det, et øyeblikk. 1.5 Megakjerner. Flere kjerner enn laptopen din har bytes med L2-cache. Det er helt drøyt. Uansett, Kobe, verdens nest største datamaskin, slett ikke verst.

Nå er det naturligvis ikke slik at en by er mer egnet til å arrangere en konferanse bare fordi den ...

Jeg registrerer at Trondheim har fått bysykler. Jeg mener å huske at de dukket opp for ikke så lenge siden, men Ulf kunne fortelle meg at de har vært her i årevis. Nuvel. Jeg er åpenbart tilhenger av denslags, så jeg bestilte et kort for 2012-sesongen, selv om sesongen var godt over halvferdig, og nå har jeg faktisk rotet meg til å teste disse syklene også.

Dommen er at dette er bra saker. På det rent praktiske plan er det selvfølgelig kjekt å kunne låne en sykkel når man trenger en, siden sykkelen er et uovertruffent transportmiddel på korte avstander i byen. Det er dessuten ikke alltid man har lyst til å sykle både hit og dit, og da er det praktisk å kunne sette igjen sykkelen og gå eller ta bussen hjem, eller forlate åstedet på andre måter.

På et mer transcendalt plan vil jeg si at bysyklene er bra saker fordi jeg blir lykkelig av å sykle på dem. Jeg vet ikke helt hva det er, men når jeg sykler på en sykkel som er litt for liten, og konstruert slik at man får god holdning med rett rygg og full pakke, tar jeg meg selv i å smile mens jeg sykler rundt. Det er forsåvidt det samme når jeg sykler på sykkelen til Camilla, og jeg har egentlig begynt å seriøst vurdere å kjøpe/bygge en blodtrimmet damesykkel med karbonramme og kurv på styret.

Det finnes naturligvis logistiske utfordringer med bysykkelsystemet, der den mest åpenbare ...