Vel, se det. I går, en eller annen amerikansk tid, signerte Disney (ved en eller annen representant) og George Lucas en avtale om å kjøpe Lucasfilm for ca. 23.23 milliarder kroner.

La oss ta en lynkjapp analyse fra en fan. Først vil jeg presisere at jeg er en fan av de gamle Star Wars-filmene (OT) og en god del av det såkalte EU (Expanded Universe), men ikke av forløpertrilogien (PT) og resten av mølet. Det kom et punkt når "kjære" George gikk i mot tidligere etablerte fakta i offisielle bøker i de nyeste filmene sine og etter min mening etablerte seg selv som ikke-kanon.

Men altså, her er to nyhetssaker/presseerklæringer om kjøpet:
http://www.examiner.com/article/disney-buys-lucasfilm-4-billion-deal-announces-new-star-wars-film-for-2015
http://www.starwars.com/news/new-star-wars-movies-announced-as-disney-enters-agreement-to-acquire-lucasfilm-ltd/index.html

La oss sakse litt og kommentere.

George Lucas starter med å si "one of my greatest pleasures has been to see Star Wars passed from one generation to the next". Dette høres nobelt og fint ut, og kan nesten få deg til å glemme hvordan han har hørvet opp de originale filmene ved en hver anledning, og sist hvordan han satte navnet sitt på denne horribelt dårlige tegnefilmen full av enkle virkemidler og så mange hint og allusjoner til nettop OT at det gjør vondt. Dette er det derimot lett å komme på igjen mot slutten av kommentaren hans: "Disney’s reach and experience give Lucasfilm the opportunity to blaze new trails in film, television, interactive media, theme parks, live entertainment, and ...

For å begynne med begynnelsen stod jeg opp tidlig i går, og spaserte til Kyoto stasjon for å ta toget til Tokyo. Jeg dukket opp på plattformen ca 20 minutter før toget mitt skulle gå, og fikk dermed gleden av å observere ikke mindre enn tre andre avganger med Nozomi Shinkansen til Tokyo før mitt tog dukket opp. Det er rett og slett til å bli misunnelig av. Greit nok at japanerne er 30 ganger så mange som oss, og bor på omtrent samme areal, men hvorfor kan ikke vi ha hyppige hurtigtog som i snitt avviker fra tidstabellen med mindre enn ti sekunder? Det virker jo som en fantastisk idé.

Noe som ikke virker som en fantastisk idé er imidlertid å henge ut av en luke i bakerste vogn mens toget kjører ut fra stasjonen. Likevel er det nettopp dette en eller annen stakkar gjør, i allefall på de tre avgangene jeg observerte. Jeg fikk dessverre ikke noe godt bilde, men det dreier seg altså om en person som står med hodet ut av en luke i siden på den bakerste vognen, og holder seg til luen som om han vil hilse på alle på hele perrongen, skjønt jeg mistenker at han egentlig bare holder på luen fordi det blåser ganske kraftig. Jeg estimerer at toget kjører i allefall 60 km/t innen den bakerste vognen er ute av stasjonen.

To timer og 18 minutter ...

I går tilbrakte veilederen min og jeg hele dagen med å sose rundt og være turister i Kyoto. Vi startet forsiktig med eksperimentelt bakverk på en fransk café, mest fordi den lå på veien til stasjonen og vi ville ikke bruke så mye tid på å lete etter frokost. Videre tok vi toget to stasjoner i retning Nara, til Inari, og spaserte rundt en drøy time i Fushimi Inari Shrine (Fushimi Inari-helligdomen?) et temmelig kult tempelkompleks med latterlig lange rekker av torii-porter.

Etter dette satte vi kursen tilbake til sentrum, og tok banen til et digert mat-marked. Her var det mye spennende å se, inkludert en knivbutikk som hadde det latterligste utvalget i kniver jeg noen gang har sett, og to personer som hadde som jobb å skjerpe knivene folk kjøpte. Mens jeg stod og ventet på å få snakke med betjeningen la jeg merke til en fyr som så alvorlig hipp ut (kul frisyre, ubarbert, kul skjorte, dongeribukse med oppbrett, og han snakket dessuten godt engelsk og hadde med seg en engelsktalende venn) som hadde funnet fram et riktig kul kniv med skaft og slire som gikk i ett, som et slikt stokkesverd. Jeg spurte hvor han fant den, og hva den var til, og han forklarte at han og den andre fyren var bartendere i New York, og at de var der for å kjøpe kniver til baren sin. Akkurat denne kniven skulle han bruke til å skjære (ikke hakke) is.

I dag var siste dag på CCP2012, og dermed min siste dag i Kobe. Strengt tatt har jeg ikke tilbrakt så mye tid i Kobe, men mest på en kunstig øy rett sør for byen der både konferansen og hotellet (og K) lå, skjønt vi tok en tur inn til byen for å spise middag i går, og det var i grunnen en trivelig opplevelse. Jeg snakket med en dame fra Warwick, som sa hun hadde funnet en liten sidegate der flere av husene hadde små barer i flere etasjer, type en liten bardisk med noen krakker og kanskje et par ekstra stoler i hver bar. Vi gikk på leting etter noe slikt, og fant kanskje noe som lignet i den intime Booze Up Bar - The Sound of Sexy Soul. Vi satt ved disken og beundret platesamlingen mens vi tok en japansk whisky, og når vi gikk fikk vi høytidelig overrekket, med bukking og begge hender, en hjemmebrent CD med tittelen Slowjam Vol. 36. Et bra sted.

Konferansen ble avsluttet med en paneldebatt med det svulstige temaet

"Will computational science be able to provide answers to important problems of human society?

som ble innledet av en dame som hadde jobbet som vitenskapsjournalist i 30 år, og som nå er redaktør for en av de større avisene i Japan (opplag på 8 millioner). Hun diskuterte egentlig mye interessant, blant annet tok hun opp at K som opprinnelig fikk et budsjett på hundre milliarder yen, og ble designet med det mål å ...

I går var dagen for konferansemiddagen på CCP. Jeg var litt sent ute, siden jeg stresset litt med å få ferdig presentasjonen min, og jeg ble sittende på bord med en tilfeldig fyr jeg møtte på vei til middagen. Han presenterte seg som forretningsmann, og nevnte at han hadde opptil flere firmaer som drev med forskjellige ting innen energi. Vi snakket om litt forskjellig, og jeg nevnte blant annet at det hadde vært interessant å bo et par år i Japan, før jeg spurte hva jeg burde se når jeg skal til Tokyo. Han tolket dette som at jeg spurte hvem jeg burde treffe når jeg skal til Tokyo, og begynte umiddelbart å snakke om at jeg burde snakke med representanter for ulike firmaer på konferansen og si at jeg er interessert i å se forskningsavdelingene deres, og at de da ville invitere meg innom. Jeg skulle til å nevne at jeg bare blir i Tokyo i helgen, da disse firmaene formodentlig er stengt, men han hadde allerede løpt avgårde for å få tak i sjefen for Riken, så han kunne introdusere meg.

Han kom raskt tilbake, og insisterte på at jeg skulle bli med over på sjefsbordet, der han plasserte meg mellom Riken-mannen og sjefen for konferansen, en professor fra Universitetet i Osaka, og fortalte dem at jeg hadde lyst til å jobbe i Japan. På dette tidspunktet følte at jeg kanskje burde påpeke at jeg ikke egentlig har konkrete planer om å dra til Japan, men de satte ...

Da befinner jeg meg for første gang øst for GMT+1, nærmere bestemt i Kobe, Japan. Anledningen er som vanlig en konferanse, men siden jeg først reiser så langt tar jeg litt ferie også, så i tillegg til å være i Kobe i fire dager skal jeg innom Kyoto og Tokyo. Jeg ankom i dag morges, etter en irriterende lang og begivenhetsløs reise som begynte klokken halv fire søndag morgen i Trondheim, og sluttet rundt 26 timer senere da jeg endelig fant konferansen etter å ha først vært innom hotellet mitt der jeg dessverre ikke fikk sjekke inn og dusje på grunn av noe greier de kalte «Check-in time», som viste seg å være klokken tre. Nuvel.

Jeg har allerede benyttet meg de unike japanske fasilitetene ved at jeg har kjøpt kaffe på boks fra automat. Den første jeg kjøpte, en Boss Black, var varm, som overrasket meg litt, og den andre jeg kjøpte, en Barista's Black, var kald, som naturligvis også overrasket meg. Konklusjonen er at det ikke smaker så ille som man skulle tro, men at jeg ikke synes dette er noe vi trenger i Norge. Oppdateringer følger.

Yesterday's big news was that this year's Nobel Peace Prize has been awarded to the EU. Unsurprisingly, everyone thinks this is totally ridiculous. After all, the EU is (i) not a person, (ii) not terribly popular at the moment, and (iii) not a peacekeeping organisation. "What has the EU ever done to promote peace?", the masses cry. "There hasn't even been a war inside the EU since it began!"

Yes. Exactly.

The EU has never sent troops to France and Germany to keep the peace because it doesn't need to. The whole setup is designed to make it impossible for member states to even contemplate going to war with each other. It started in 1951 with the European Coal and Steel Community, the idea being that if France and Germany shared their coal and steel, they would stop fighting each other over coal and steel. Then, with the economic union, we had a situation where different components of a vehicle were made in different countries, meaning that if those countries fought, they'd suddenly find themselves very short of tanks and planes.

The result? No wars inside the ECSC/EC/EU. Ever. Now think about how unlikely that must have sounded in 1945, given the constant tension between France and Germany that had led to the Franco-Prussian war in 1870, World War I in 1914, and World War II in 1939. And given how many times the British have fought the French. The EU has brought ...

Tanken bak disse månedlige måltidene var jo egentlig å lære å lage nye ting som vi kunne spise til vanlig. Med unntak av et og annet (som septembermaten) har vi imdilertid i stor grad endt på festretter eller søtsaker. Denne måneden bestemte vi oss for å ta oss sammen og lære noe ekte.

Det har sammenheng med at Tor har kjøpt en ny oppskriftbok (jeg vet!) som heter Kjøttfrie dager. Den ble skrevet av Aftenpostens matskribent (Yngve Ekern) og hans kone (Hege Ulstein), som har levd kjøttfritt på hverdager en stund nå. Og det er jo bra saker. Kjøtt er gjerne umiljøvennlig og uetisk og usunt og denslags (men akk, så godt), så vi kunne godt tenke oss å lære flere gode oppskrifter som klarer seg uten.

Vi har også tidligere prøvd oss på falafel, men det var falafelekvivalenten til posesuppe, så selv om det smakte helt greit er ikke det noe vi kommer til å gjøre igjen med det første. Her er imidlertid en oppskrift som klarer seg uten denslags uhumskheter.

Man tager

2 bokser kikerter i vann
1 stor sjalottløk
2 fedd hvitløk (hahaha: 6)
2 vårløk
litt en anselig mengde frisk koriander
1/2 bunt bladpersille
1 rød chili, finhakket (husk å fjerne frøene, og ikke gni deg i øynene!)
1 sitron
1 ts 2 ss spisskummen
1 ts salt (ha gjerne i mer)
litt pepper
1 dl kikertmel (ble erstattet av vanlig hvetemel)
olje til steking

og en kjøkkenmaskin med kniver (vi brukte en blender og ...

- Regjeringen har i liten grad en egen vilje til å satse på forskning. Budsjettet er særlig svakt på næringsrettet forskning, sier fungerende NHO-sjef Petter Haas Brubakk.

For en sytekopp, tenkte jeg. Norges målsetting, som mange europeiske land deler, er å bruke 3% av BNP på forskning, hvorav et prosentpoeng skal komme fra det offentlige, og to fra næringslivet. I 2010 brukte vi i følge SSB 1,7% av BNP på forskning, hvorav litt over halvparten kom fra det offentlige. Jeg har ikke hørt om dramatiske omveltninger i det siste, så jeg tipper fordelingen er omtrent den samme i dag.

Det offentlige betaler altså nesten så mye forskning som målsettingen tilsier, mens næringslivet ligger langt etter. Og likevel går NHO-sjefen ut og sier at statsbudsjettet er svakt, spesielt på næringsrettet forskning. Og det skjønner jeg jo godt. Fyren er sikkert Høyremann, så det er antagelig i hans interesse å kritisere regjeringen, for ikke å snakke om at han representerer næringslivet, som formodentlig er de som tjener mest på næringsrettet forskning, og hvem blir vel ikke sur og grinete når man ikke får fullt så mye gratis penger som man kunne ønske seg?

Dette er jo en grei sak, tenkte jeg, her har vi en næringslivstopp som sier noe tullete, som jeg kan påpeke. Kanskje jeg burde skrive en kommentar og sende til en avis? Aftenposten eller noe, de slipper jo til mye rart. Men så begynte jeg å tenke på at jeg har jo ingen faglig tyngde her. Jeg vet for ...

Regular readers will remember that I have previously made attempts to obtain a coq, for the purposes of making coq au vin, with my French office mate. The first time I tried, I failed because I was too late in the season, and my friend the organic farmer had already sold the ones he were going to sell that year to another friend of mine, who was also going to make coq au vin. The year after, I made sure to place an order in the spring, and everything was looking good until my chosen candidate was eaten by the fox, who presumably went straight for the coq, completely ignoring the vin.

This year, however, I've managed to secure a prime specimen, who is now awaiting his ultimate fate in my freezer, after having met his penultimate fate at my hands yesterday. A report will follow.