Yes! Mye film om dagen, og mye løøøøøv. Denne gangen er kildematerialet litt mer stuereint - ikke noe fjortisromaner i bakgrunnen, men en science fiction-novelle skrevet av Philip K. Dick på 50-tallet (Adjustment Team). Den røde tråden i historien er likevel delt med Twilight - en mann og en kvinne som ikke kan leve uten hverandre.

The Adjustmenet Bureau handler om tilfeldigheter - som kanskje ikke er tilfeldigheter - og hvordan livene våre er en samling av frie valg - eller ikke. Matt Damon spiller David Norris - en suksessrik politikerspire fra harde kår som, grunnet en tabbe hos tittelens byrå, får et innblikk i hvordan vår verden egentlig fungerer. Han møter Elise (Emily Blunt), og blir voldsomt sjarmert - det føles som om de er ment for hverandre. Men er de det?

Enhver science fiction-film med et snev av filosofisk tematikk får alltid en ekstra stjerne i boka mi, og Tilpasningsbyrået er ikke noe unntak. Plottet henger rimelig bra sammen og filmen har massevis av kvalitetsskuespillere. Selv om jeg kanskje kunne ønsket meg en litt mer tilfredsstillende avslutning på historien, kan jeg absolutt anbefale The Adjustment Bureau hvis du er en tilhenger av intelligent sci-fi i drama-drakt.

Jeg kaster en femmer på terningen. RottentTomatoes gir 72%, IMDb 7.1/10. Ingvild sier: Egentlig ganske spennende om fri vilje. Flere uventede, artige vrier underveis. Så gjør det jo aldri noe med sjarmerende hovedpersoner.

Så var tida kommet for å finne ut hva dagens ungdom engasjerer seg i. Hva er nå disse Skumring-greiene?

Isabella er en nokså typisk pen-men-litt-utafor tenåring som flytter inn til sin far når moren skal på roadtrip med den nye typen. Kjipt å komme til et nytt sted; ingen venner, bare den litt kleine pappaen og halvbra bekjentskaper på skolen.

Utenom den veldig mystiske, kjekke og ikke minst veldig bleike Edward, da. Isabella og Edward kjenner umiddelbart en meget sterk gjensidig tiltrekning - hvordan skal dette gå? Snakker vi kjærlighet?

Twilight har billedskjønne ungdommer, kleine situasjoner og etterhvert masse småkårni spesialeffekter i sakte film. Og, spoiler alert, sterke innslag av det overnaturlige.

Her er det kanskje ikke så mye originalt stoff og mange overraskelser å hente, men jeg ble absolutt underholdt, og har tenkt å se resten av filmene. Det mest betenkelige med Twilight, og dette har sikkert Camilla masse å si om, er kjønnsrollene de to hovedpersonene trer inn i. Edward er den ekstremt maskuline, mystiske, sterke, mens Isabella er forståelsesfull og sårbar. Og dette er det dagens ungdom flaskes opp på? Hmm.

Jeg triller 4/6, RottenTomatoes sier 49%, IMDb, 5.3/10. Ingvild sier: Billig men god underholdning!

Hva i alle dager er det med disse kredittratingbyråene? Jeg skjønner ikke hvorfor de ikke har blitt rullet i tjære og fjær og jaget ut av byen for lenge siden. Denne gangen er det Moody's som er ute og tøffer seg: Aftenposten melder at de har satt ned kredittratingen til Frankrike til Aa1, og sier det kan bli aktuelt å sette den ned ytterligere. Nå er riktignok AA1 fortsatt ganske bra, definisjonen sier:

Obligations rated Aa are judged to be of high quality and are subject to very low credit risk.

der det påfølgende 1-tallet betyr at man ligger i øverste del av denne kategorien (2 betyr midtn av kategorien, og 3 betyr nederste del). Mitt inntrykk er likevel at det ligger en snuskete høyrevridd agenda bak dette. Jeg sakser fra saken i Aftenposten:

Moody's begrunner nedgraderingen med store strukturelle problemer i den franske økonomien, utfordringer som gjør det vanskeligere for landet å konkurrere globalt. Byrået peker også på at Frankrike er utsatt som følge av mulighetene for at kriserammede europartnere vil kunne trenge ytterligere hjelp.

Moody's er positive til reformplaner Hollande-regjeringen har annonsert, men bemerker samtidig at franske regjeringer de siste tiårene har vært dårlige til å få satt reformer ut i livet.

Så, hvordan har egentlig Moody's gjort det tidligere? Har de kanskje en lang og stolt historie der de har forutsett kriser og gitt kundene sine gode råd om hvor man bør plassere pengene? Ikke akkurat. Frem til 14. mars 2008 hadde investeringsbanken ...

For et par år siden uttrykte Tors franske kontorkollega i et uforvarent øyeblikk et ønske om å få tak i en hane slik at han kunne lage coq au vin (høyden av fransk kulinarisk etellerannet). Tor formulerte umiddelbart en plan om å få tak i en levende hane, sperre den inne på kontoret, og så vente på et trygt sted til nevnte franskmann låste seg inn.

Det ble dessverre ikke noe av denne planen (fordi hanen ble tatt av en rev).

I år gikk imidlertid alt mye bedre (selv om Tor av en eller annen grunn gikk bort fra å overraske sin kollega), og vi ble i oktober stolte eiere av en død hane, som vi denne måneden kombinerte med Andreas Viestads oppskrift på Hane i vin.

Selv om hanen ser litt kul ut på bildet har vi ingen problemer med å ha drept og spist den. Bonden fortalte nemlig at han tidligere hadde slaktet to haner som hadde drept en høne, og at denne nå hadde begynt å vise de samme tendensene.
Det er en slem hane. Den fortjente å bli spist (vi er ikke sikre på at den fortjente den dyre vinen vi kokte den i).


Dette er en slik rett hvor det forventes at man planlegger litt. Den skal marinere i et par dager og stekes over en tredje.

Vi jukset litt: vi satte marinaden lørdag kveld og satte gryten i ovnen søndag morgen. Vi tror imidlertid ikke det er krise, siden det er mange ...

Lyst på et engelsk kvalitetsdrama? Fish Tank leverer varene. Denne filmen ble faktisk premierefilmen på Sollia bygdekino her i går kveld. Katie Jarvis er overbevisende i rollen som Mia, ei engelsk tenåringsjente som sliter med oppveksten i et utrolig stusselig miljø et sted i England. Ingen har jobb, alle drikker seg sørpe med jevne mellomrom, tolvåringer røyker og mamma’n til Mia skulle ønske hun hadde tatt abort når hun var gravid med henne. Ikke så god stemning. Mia har ingen fremtidsutsikter ut over å bli sendt vekk på spesialskole - noe hun ikke er særlig keen på.

Inn i dette kommer Connor - morens nye kjæreste. Han virker som en skikkelig fin fyr, en som bryr seg og forsøker å være litt hyggelig med Mia. Kan dette være starten på en liten opptur i denne stusselige tilværelsen?

Filmen er litt lang, og regissør Andrea Arnold er glad i å dvele ved bildene fra engelsk underklasseliv. Jeg tenker i mitt stille sinn “er det ikke mulig å lage en indie-film uten så forbasket seig filming?” - det kan fort bli litt kjedelig - men det gjør også at man blir litt mer tilstede i tilværelsen til hovedpersonene.

Jeg sier 5/6. RottenTomatoes gir 90%, IMDb 7.4/10. Ingvild sier: Virkelig en veldig bra film. Innmari dyktige, troverdige skuespillere. Ikke akkurat lett fredagsunderholdning, men veldig verdt å se.

Ved NTNU har det gått en foredragsserie om faglig bruk av IT (eller er det IKT) i undervisningen en stund nå, og i forrige uke fikk jeg endelig rotet meg til å gå på et foredrag. Foredragsholderen var ingen ringere enn Hans Petter Langtangen, en av hovedarkitektene bak innføringen av programmering fra første stund i fysikkundervisningen ved Universitetet i Oslo, og dessuten forfatter av to gode bøker om Python for seriøs vitenskap.

Han hadde naturligvis både festlige anekdoter og gode poeng på lager, og en av tingene han sa som jeg synes var ganske smart er at når du har programmert et problem, så har du forstått det. Eksempelet han ga var polynom-multiplikasjon. De fleste som tar realfagsmatte på videregående har rimelig god kontroll på dette når de kommer på universitetet, men å programmere det er visst en annen sak. Han sa de pleide å gi en oppgave som først går ut på å implementere en klasse for polynomer, altså et objekt som husker på par av koeffisienter og eksponenter for et polynom, og deretter be studentene om å implementere multiplikasjon av to slike objekter.

Av 300 studenter anslo han at minst 50 var meget skarpe, og likevel var det nøyaktig 0 studenter som hadde fått til dette de to gangene de hadde gitt øvingen. Dette tok han som et tegn på at selv om de formodentlig kjente regelen for å multiplisere to polynomer hadde de ikke forstått hvordan man formulerer det som en algoritme.

Etter å ha forsikret meg ...

I spent a little time today thinking about how to include more than one aprun command in a PBS batch script using python, and I thought I'd write down what I figured out, both for my own sake, and in case anyone else is wondering. And, additionally, this provides an excellent opportunity to give a little insight into the glamourous life of a computational scientist.

Beginning with the beginning, a PBS batch script is a script you use to start a job on a cluster or supercomputer which uses the PBS batch scheduler. Essentially, a supercomputer is just a bunch of more or less normal computers, called nodes, hooked up with really, really fast network connections, so in principle, you could just log in to one or more of those machines, and start your job manually. However, this would essentially be an anarchy, and particularly users who wanted to use large portions of the machine for really large jobs might never find enough free nodes. Thus, someone invented the queue system. Though in reality, it didn't happen in that order at all. Single node shared machines was the way things worked in the old days, so queue systems are older than what we today think of as a supercomputer. According to wikipedia, they're known as batch systems because they processed batches of punchcards.

In any case, on a supercomputer there is a batch system running. When you want to start a job, you create a job script ...

En skikkelig godbit av en film! Rett og slett. Masse indie-vibber, men ikke så indie at en nokså alminnelig filmelsker som meg faller av lasset. En dose eventyrlig virkelighet med en dæsj fantasi oppi. Mye flott drama og gode skuespillerprestasjoner. Barndom, oppvekst, miljø, samfunn, opphav, natur... Denne filmen glemmer jeg ikke. Anbefales!

IMDb: 7.7/10. RottenTomatoes: 86%.
Ingvild sier: Veldig herlig. Anbefales. Gå og se!

I det siste har jeg gjort noe så sært som å føre en krangel om Wheel of Time på et internettforum. Eller strengt tatt var det en krangel om statistikk, så jeg tenkte å skrive om den her i almenndannelsens navn, og jeg skal prøve å holde Wheel of Time-greiene på et minimum.

Litt bakgrunn er imidlertid essensielt for å forstå hva diskusjonen gikk ut på. Robert Jordan, som skrev Wheel of Time frem til han døde i 2007, pleide ofte å svare på spørsmål fra fans på boksigneringer og denslags. Disse såkalte «Q&As» ble raskt rapportert på internett, og finnes nå i store samlinger som for mange fans utgjør et viktig tilleggsmateriale til bøkene. Et av svarene hans dreier seg om hvor stor andel av kvinner som er sterke nok med den ene kraften til å bli med i en gitt organisasjon (har du ikke lest serien kan du tenke på det som The Force, detaljene er ikke så viktige), og han svarte at 62.5% var sterke nok til dette.

Så, et par bøker senere får vi referert at nevnte organaisasjon har skaffet 1000 nye rekrutter, og at bare 200 av disse er sterke nok til å få fullt medlemskap. Og dette er altså stridens kjerne. Forutsatt at de 1000 utgjør et representativt utvalg av befolkningen er dette nemlig en statistisk umulighet (sannsynligheten for at så få som 200 av 1000 skulle være sterke nok, hvis 62.5% i den generelle befolkningen er det, er 1,33x10^{-163 ...}

Slutten på doktorgraden min nærmer seg med sjumilsteg, og det er slikt man kan bli filosofisk av. Det er også slikt man kan bli stresset av, men så langt har det gått fint. Jeg vil si jeg har sånn omtrent samme stressnivå som i innspurten på mastergraden. Men jo, filosofi. Det er jo en stor overgang å endelig skulle forlate Realfagbygget etter over ti år, og skaffe seg en jobb og alt det der. Ganske brutalt, egentlig. Hvis jeg hadde vært litt mer gründer-typen skulle jeg startet mitt eget firma, ansatt alle de andre stipendiatene,¹ og leid kontorplassen min fra instituttet slik at jeg ville slippe å endre noe særlig på hverdagen min. Jeg har prøvd å antyde til de andre at noen burde finne på noe slikt, men de har vært irriterende lite mottagelige.

En dag jeg var i det nevnte filosofiske hjørnet begynte jeg å tenke på at det var sannelig en god idé at jeg lærte meg å programmere. Det er jo snart fem år siden nå, og hendte i de dager at jeg måtte bestemme meg for hvilket fag jeg skulle ta siste semester i mastergraden. Jeg gikk for numerisk fysikk, selv om jeg hadde sterke fordommer mot numerikk, men det viste seg å være et trivelig fag, og programmering viste seg å være både en kul hobby og et meget nyttig verktøy. Jeg synes forøvrig det er morsomt å lese mine egne betraktninger fra den første tiden med programmering. Jeg kan faktisk huske den ...