For å begynne med begynnelsen stod jeg opp tidlig i går, og spaserte til Kyoto stasjon for å ta toget til Tokyo. Jeg dukket opp på plattformen ca 20 minutter før toget mitt skulle gå, og fikk dermed gleden av å observere ikke mindre enn tre andre avganger med Nozomi Shinkansen til Tokyo før mitt tog dukket opp. Det er rett og slett til å bli misunnelig av. Greit nok at japanerne er 30 ganger så mange som oss, og bor på omtrent samme areal, men hvorfor kan ikke vi ha hyppige hurtigtog som i snitt avviker fra tidstabellen med mindre enn ti sekunder? Det virker jo som en fantastisk idé.

Noe som ikke virker som en fantastisk idé er imidlertid å henge ut av en luke i bakerste vogn mens toget kjører ut fra stasjonen. Likevel er det nettopp dette en eller annen stakkar gjør, i allefall på de tre avgangene jeg observerte. Jeg fikk dessverre ikke noe godt bilde, men det dreier seg altså om en person som står med hodet ut av en luke i siden på den bakerste vognen, og holder seg til luen som om han vil hilse på alle på hele perrongen, skjønt jeg mistenker at han egentlig bare holder på luen fordi det blåser ganske kraftig. Jeg estimerer at toget kjører i allefall 60 km/t innen den bakerste vognen er ute av stasjonen.

To timer og 18 minutter senere hadde toget tilbakelagt de 476 kilometerene mellom Kyoto og Tokyo, forøvrig nesten akkurat like langt som Dovrebanen (492 kilometer), og jeg spaserte ut i folkemengden på Tokyo stasjon. Jeg er veldig fornøyd med at jeg ikke skal dit i rushtiden. Etter litt frem og tilbake fant jeg en automat som gikk med på å selge meg en billett til metroen, og jeg gikk for et dagskort til den nette sum av 730 yen (ca 60 kroner). Et røverkjøp, så vidt jeg kan se. Jeg hoppet så på banen til Ikebukuro, der jeg tok inn på Sakura Hotel Ikebukuro (etter anbefaling fra en svensk professor i korridoren min på jobb, som har vært post.doc. i Japan og reiser hit ganske ofte). Helt kurant hotell, og ganske rimelig til 500 kroner natten for enkeltrom med eget bad, selv om badet er på størrelse med to flytoalett, som ikke hadde vært så ille om det ikke hadde hatt badekar. Det ligger i et livlig, men ikke spesielt koselig strøk (mye lysreklame og karaoke), så jeg stasjet stasjet og hoppet på banen tilbake til Tokyo stasjon.

Herfra spaserte jeg først litt rundt på måfå, og gjorde noe så uhørt som å spise pizza til middag, før jeg bestemte meg for å gå rundt keiserpalasset. Det viser seg å være et godt stykke, og hele veien måtte jeg nesten kjempe meg motstrøms da jeg møtte en konstant strøm av joggere, og av en eller annen grunn later det til å være allmenn enighet om at man jogger mot klokken. Jeg så forøvrig ikke noe til Haruki Murakami, som i følge ham selv pleier å jogge der.

Etter at jeg var ferdig å gå rundt palasset, en tur på ca fem kilometer, spaserte jeg litt rundtomkring og så på kjedelige, strømlinjeformede butikker og resturanter i noen veldig moderne bygg i nærheten av Tokyo stasjon, før jeg tok banen tilbake til hotellet og tok kvelden.

I dag, derimot, stod jeg opp med en plan. Jeg tok metroen til Koppabashi-dori, en ganske lang gate som stort sett inneholder kjøkkenbutikker. Og med kjøkkenbutikker mener jeg butikker som selger alt du trenger for å drive en resturant. Kjøkkenutstyr var det naturligvis mye av, men også ting som kjøkkenklær, menyer, resturantmøbler, engangsspisepinner og selvfølgelig slike plastmodeller av mat som man kan stille ut for å indikere hva man lager. De ser faktisk overraskende bra ut, men det var også overraskende dyre, så jeg kjøpte ingen slike selv om det helt klart hadde vært morsomt å ha noe plast-sushi liggende. Koppabashi-dori krysser forøvrig en gate der alle butikkene selger slike shinto-skap man kan ha i stuen for å tilbe forfedrene sine. Hadde også vært en fin suvernir, men igjen, de var ganske dyre.

Herfra tok jeg turen til Yoyogi. Formålet var å besøke Fuglen, og det var ganske fint, men jeg vil egentlig si at spaserturen fra Yoyogi-Hachiman stasjon til Fuglen var verdt besøket i seg selv. Det var et utrolig fascinerende strøk, med en sjarmerende miks av små fasjonable boliger, små, men ikke fullt så fashonable, boliger og sjarmerende utsalgssteder for alt mulig rart. Det later til å være en greie i Japan at man finner de kuleste tingene i stille bakgater som ikke ser ut som om de inneholder noe som helst, så hvis jeg ser en gate som ikke ser så lovende ut har jeg begynt å tenke «Hei, den ser lovende ut».

Etter å ha drukket kaffe på Fuglen, pluss en liten spasertur i Yoyogi park, vendte jeg igjen nesen mot mer sentrale strøk. Da jeg var på Rocking Chair i Kyoto nevnte jeg for bartenderen at jeg skulle til Tokyo, og han anbefalte å ta en tur innom Bar High Five. Utstyrt med screenshots fra Google Maps og en kart-app på telefonen begynte jeg å lete. Til slutt fant jeg det jeg mente måtte være riktig kvartal, og etter å ha gått to runder la jeg merke til et ganske lite navneskilt som indikerte at jeg burde ta en nokså anonym heis opp til fjerde etasje. Det viste seg dessverre å ikke være åpent, og siden klokken allerede var sju på søndag kveld regnet jeg med at de ikke ville åpne senere heller. Jeg fikk imidlertid et glimt av lokalet gjennom vinduet i døren, og det så i grunnen akkurat så kult ut som jeg hadde forestilt meg. Plass til mindre enn 20 personer, gode stoler ved baren, og en spritsamling som sikkert tok opp flere prosent av den totale plassen i lokalet. Jeg er litt bitter for at det var stengt, men jeg antar jeg nå har en grunn til å komme tilbake til Tokyo.

I morgen skal jeg opp på et ukristelig tidspunkt for å ta toget til flyplassen, og sent mandag kveld setter jeg igjen føttene på norsk jord etter en lang flytur, seks timer på Schiphol og en kort flytur. Da vender også hverdagen brutalt tilbake, siden det er ca fem uker til jeg skal levere doktorgraden. Forvent mindre hyppige oppdateringer fra meg fremover.