Jeg var skeptisk til Instagram ganske lenge. Det er egentlig litt rart, for jeg har alltid likt å ødelegge bilder med hard hånd i photoshop, og her kom det altså en app som gjør alt arbeidet for deg, pluss at bildene blir tilgjengelige for andre. Jeg lot meg derfor til slutt overtale av Camilla, som insisterte på å få bilder da jeg var i Japan i høst. Men jeg vet jo at Instagram er eid av Facebook, og selv om jeg på sett og vis beundrer Mark Zuckerberg for å gi blanke i aksjekursen mens han utvikler det han mener er et bra produkt, er det ikke et prosjekt jeg har lyst til å være med å indirekte finansiere, så jeg føler meg alltid litt skitten når jeg poster noe på Instagram. Det koster formodentlig penger i bøtter og spann å drifte denne tjenesten, og på et eller annet vis forventer de antagelig å få noe tilbake for pengene sine. Og sannelig, tidligere i dag skrev Instagram en bloggpost om hvordan de planlegger å få betalt.

Strengt tatt var det ikke det som var temaet for bloggposten, men derimot at de gjør noen endringer i betingelsene fra 16. januar, presentert med et par uskyldige punkter, og en oppfordring om å lese hele avtalen. Jeg sakser:

We know these documents are a little dry, but they’re very important. Please take a moment to read through them so you keep feeling comfortable sharing your beautiful photos on Instagram.
http://blog.instagram ...

Jeg sysler som nevnt tidligere med avhandlingen min nå om dagen. Siden jeg skriver en artikkelsamling er det ingen massiv innspurt der hele verket på flere hundre sider skal korrekturleses den siste uken, og det er i grunnen ganske avslappende. Jeg kommer til å ha seks artikler i avhandlingen, fem av dem er allerede publisert eller sendt inn for publisering, og den siste er ganske grundig korrekturlest og jeg er uansett en av tre forfattere, så det er ikke bare mitt ansvar. Det eneste nye materialet jeg skal levere nå er derfor innledningen, som ligger an til å bli på rundt 30 sider. Det var en fyr på instituttet som greide å slippe unna med 17 sider innledning tidligere i høst, men jeg er nok dessverre ikke like tøff.

Innledningen består av tre kapitler, der det første er en slags historisk introduksjon til forståelsen av lys, som er ment å være tilgjengelig for et bredt publikum. Det er egentlig ganske funky greier. Veldig lenge visste man for eksempel ikke hvor fort lys beveger seg. Eller i det hele tatt om det beveger seg. Jeg tror egentlig det eneste man var enige om var at det i allefall ikke beveger seg sakte. Noen mente det ikke bevegde seg i det hele tatt, det bare eksisterer. Andre mente det beveger seg uendelig fort, som på sett og vis er det samme som å ikke bevege seg. Andre igjen mente lyset beveger seg kjempefort, og de hadde altså rett. Men hvor fort er ...

Karoline tends to get a little bit moody at night, especially if we are out of marzipan. So just because it’s Christmas I decided to cheer her up, and make some special Christmas cookies with the ingredients I had available.
Karoline is afraid of both sugar and butter, so it will have to remain a secret how little I used. If you decide you want to try to make these delicious cookies, you should not use this recipe, but rather make up your own or find one on the big O net.

Ingredients:
X kg butter
X kg sugar
2 eggs
280 gram flour
1 tsp. baking powder
1 tsp. vanilla sugar
Chopped nuts
Cinnamon

Place all the ingredients in front of you, and make sure you have them all. I once forgot the flour and it was all just a big mess. I do not like to mess up my kitchen.



Begin with sugar and butter, just mix it until it is all a white Christmas in there. If you feel like making it more Christmassy, you could add a reindeer to the mix.



I used one of my mom’s old mixers, which she gave me when I moved to Hønefoss. Now I get why she gave it to me, it stops every two seconds and all the butter gets stuck. It did not help that I forgot that the butter should have room temperature, so I had to stand for fifteen minutes trying to get all ...

Jeg registrerer at NRK har fått ny sjef, også denne gangen en mann, og på aftenposten.no diskuteres det hvorvidt man har gjort nok for å skaffe kvinnelige søkere. Styreleder William Nygaard sier man «ikke kunne gjort mer i arbeidet med å oppfordre kvinner til å søke», og jeg kjenner ikke prosessen så det vil jeg ikke kommentere, men jeg synes likevel det er noe merkelig med søkerlisten. Jeg sakser fra aftenposten:

Dette var søkerlisten før dagens offentliggjøring:

• Thor Gjermund Eriksen, 46 år, konsernsjef, Oslo
• Per Arne Kalbakk, 43 år, programdirektør, Oslo
• Andreas Andy Olaussen, 29 år, arbeidssøkende, Sarpsborg
• Sondre Ljungstrøm, 19 år, arbeidssøkende, Ulefoss
• Ola Mo, 19 år, lærling, Seljord

Seriøst? Er det bare to eller tre réelle søkere til jobben som NRK-sjef? (Ikke et vondt ord om Ljungstrøm eller Mo, men jeg tror det er vanskelig å ha opparbeidet seg erfaringen som forventes i en slik stilling i en alder av 19 år.) Og er dette virkelig den beste søkerlisten man kunne forvente å sitte igjen med etter å ha hatt «sterkt fokus på å skaffe kvinnelige søkere»?

Nå angrer jeg forresten på at jeg ikke søkte selv. Ikke at jeg hadde regnet med å få jobben, men med så få søkere hadde jeg kanskje blitt invitert på intervju.

For litt over en uke siden fikk jeg den endelige bekreftelsen på at doktorgraden nærmer seg slutten. Da fikk jeg nemlig tildelt disputasdato, som blir den 15. februar.Det er med andre ord på tide å rydde plass i kalenderen, og sette av tiden fra 10.15 til 11.00, og fra 13.15 til rundt tre-fire. Disputasen er åpen for publikum, og vil antagelig finne sted i Hovedbygget på Gløshaugen, skjønt det er ikke bekreftet ennå.

En disputas ved NTNU, og sikkert i resten av Norge, består av to deler. Første del, prøveforelesningen, foregår vanligvis fra 10.15 til til 11.00, og består av et foredrag om et tema man får utdelt to uker før disputasen. Jeg er ikke helt sikker på hva det står i retningslinjene, men man får vanligvis et tema som er beslektet, men ikke overlappende, med det man har jobbet med. Prøveforelesningen legges vanligvis på et nivå som er slik at en førsteårsstudent skal kunne henge med på mesteparten, og pleier å være relativt tilgjengelig.

Andre del, det offentlige forsvaret, er i grunnen selve disputasen, da det er her det virkelig skal disputeres. Det begynner med at kandidaten gir en halvtimes presentasjon av arbeidet som er utført i doktorgraden, hvorpå opponentene får anledning til å stille spørsmål. Denne delen er mer teknisk, og selv om den også er åpen for publikum er det ofte litt dårligere oppmøte her. Slik jeg forstår det er det vanlig at førsteopponenten stiller luftige spørsmål som «Hvorfor brukte du ...

Som våre historiebevisste lesere sikkert vet, fyller Calcuttagutta åtte år i dag. Åtte år har gått siden Are tok en pause fra Operativsystemer for å opprette en blogg på blogspot.com, og postet posten med den undrende overskriften «Blir dette noe kult, da?». Jeg tror jeg drister meg til å hevde at det ble kult, og fortsatt er kult. Åtte år er ganske lenge på internett, og jeg tipper gjennomsnittlig levetid for en blogg er mye kortere enn dette.

Det finnes en funksjon for å se artikkelaktiviteten her på bruket, tilgjengelig på www.calcuttagutta.com/stats/files/activity_fig. Den var egentlig ment å bli en del av en noe mer omfattende statistikk-side enn den vi har i dag, men figuren (som blir generert på nytt hver gang den lastes, med fersk statistikk fra databasen, vakkert plottet i Matplotlib) bruker så lang tid på å laste at jeg droppet det. Jeg kunne åpenbart skrevet koden langt mer effektivt, spesielt siden historiske data har en tendens til å ikke endre seg så mye, men minst halvparten av poenget var at jeg ville lære å presentere et rykende ferskt plott med Django, så jeg sa meg fornøyd. Uansett, slik ser statistikken ut i dag:

Så etter noen svært gode år til å begynne med har altså aktiviteten mer eller mindre stabilisert seg på rundt 20 artikler i måneden, med et visst fall det siste året. Jeg vet ikke helt hva jeg skal konkludere fra dette, men jeg tror vi har ...

I korridoren min på jobb sitter det noen over gjennomsnittlig nerdete mennesker, og en konsekvens av dette er at Raspberry Pi har blitt et populært samtaletema. Vi er alle enige om at det er en fantastisk kul dings, men vi er litt mer usikre på hva den egentlig skal brukes til. Så vidt jeg vet er det bare avdelingsingeniøren vår som faktisk har tatt den i bruk, og han har atpåtil flere, som så vidt jeg forstår blant annet tjenestegjør som filservere og multimediasenter.

Personlig har jeg ikke TV, så jeg har ikke bruk for et multimediasenter, og jeg har en NAS-boks, så jeg har ikke bruk for en filserver, og jeg ser ingen spesiell grunn til å ha en pinglete linuxboks stående for moro skyld når jeg har tilgang til massevis av kraftige linuxbokser på jobb. Jeg har derfor begynt å utforske elektronikkens spennende verden. Jeg begynte med å prøve å forstå hvordan man kan bruke GPIO-kontaktene på hovedkortet, og mens jeg ser at man kan programmere dem fra Python er det for meg et stort skritt fra å slå av eller på 3.3 Volt på en dings på hovedkortet til å faktisk gjøre noe fornuftig.

Jeg kikket videre, og oppdaget Gertboard og Piface, og mens eksperimentalistene på jobb var nokså fordømmende og sa ting som «det er jo bare en *komponentnavn* og et par *komponentnavn* som er loddet sammen på et kretskort» tenkte jeg at når dingsen koster £25 kan jeg maksimalt spare £25 på å lage ...

A new Tolkien book is on its way. And by "new" I do of course mean "old" (Calcuttagutta is not in the habit of celebrating newfangled monstrosities; heaven help us when the new Hobbit film comes out).

I came home from Edinburgh to find this delightful news hidden inside the Tolkien Society bulletin:



The big news this time around was the announcement by HarperCollins of the release date (23 May 2013) of a new work by J.R.R. Tolkien. The Fall of Arthur is described as "a work of narrative verse begun by the author before he wrote The Hobbit" (The Bookseller 12/10/2012, p.13). Multiple translations are planned, though "film rights are not being sold". Further details from HarperCollins state that this work recounts the "last campaign of King Arthur", summoned back to Britain from the "threshold of Mirkwood". The new book includes commentary and essays by Christopher Tolkien, who edited the work for publication. The press release from Houghton Mifflin Harcourt (the US publishers) includes a quote from Christopher Tolkien.

Some quick googling reveals that if I had done my job as a card-carrying geek (instead of marking essays at all hours of the day and night) I would have known about this some time last month. The Guardian was on it already in the beginning of October. They even include a short excerpt, from the very beginning of the poem:

Jeg skrev ved en tidligere anledning om hvordan det er fort gjort å brenne seg hvis man ikke tenker over konsekvensene av at datamaskiner lagrer tall med endelig presisjon. I dag tenkte jeg å utdype litt, med et noe mer realistisk eksempel.

Av ulike grunner prøver jeg i simuleringskoden jeg har skrevet i løpet av doktorgraden å regne ut en litt småsuspekt rekkeutvikling. Grovt sagt regner jeg ut en eksponentialfunksjon ved hjelp av den kjente rekken

Denne rekken, som er en av måtene man kan definere eksponentialfunksjonen, er alltid konvergent. Den vil altså alltid gi riktig resultat, uansett hva argumentet x er. Problemet, som jeg ikke tenkte helt over til å begynne med, er at denne rekkeutviklingen funker spekakulært dårlig hvis man prøver å gjøre den for moderat store negative tall. Jeg fikk derfor en litt utrivelig overraskelse her for en tid tilbake, da jeg prøvde å simulere et system som hadde litt større verdier for forskjellige parametere enn de jeg hadde sett på tidligere, og resultatet bare så ut som tilfeldige enorme tall.

For å ta et eksempel kan vi kikke på hva som skjer hvis vi prøver å regne ut e^-20. Jeg har gjort rekkeutviklingen, og laget en figur som viser de 100 første leddene:

Det er vanskelig å se nøyaktig hva de ulike verdiene er, men essensen jeg prøver å få frem med dette plottet er at leddene i serien er vekselvis positive og negative, og varierer veldig mye i størrelsesorden. Serien begynner på -20, vokser ...

Jeg befinner meg i Edinburgh igjen, denne gangen i anledning Camillas graduation. Lenge siden sist, fint å være tilbake, etc., etc., men poenget er at for første gang bor jeg på hotell i Edinburgh, og på hotellrommet ligger det en bibel. Jeg synes alltid det er litt morsomt å finne en bibel på et hotellrom, det er jo ikke slikt man ser overalt, så jeg pleier som regel å bla litt i den. Og i denne, som forøvrig er plassert her av The Gideons, står det en hendig oversikt over bibelvers som kan hjelpe i ulike situasjoner, for eksempel hvis man opplever tvil, hvis man kontemplerer hevn, hvis er fjernt fra Gud eller hvis man skal velge en karriere.

Jeg sysler jo med å skaffe meg en karriere om dagen, så jeg bestemte meg for å se om bibelen hadde noe å fare med. Den anbefalte fire vers, der tre av dem var veldig lite hjelpsomme, og essensielt sa at man skal lene seg tilbake og stole på Gud, så fikser han biffen. For eksempel (Proverbs 3:5,6):

Trust in the Lord with all your heart and lean not on your own understanding; in all your ways acknowledge him, and he will make your paths straight.

Ikke akkurat det jeg så etter. Men jeg leste videre, og i Proverbs 16:8 fant jeg faktisk noe jeg vil si er et godt råd:

Better a little with righteousness than much gain with injustice.

Bibelen sier altså at man skal prioritere etikk over høy lønn når man velger en karriere. Jeg tar det til etteretning. Og kanskje noen burde tipse republikanerne om at mange av dem kanskje har oversett dette verset?