Camilla spurte hvordan jeg hadde det på jobb i går, og jeg sa jeg hadde det bra. Hun spurte om jeg ikke hadde noe mer å si enn at jeg hadde det bra, kanskje en morsom historie å fortelle eller noe, og etter å ha tenkt meg litt om kom jeg på at jeg opplevde noe litt småfestlig. Jeg advarte riktignok om at det neppe kom til å bli en klassisk anekdote, men mer en ting å småhumre over i riktig selskap.

Det begynte med at jeg prøvde å kompilere et stykke fortran jeg nettopp hadde gjort noen endringer i, og kompilatoren klagde over at int ikke hadde en type. Som vi vet er jo int en intrinsic i fortran, så den har åpenbart en type. Jeg hadde nettopp spurt en av mine kolleger om en rekke andre ting, så jeg tenkte jeg skulle prøve å finne ut av dette problemet på egenhånd. Man ønsker jo å fremstå som resurssterk og selvhjulpen.

Jeg googlet litt etter feilmeldinger om manglende type fra ifort, og Stack Overflow indikerte at i noen tilfeller kan det se ut som om det er funksjonen selv som mangler type, mens det egentlig er argumentet det er noe galt med. Aha, tenkte jeg, og konkluderte med at det sikkert var noe galt med kind-parameteren, så jeg endret begge argumentene til hardkodede heltall, og kompilerte på nytt til samme feilmelding. På dette tidspunktet kom en kollega gående forbi kontoret mitt, så jeg påkalte oppmerksomhet, og det viste seg at dette var et slikt tilfelle der jeg burde spurt om hjelp i stedet for å prøve å være selvstendig, for han kunne umiddelbart fortelle meg at vi av historiske årsaker kompilerer i case-sensitive-flagget til ifort, og feilen var dermed at jeg hadde skrevet int i stedet for INT.

Ikke helt en klassisk anekdote, føler jeg, men kanskje noe å trekke frem når man deler skrekkhistorier om fortran over et glass brunt brennevin?