Etter disputasen min, og før jeg begynner å jobbe, tenkte jeg det kunne passe med en liten ferie, så Camilla og jeg pakket koffertene og tok turen til London fra tirsdag til søndag denne uken. Vi liker London ganske godt, og vi har vært der på ferie noen ganger før, noe jeg synes gir et behagelig utgangspunkt for et besøk, ettersom man kan komme dit med noen idéer om hva man vil utforske, heller enn en liste med ting å se. Ved tidligere besøk har vi stort sett bodd på hoteller med nyoppusset lobby og mindre nyoppussede rom i området rett nord for Hyde Park og Kensington Gardens, så denne gangen bestemte vi oss for å prøve noe nytt og tok inn på The King's Boutique Hotel i Hampstead.

Vi kom over hotellet på nettet naturligvis, og fattet interesse da en av anmeldelsene ga dårlig karakter med begrunnelsen «This is not really a hotel, just guest rooms above a pub.» Vi tenkte det hørtes ut som en god idé, og det viste deg seg å være. Rommet var ikke så stort, og det var litt kaldt om dagen og varmt om natten, men det var koselig, rent og fint, overraskende bra standard på badet (blandebatteri i vasken, for eksempel), og puben var dessuten så koselig og sivilisert at man kunne sitte der og lese en bok på lørdag kveld selv om det var ganske fullt.

Hampstead, som jeg har besøkt så vidt før, men bare for noen timer, er et kjemetrivelig sted. Og, basert på bilene, folkene og tettheten av dyre butikker som selger uviktige ting, er det antagelig også et kjempedyrt sted å bo. Det finnes imidlertid også trivelige kaféer, en og annen bruktbutikk, et lite marked på lørdager, og ikke minst er det kjempefascinerende å bare gå rundt og se på alle de spektakulære gamle mursteinshusene. Anbefales på det varmeste. Ta undergrunnen til Hampstead, så er du midt i smørøyet. Sjekk spesielt ut gatene Flask Walk, Back Lane, Oriel Place og Perrin's Court. De tre første ligger innenfor et kulestøt fra undergrunnen, og den siste er ikke mye lenger unna. Perrin's Court huser dessuten en fillial av Ginger and White, som fort dukker opp hvis man prøver å søke etter London's beste kaféer. Vi fikk dessverre ikke undersøkt dette, da det var stappfullt hver gang vi gikk forbi.

En annen ting man kan gjøre i London er naturligvis å kjøpe tweed. «Man kan ikke være for rik, for tynn eller ha for mye tweed», som min kontorkamerat sa, med ironi i stemmen, etter at jeg tynt måtte be om å få låne litt plass i kofferten hans til å frakte hjem all tweeden jeg kjøpte da vi var i Edinburgh i fem uker i 2011. Min favorittbutikk for denslags, Walker Slater, har fillialer både i London og i Edinburgh, så vi tok turen innom. Butikken i London ligger i Fulham (nærmeste undergrunnstasjon er Putney Bridge eller Parsons Green), som forøvrig også huser Old Hat, og dessuten er et trivelig sted å spasere. Igjen vil jeg gjette på at det også er et dyrt strøk å bo i, og jeg lurer på om jeg kanskje er en snobb. Jeg antar det er en smaksak. En skotte jeg kjenner sa han synes Glasgow er en mye triveligere by enn Edinburgh fordi folk er så «posh» i Edinburgh, mens i Glasgow er det mer avslappet. Jeg tenker mitt.

På fredag bestemte vi oss for å besøke The Grapes, en steingammel pub som tilfeldigvis er deleid av Ian McKellen. Camilla spurte om det ikke var på grensen til stalking å besøke en pub fordi den er eid av en kjendis, men jeg innvendte at han antagelig ikke henger der så ofte. På veien stoppet vi innom Islington, fordi Arthur og Tricia McMillan møtes første gang på en fest i Islington. Vi gikk av på Angel, fordi The Angel Islington er en figur i Neverwhere, og gikk litt opp og ned et par gater, og hadde det ikke vært for at det blåste en helt utrolig kald vind den dagen hadde det sikkert vært kjempefint. Vi tok en kaffe på The Elk in the Woods, som var skikkelig trivelig. Virker som et lovende sted for senere besøk.

Vi dro videre til Canary Wharf, som er nærmeste undergrunnstasjon til The Grapes, og som dessuten er verdt et besøk i seg selv hvis du har lyst til å bli litt mer venstreorientert. Med en gang man kommer ut av stasjonen er man omgitt av enorme bygninger som hver har logoen til en eller annen finansinstitusjon på seg, og man tar seg å lure på hva alle disse folkene, antagelig titusenvis av dem, egentlig driver med, hvor mye de tjener og om de tilfører samfunnet noe nytte. Jeg tror svaret hadde skremt meg.

Men jo, The Grapes. Vi kom dit ganske tidlig, rundt fire eller noe slikt, og valgte å sette oss på et bord innerst i lokalet. Det var en kjempetrivelig pub, ikke spesielt stor, men veldig autentisk. Veggene var smakfullt dekorert med bilder av personer fra bøker av Dickens, og det trakk heller ikke ned da Camilla oppdaget at puben selv også har vært med i en bok av Dickens. De serverer dessuten portvin i latterlig store glass, jeg anslår at vi fikk tett oppunder to desiliter for fem pund.

Vi bestemte oss for å bli til middag, som innebar å vente til kjøkkenet åpnet klokken halv sju. Det viste seg etterhvert at det var flere som hadde den idéen, så det var et godt trekk å komme tidlig så vi fikk sikret oss et bord. Lenge var det også plass i baren, men der dukket det etterthvert opp to eller tre fyrer, hvorav den ene var helt utrolig bråkete. De kom rundt fem, og han begynte øyeblikkelig å vekselvis snakke høylytt og snøvlete til alle rundt seg, og beklage høylytt og snøvlete at han snakket så høylytt og snøvlete. Jeg synes egentlig det er rart bartenderen ikke kastet ham ut, siden det åpenbart var flere som fant ham ubehagelig. Uansett, maten var ganske god pubmat, og stedet var koselig og autentisk, så jeg vil si det er verdt turen. De har også en resturant i overetasjen, men den testet vi ikke.

Lørdag satte vi av til å teste ut kaffebarer. Jeg brukte litt tid på nettet, og fant forskjellige kilder som mente å vite noe om hvem som har Londons beste kaffe. Etter noen logistiske avveininger bestemte vi oss for å teste tidligere nevnte Ginger and White, som dessverre var full, Melrose and Morgan, som også ligger i Hampstead, Prufrock, som har den mest irriterende hjemmesiden jeg har sett på lenge og Department of Coffee and Social Affairs, som ligger i nabokvartalet til Prufrock.

Alle disse stedene hadde god kaffe, men jeg vil si den Melrose and Morgan er mer en vanlig kafé med temmelig god kaffe i tillegg til et nokså stort utvalg i mat, mens Prufrock og Department of Coffee ligger på et annet nivå av seriøsitet på kaffe. Vi testet ikke maten på de to siste, men Prufrock så ut til å ha et lite kjøkken, så jeg antar de tilbyr en del forskjellig, selv om det helt klart er kaffe som står i fokus. Vi bestilte en kanne filterkaffe på deling, og fikk en halvliter kaffe (til £7.50) som ble tilberedt i en VDD-02 med en konsentrasjon om omtanke som stiller det meste annet jeg har sett i skyggen, og kaffen kom med et lite foredrag om bønnens opprinnelse og måten den var tørket på. En morsom opplevelse, selv om jeg ikke deler den ekstreme kaffereligiøsiteten til de som jobber der.

Etter den siste kaffekoppen tok vi, for første gang under dette besøket, turen til mer sentrale strøk. Vi tok undergrunnen til Picadilly Circus, og besøkte Waterstones Picadilly, som angivelig skal være Europas største bokhandel med 13 hyllekilometer med bøker. Jeg merker at jeg ikke er fullt så entusiastisk når jeg kommer inn i en stor bokhandel som jeg pleide å være før det ble så lettvint å finne bøker på internett, men det er likevel noe eget med det å kikke i hyllene i en bokhandel som er stor nok til å ha egne seksjoner for en lang rekke temaer.

Kvelden ble avsluttet på vår lokale pub i Hampstead, King William IV, der det, som nevnt innledningsvis, faktisk var mulig å slappe av med en bok og en pint klokken ti på en lørdagskveld, selv om det var så fullt at det satt folk ved alle bordene. Jeg trodde ikke det fantes en slik pub i England, men det gjør det altså, og vi planlegger helt klart å dra tilbake.