Avocadosmørbrød er bra saker. Det krever litt arbeid, men ikke så mye at det ikke kan lages til lunsj, men samtidig er det såpass med arbeid at det kan regnes som en litt enkel middag. Det er ikke bare vanlig brødskive på en måte. For å lage avocadosmørbrød trenger du følgende

• Godt brød, gjerne litt fint
• Avocado
• Skinke, gjerne spekeskinke
• Tomater
• Hvitløk
• Mozarella

En avocado holder til tre-fire brødksiver, så vi begynner med vårt ønskede antall avocado, og deler dem i to, popper ut stenen, tar av skallet, og kutter dem i tynne skiver. Sleng disse på stekepanna på over middels varme sammen med et par moste hvitløkfedd. Kutt opp tomater i skiver mens du venter.

Nå avocadoskivene begynner å se bra ut tar du dem av og legger dem på et fat eller noe. Så steker du skinkeskiver, og gjerne tomatskivene, men det er valgfritt. Helt til slutt legger du brødskivene i stekepanna en liten stund, så de blir litt varme, og gjerne så de får en sprø side.

Legg brødskivene på fatet, og legg på skinke, avocado og tomat. Så kan du slenge tykke skiver mozarella på toppen, skjønt det er ikke nødvendig. Salt og pepper gjør seg også godt.

-Tor Nordam

En av de fete tingene med Gløshaugen er at vi har egen togstasjon. Den heter Lerkendal, men den ligger nærmere Gløs enn Lerkendal stadion. Det er dessuten ikke bare en stasjon, det er en terminus. Og det er bra. I Bergen er det jo faktisk et spisested som heter Terminus, så det er åpenbart bra saker. Jeg synes forresten å huske at det er fint sted. Jeg var der en gang for lenge siden.

Men Lerkendal stasjon er i allefall en terminus. Togene stopper der, og går tilbake dit de kom fra. Men skinnene fortsetter. Fra stasjonen går de i en liten tunnel under Strindveien, og kommer ut på andre siden. Der går de litt oppover mellom noen trær og noe greier, før de forsvinner på nytt, denne gangen under Lars Onsagers vei. Men på andre siden dukker det slett ikke opp noen skinnegang. Der ligger nemlig en barnehage.

Da jeg bestemte meg for å skrive en artikkel om dette gjorde jeg litt research, blant annet på Gule Sider, og oppdaget at tunnelen faktisk er tegnet inn. Aiaiai. Det går faktisk en tog-tunnel under store deler av Trondheim, som aldri er i bruk. Så vidt jeg vet i alle fall. Spennende spennende.

Jeg tror jeg skal gjøre det til min livsoppgave å besøke den andre enden av tunnelen. Det er viktig å ha et mål i livet, men samtidig er det best å velge noe enkelt som man kan få unna tidlig, så man kan ta det med ro resten av tiden.

-Tor Nordam

Sorte hull slipper ingenting ut. Det er noe alle vet, det har vi hørt siden ungdomskolen. Ikke en gang lyset slipper ut. Hvorfor ikke forresten? Jo, nå skal dere høre...

Det finnes noe som heter unnslippingshastighet, eller escape velocity, om dere skulle komme over en engelsk tekst om emnet, og det er den farten noe må ha for å unslippe gravitasjonen. På jorda for eksempel, er denne hastigheten ca 11 km/s. Så skyter man ut en kanonkule med en hastighet som er større enn 11 km/s vil den aldri komme tilbake. Månen er mye lettere, så der er unnslippingshastigheten mindre. Ved overflaten til et sort hull er unnslippingshastigheten lik lyshastigheten. Derfor slipper ikke lyset unna. Og siden ingenting kan bevege seg raskere enn lyset, er det ingenting som slipper unna.

Men så har man naturligvis kvante. I Nightwatch tror jeg det er, skriver Terry Pratchett om en gjeng munker som passer på tiden og slikt, og snakker om ting som vil skje, ting som kan skje, ting som kanskje skjedde, og så videre. Og hver gang det er noe som høres selvmotsigende ut forklarer de det med uttrykket "because of quantum". Så det skal jeg også gjøre.

Klassisk, det vil si ikke kvantemekanisk, er vakum et kjedelig sted, der det ikke skjer mye. Ingenting faktisk. I kvantemekanikken derimot, er vakum et livlig sted. Her skapes det og forsvinner partikler hele tiden. Parproduksjon kalles det. En partikkel og en antipartikkel oppstår, beveger seg litt, og møtes igjen og forsvinner ...

Nå om dagen har jeg hjemmeeksamen i Subatomær fysikk. Det er bare en tredagers, så bare pinglerier i forhold til det de driver med på Dragvoll, men jeg må si at jeg har følt presset i perioder. Akkurat nå er det ikke så ille, for jeg mener nokså bestemt at jeg ligger foran skjema, men jeg var litt stresset før middag i dag. Jeg er uansett fornøyd med eksamen. Den har spennende oppgaver, og litt om sorte hull og slikt, som alltid er bra. Hawking-stråling og gode greier. Så jeg er fornøyd.

Til middag i dag spiste jeg grillmat. Det var i grunnen den mest geniale grillingen jeg har vært med på på lenge. Grilling uten grilling kan man nesten si. Først utnyttet jeg Torgar på det groveste, ved at jeg fikk ham til å handle mat til meg. Så utnyttet jeg ham ytterligere, ved å ikke gå nedover før jeg fikk melding om at pølsene lå på grillen. Vel fremme satte jeg meg på plassen til Torgar, og lot han rekke meg ferdige pølser innpakket i tortillas. Resultat: Jeg fikk grillmat, uten å bli smussete på fingrene, og det tok meg ikke lengre tid enn en kantinemiddag.

I går var jeg forresten på teater. Torgar og jeg satt på Edgar og ventet på at noen skulle dukke opp på Kameraklubbens mandagspils. Det var det ingen som gjorde. Endre Volden, derimot, kom bort, og sa jeg burde stikke på teater. Det skulle være forestilling fra halv ni til ni på ...

I dag var jeg en tur på Tapir, og lettet på det ene øyenbrynet da jeg så en ny type iskaffe, nemlig blå-lilla iskaffe. De fleste husker sikkert mitt intense, men kortvarige forhold til grønn iskaffe, og jeg har naturlig nok vært på utkikk etter denne gamle kjenningen, spesielt etter min e-post til Tine for et år siden. Herregud, det er allerede et år siden. Tiden flyr dere, tiden flyr.

Nuvel. Jeg kikket i allefall nærmere på nykomlingen, og oppdaget at de kalte den Dobbel Latte. Og det var jo lovende, tenkte jeg, for dobbel latte er jo nesten det eneste jeg drikker av varm kaffe. Så leste jeg videre at den nye iskaffen ikke bare inneholder mer kaffe (skjønt ikke dobbelt så mye), men den inneholder også mindre sukker. Og tingen med rød iskaffe er jo nettopp at den er for søt og har for lite kaffe, så dette vil jeg si er å ta problemet på alvor. Jeg var overbevist, og kjøpte en.

Som vi husker er det jo årevis siden sist jeg drakk en grønn iskaffe, så jeg kan ikke si med sikkerhet om denne smakte helt likt eller ikke, men jeg vil si at for i allefall de fleste intents and purposes er det samme produkt med ny farge. Litt trist, ettersom lilla er en litt mer tvilsom farge enn grønn, men jeg klager ikke. Ikke så mye i allefall.

Til tross for at min favorittiskaffe nå er tilbake, vil jeg tro at jeg aldri kommer ...

I dag er det, som kanskje ikke alle vet, No Pants Day. Det er en Geek Holiday, i allefall burde den vært i den kategorien på wikipedia, og den er dedikert til å feire friheten man føler når man går uten bukser. Føler dere friheten alle sammen?

Siden poenget er å føle frihet fra sosiale normer er ikke skjørt og shorts akseptabel påkledning denne dagen. Det skal være undertøy. Jeg ønsker imidlertid å understreke at det ikke er ment å være en uanstendig feiring hvor man føler seg presset til å gå med minimale truser. Store boxershorts er bra, også for jenter, men frihet og slikt er poenget, så lenge man tar hensyn til omgivelsene.

Her er et bilde av meg under dagens feiring:


-Tor Nordam

Jeg vet ikke så fryktelig mye om futuristene, og det lille jeg vet mer enn dekkes av wikipedia-artikkelen, så la meg gå rett på sak.

Jeg leser jo om Walter Benjamin for tiden (ja, jeg leser. jeg BURDE skrive, men jeg leser), og i en av hans artikler går han ganske hardt ut mot futuristenes krigsforherligelse. Som den smarte mannen han er, lar han dem tale for seg selv og sakser fra et manifesto av Marinetti:

For twenty-seven years we Futurists have rebelled against the branding of war as antiaesthetic... Accordingly we state: ... War is beautiful because it initiates the dreamt-of metalization of the human body. War i beautiful because it enriches a flowering meadow with the fiery orchids of machine guns. War is beautiful because it combines the gunfire, the cannonades, the cease-fire, the scents, and the stench of putrefaction into a symphony. War is beautiful because it creates new architecture, like that of the big tanks, the geometrical formation flights, the smoke spirals from burning villages, and many others... Poets and artists of Futurism! ...remember these principles of an aesthetics of war so that your struggle for a new litterature and a new graphic art ... may be illumined by them!

Tenk.

Jeg registrerer at Typisk Norsk har vunnet en pris for god journalistikk. Det vil jeg si er meget godt fortjent. Å ta tak i et tema som språk, og lage interresante og lærerike programmer om det, i en tid da selv relativt oppegående mennesker argumenterer for å si sjøkken, det vil jeg si er en bragd. Og det sa i grunnen juryen også. Jeg klipper inn bittelitt fra aftenposten.no:

I begrunnelsen heter det blant annet at Redaksjonen i «Typisk Norsk» får prisen fordi den har maktet det mange ville hevdet var umulig, nemlig å lage godt, populært, og opplysende fjernsyn av og om det norske språk.

Og nettopp dette her tenkte jeg litt på da jeg så siste episode av Typisk Norsk nå på søndag. Der intervjuet de nemlig denne språk-mannen som pleier å være med fra tid til annen, og han sa at han var mer positiv til norsk språks fremtid nå enn han var for to år siden. Det begrunnet han blant annet med at interessen for språk i befolkningen hadde gått opp. Og da tenkte jeg at det virker jo slett ikke umulig at Schjerven og gjengen hans har en del av ansvaret for det. Det er i såfall meget godt jobbet.

Jeg tror derfor jeg like godt hiver meg på, og erklærer at folkene bak Typisk Norsk er vinnere av Calcuttaguttas pris for beste norske språkprogram. Prisen er på kroner 0, men det involverer massevis av heder og ære. Takk og god natt.

-Tor Nordam

I tro Calcutta-tradisjon poster jeg skolearbeid som kan ha interesse for leserne av denne flotte bloggen.

Dette er et spill jeg har vært med på å utvikle i Eksperter i Team. Jeg har ikke gjort noe programmering, men har vært substansiell på ide-siden.

Det handler om å lære matematikk på en funky måte. Og det er meningen å lære om matematikk som et symbolspråk.

Bergenet målgruppe: 8-11 år. (men blir fort utfordrende for alle)

Mathlantis

Hva er i veien med Peru?
Jeg fatter og begriper det ganske enkelt ikke.
For de av dere som ikke leste min siste artikkel om temaet, anbefaler jeg at dere gjør det først, i alle fall dersom dere vil ha innblikk i hvor absolutt sinnsykt det landet er (jeg har eksamen, så jeg skal IKKE skrive noen lang artikkel om noe som helst i dag).
La meg imidlertid sitere det mest relevante:

Alan García, for eksempel, som forlot Peru for mange år siden (etter en politisk styggedom), sammen med statens gullbeholdning, som han senere solgte, var lenge i eksil i Frankrike. Han stilte imidlertid som presidentkandidat i 2001, og ble bare slått med en liten margin av Toledo. Men det er med på å forklare hvorfor noen i det hele tatt ville være villige til å la en mann som Toledo bli president. Pest og kolera og alt det der..

I dag leser jeg så på BBC at etter første valgrunde i årets presidentvalg i Peru... gjett hvem som er en av tre som kan vinne. Vinne som i "bli president". IGJEN.

Dette er et land med en veldig veldig lang læringskurve:

A Datum poll published on Tuesday suggested Mr Garcia would win a run-off against Mr Humala, with 54% against 46%.

La meg også sitere ingressen til artikkelen om Garcia på wikipedia:

Alan Gabriel Ludwig García Pérez (born May 23, 1949 in Lima) was President of Peru from 1985 to 1990. His presidency was marked by bouts of hyperinflation ...