Livet som selveier er ganske greit, spesielt når man, som i mitt tilfelle, eier innsiden av leiligheten (pluss verandagulvet, tror jeg), og bare en andel i utsiden. Det fine med dette er at jeg for eksempel slipper å måke snø, slå plenen eller male, fordi dette er slike ting som styret hyrer et firma til å fikse. Det betyr at mitt ansvar, utenom å ikke lage vannlekaser og slikt, er begrenset til å vedlikeholde verandagulvet, som tidligere beskrevet, som å stille opp på dugnad en gang i året.

Strengt tatt er jeg vel ikke forpliktet til å stille opp på dugnad, men jeg føler naturligvis at dugnad er en bra institusjon som man bør være med å støtte oppunder. Det er dessuten en grei og uforpliktende anledning til å sosialisere litt med naboene, og det er alltid fint å ha et godt forhold til naboene sine.

Årets dugnad fant sted i forrige uke, og var ganske raskt unnagjort. Vaktmesterfirmaet vi bruker ser ut til å gjøre en god jobb, så det eneste som trengtes var egentlig å plukke litt rusk og rask her og der, pluss kaste ting som folk har satt igjen i fellesarealene. Det siste halve året har det bare blitt stadig vanskeligere å komme frem til boden min, ettersom mengden med gammeldagse bilderør-TVer og ødelagte IKEA-hyller og jeg vet ikke hva folk setter igjen har økt, men nå fikk vi altså kastet alt sammen. Hadde det ikke vært for at jeg ser for meg ...

I mange år har det vært et mål for meg å gå på Ystetind. Og det er forsåvidt fortsatt et mål, ettersom jeg ikke har vært der ennå, noe som i grunnen er litt pinlig. Men, poenget er at jeg har funnet et annet fjell jeg også kunne tenke meg å på på, nemlig Melen. I følge wikipedia er Melen en fjord i Hordaland og Rogaland, ei grend i Overhalla i Nord-Trøndelag, ei grend i Salangen i Troms, ei grend i Storfjord i Troms, i tillegg til et fjell i Fitjar i Hordaland, et fjell i Fræna og et fjell i Vestnes. I mitt tilfelle er det altså fjellet i Vestes kommune jeg kunne tenke meg å bestige.

Jeg vet ikke om det er et spesielt kjent fjell, det er i allefall ikke spesielt høyt, 807 meter i følge fjellinordvest.net, men det virker veldig tiltrekkende på meg fordi det ser imponerende ut.

Sett fra Fiksdal ser det veldig imponerende ut, synes jeg. Veldig spisst, og det ligger litt for seg selv med bra primærfaktor og greier. Det virker dessuten relativt greit tilgjengelig, man bare tar til venstre mot Vatne i Fiksdal «sentrum», og kjører veien min bestefar pleier å kalle Nakkefjellet, men som ser ut til å være mer vanlig å kalle Nakkedalen, og stopper på parkeringsplassen på det høyeste punktet.

Det som er litt kjedelig er at fjellet ikke ser på langt nær så imponerende ut fra parkeringsplassen, men ser derimot ut som et ...

I Lom startet vi naturligvis dagen med en tur på Bakeriet i Lom. Jeg har vært der en gang før, som beskrevet her, men denne gangen var det langt mindre folksomt og veldig rolig stemning, så vi ble sittende en stund og lese ved et bord ved vinduet. Utsikten var upåklagelig, men en diger foss bokstavlig talt rett utenfor vinduet, og kanelbollene var fullt på høyde med utsikten. Kaffen holdt ikke helt samme standard, noe som fikk meg til å reflektere over om det ville være en god idé å flytte til Lom og starte en kvalitetsfokusert kaffebar, men jeg kom frem til at man må nesten selge gode kanelboller og god kaffe på samme sted, ellers blir det bare tull.

Sånn litt over lunsjtid kjøpte vi boller og brød til å ta med, og hoppet i bilen for å kjøre nordover. Vi kjørte først til Otta, som egentlig blir nokså rett østover fra Lom, og som er et av disse stedene man (eller jeg i allefall) ser fra toget men aldri stikker innom. Otta har i følge wikipedia 1700 innbyggere, ligger 110 km fra Lillehammer og er administrasjonssenter i Sel kommune. Vi stoppet i et kvarter eller deromkring, så jeg ble kanskje ikke så mye bedre kjent med stedet, men nå kan jeg i allefall hevde å ha vært i Otta, om enn så veldig lenge.

Fra Otta kjørte vi nordover mot Dombås. Mellom Otta og Dombås er det ...

Sist helg var Camilla og jeg i mitt søskenbarns konfirmasjon i Bergen. I stedet for å bare fly opp og ned med én overnatting bestemte vi oss for å gjøre en liten ferie av det, og ta en kikk på deler av landet vårt vi ikke ser så ofte. Vi startet turen med nattoget fra Trondheim til Oslo torsdag kveld. Vi har sett en del Poirot i det siste, så vi tenkte vi kunne ta et lite glass vin og lese litt i spisevognen før vi trakk oss tilbake til kupéen, og som sagt så gjort. Det er dessverre bare å konstatere at spisevognene til NSB ikke er helt som i gamle dager, eller i allefall ikke som i den versjonen av gamle dager man ser når Poirot reiser på første klasse. Vi visste naturligvis dette på forhånd, men jeg tenkte likevel det kunne være fint å nippe et glass vin mens man kikket på utsikten, men det var dessverre så mørkt at det var ikke mye å se, så vi la oss til å sove etter kort tid.

Dagens sovevogner er naturligvis heller ikke helt av samme standard som de man ser i Poirot, men likevel slett ikke verst. Jeg sov i allefall godt, og våknet frisk og opplagt i tide til å spasere av toget kort tid etter ankomst i Oslo klokken 07.03. Planen var å ta Bergensbanen videre klokken 08.05, som ga oss akkurat nok tid til å treffe Matteus og Jørgen for frokost på ...

Som jeg har pleid å gjøre, sånn omtrent annethvert år, tenkte jeg å fleske til med en liten oppsummering av årets påske. Jeg har som vanlig tilbrakt hele uken i Molde, og med såpass sen påske tok jeg sjansen på å legge igjen skiene i Trondheim. Det viste seg å være en god avgjørelse, da selv ikke den ivrigste skiløper kan påstå at det har vært skiføre i Molde denne påsken. Jeg så i allefall ikke mer enn 10 meter sammenhengende snø noe sted i Moldemarka.

Fotturføret var imidlertid helt kurant, og spesielt søndag og mandag var det strålende forhold, så litt fjelltur ble det, skjønt uten bål og pølsegrilling og andre ting som hører påsken til. Det eneste jeg kan påberope meg er i grunnen en halv Kvikklunsj. I ettertid angrer jeg egentlig på at jeg ikke tok med spade og litt ved og satte meg i en av de gjenværende snøflekkene, men det får jeg heller ha til gode. Det kommer sikkert flere år med dårlig skiføre i påsken.

På vei til Trondheim igjen bestemte Camilla og jeg oss nokså spontant for å ta Hurtigruten i stedet for bussen. Vi har tatt Hurtigruten sørover fra Trondheim, men aldri nordover, og været var jo fantastisk så det virket som en bra dag å reise med båt. Det tar jo noe lengre tid, 12 timer mot 5 timer med bussen, men ettersom den reiser om natten kaster man ikke ...

Egentlig er det litt misvisende å snakke om binærfiler som en spesiell ting, ettersom dette indikerer at det finnes andre typer filer. Alle filer på en datamaskin er lagret som binære data, og dermed er alle filer strengt tatt binærfiler. Likevel snakker man gjerne om tekstfiler og binærfiler som to forskjellige ting. Den praktiske forskjellen består i at man kan åpne en tekstfil i en editor (Finnes det et godt norsk ord for editor? Redigerer?) og lese det som står der, mens en binærfil vil bare se ut som støy. (Strengt tatt kan man ikke alltid lese det som står i en tekstfil, det kommer jo an på om man kan språket det er skrevet i, men poenget er at editoren vil kjenne det igjen som bokstaver og tegn.)

En tekstfil er, som nevnt, også en binærfil. Akkurat hvordan den funker kommer an på hvilken av irriterende mange konvensjoner (encodings) man har valgt, men grovt sett kan man si at hvis man for det meste holder seg til ukontroversielle bokstaver funker det på den måten at 1 byte, altså 8 bit, blir tolket som et tegn. 8 bit gir 2⁸=256 mulige verdier, skjønt i praksis funker det ikke akkurat slik, men essensen er at én byte brukes til å kode ett tegn.

Dette funker fint for tekst, men ikke fullt så fint hvis man skal lagre tall. Grunnen er at det finnes bare 10 forskjellige siffer, minus, kanskje en e hvis man vil skrive veldig store eller veldig ...

I går fikk jeg en veldig behagelig bekreftelse på at jeg har tatt noen riktige valg i livet. En kollega nevnte at han holdt på å kikke på en database, som av uklare grunner var levert som en tekstfil på 1.4 GB med litt pussig formatering og veldig mye duplisert informasjon. Han hadde prøvd seg litt frem med et par forskjellige fremgangsmåter for å håndtere filen, uten helt å få tak på det, og da jeg nevnte at jeg gjerne kunne kikke på saken takket han høflig og sa det passet fint, ettersom han hadde andre ting han gjerne kunne gjøre.

Jeg synes egentlig sånne oppgaver er litt morsomme, så lenge de ikke dukker opp for ofte. Man begynner med å kikke litt på dataene, scripter litt python, printer noen tester, og gradvis kan man grave seg frem til en løsning som funker. Nesten som en detektivhistorie, eller en slik oppgave der man får opplysninger om ulike personer og man må notere litt og lage en liten tabell og slikt. (Slik som The Zebra Puzzle.)

Uansett, etter et par-tre timer programmering hadde jeg et lite script, på rundt 100 linjer, som leste gjennom 1.4 GB tekst på 30 sekunder, og produserte en 65 MB tekstfil med en mer fornuftig layout. Og det var altså det som fikk meg til å føle at jeg har tatt noen riktige valg, spesifikt følte jeg det var et godt valg å lære seg å programmere, og ikke minst å lære seg å programmere Python. Det er ikke så ofte man kommer opp i slike situasjoner, der man får en enorm tekstfil som kunne vært lagret mye smartere, men de gangene det skjer er det veldig bra for selvtilliten.

I morgen: Binærfiler

Både én og to ganger før har jeg omtalt kaffekollektivet på jobb. Siden sist jeg nevnte dette har vi skaffet oss ytterligere to bryggeinstrumenter. Først, for sikkert et halvt år siden, skaffet vi oss en Chemex. En slik burde jeg gått til innkjøp av for lenge siden, da den er både lettvint å bruke, stilig og ikke minst lager god kaffe. Det er nesten pinlig at jeg ikke har skaffet meg en for hjemmebruk.

Etter Chemexen skaffet vi oss raskt en fancypants hellekanne, eller en Bueno fra Hario, som det egentlig heter. Her vil jeg skyte inn at jeg har et ganske avslappet og ironisk forhold til nødvendigheten av en slik sak, men den er litt morsom å bruke, og vannkokeren vi har mangler drypp-kant, så den er håpløs å helle langsomt av, og derfor gir det en slags mening å ha en fancypants hellekanne.

Uansett, til poenget. En tidligere ansatt i sektoren var visstnok veldig glad i kaffe, og gikk til anskaffelse av både kvern (Rancilio Rocky) og espressomaskin (Rancilio Silvia). Uvisst av hvilken grunn satte han igjen disse da han byttet jobb, og mens kaffekvernen har vært i bruk nesten daglig siden jeg begynte, har espressomaskinen stått ubrukt i lang tid. I høst møtte jeg imidlertid en kollega fra en del av SINTEF som kunne fortelle at han hadde espressolaging som hobby, og han tilbydde seg å ta en tur innom og kikke på maskinen. Han dukket opp her for et par uker siden, og han og jeg ...

Mandag klokken 7 blir et øyeblikk for refleksjon, vemod og denslags. Da slår de av HECToR for godt. HECToR, som tidligere omtalt, er en superdatamaskin som står i Edinburgh, og som jeg har gjort mye av arbeidet i doktorgraden min på (takket være EU, som villig delte ut flybilletter, leilighet, £20 om dagen til mat, og ikke minst regnetid). Men nå er det altså slutt. HECToRs arvtager, ARCHER, kom opp i høst, og nå er det kroken på rack-døra for HECToR.

Da jeg nevnte dette for Camilla spurte hun hva de gjør med den, jeg svarte at jeg tipper den sendes til resirkulering, hvorpå hun spurte om det ikke er mer fornuftig å gi den til noen som ikke har penger til å kjøpe sin egen superdatamaskin. Det er det nok ikke, og grunnen er at utviklingen på dette feltet går ganske fort. I november 2013 lå HECToR på 212.-plass på Green500, en liste over de 500 mest energieffektive superdatamaskinenen i verden. Den leverer 361.79 MFLOP/J, altså 361.79 millioner regneoperasjoner per Joule, mens ARCHER leverer 641.03 MFLOP/J. ARCHER får altså gjort nesten dobbelt så mye for den samme energien. Siden begge disse maskinene trekker omlag 2 MegaWatt følger det med en ganske betydelig strømregning. Hvis vi sier 1 krone pr kWh kommer jeg frem til 17.5 millioner kroner i året. Til sammenligning kostet ARCHER omlag 170 millioner kroner i innkjøp.

Jeg må innrømme at jeg hadde trodd ARCHER ville være mye mer enn ...

I skrivende stund befinner jeg meg i Edinburgh, på et møte i EU-finansiert initiativ for forskning på giftighet av nanomaterialer, eller nanotox som det gjerne kalles. Det som er spesielt med nanomaterialer, for eksempel nanopartikler, er at de ofte kan ha egenskaper som skiller seg ganske radikalt fra større partikler av det samme materialet, pluss at de gjerne blir spesialdesignet for å ha uvanlige egenskaper. Jeg kan ikke allverden om dette, men et eksempel jeg hørte er at man for eksempel kan designe nanopartikler som holder seg suspenderte i vann (altså at de ikke faller til bunns). Det kan være hendig underveis i en eller annen prosess, men det er kanskje ikke fullt så hendig hvis du er en fisk og dette ender opp i havet.

En av idéene bak dette initiativet er det som kalles Safety by Design, altså at man tenker på sikkerhet og giftihet og denslags underveis i prosessen, og prøver å lage et tryggest mulig produkt, heller enn at man lager et produkt som gjør det man vil, og så tester det for giftighet til slutt. For å få til dette, med de relativt store mengdene med nye nanomaterialer som lages, er det ønskelig å gjøre mer forskning på hvordan man kan bruke datamodeller til å forutsi giftighet og denslags, og det er altså her jeg kommer inn i bildet, som datamodellerer.

Når man gjør datamodellering, eller på en eller annen måte simulerer et system på en datamaskin, kalles det gjerne å gjøre forsøket in silico ...