Advarsel: Jeg akter å synse. Jeg er nemlig litt sint i dag. Det begynte med at jeg våknet og trodde jeg var enig med Frp (jeg kommer tilbake til det senere), og det er jo aldri en god start på dagen. Jeg har også litt gjenværende sinne fra i går. Jeg leste nemlig nyhetene.
Jeg er alltid litt skeptisk til å bli sint basert på slike nyheter, mest fordi jeg alltid har en ekkel følelse av at jeg ikke har fått hele bildet (jeg vet jo ikke hva retten vektla i de forskjellige tilfellene, og jeg har ingen bakgrunn i psykiatri). Men. Jeg uttaler meg herved som et middels oppegående medlem av samfunnet.
Jeg er helt enig i prinsippet om at hvis man var psykotisk i gjerningsøyeblikket skal man ikke straffes. Er man syk skal man heller få hjelp. Men dersom man er syk og ikke vet at man er syk er tvang gjerne nødvendig for at man skal få den behandlingen som gjør at man ikke lenger er farlig. Problemet, slik NRK fremstiller det, er at det er et gap mellom det som gjør at man blir frikjent fordi man regnes som utilregnelig og det som regnes som sykt nok til å kreve tvunget helsevern. Kravene som skal oppfylles for tvunget helsevern er i følge NRK følgende:
Lovbryteren må begå en alvorlig kriminell handling.
Det må være stor fare for gjentakelse.
Tvang må anses som nødvendig for å verne samfunnet.
Og det høres jo også helt fornuftig ut. Alt avhengig, selvsagt, av hvordan man tolker "stor fare" og "gjentakelse", for ikke å snakke om "alvorlig". Og det er her jeg synes det skurrer.
I NRKs oversikt over voldelige personer som ikke ble fengslet eller dømt til tvunget helsevern leser jeg nemlig følgende:
Ifølge dommen var 35-åringen voldelig mot samboeren over en periode på fire år. Han brakk blant annet fingeren hennes, slo henne, truet henne og tok kvelertak på henne. ... Lagmannsretten mente volden mot samboeren ikke var alvorlig nok til å dømme mannen til tvungent psykisk helsevern, og lot ham gå fri.
Min umiddelbare reaksjon er at diskusjonen om tvunget psykisk helsevern later til å ha noe felles med samfunnets holdning til vold mot kvinner (og alvorlighetsgraden av det). Jeg leser så videre at
En 45 år gammel psykisk syk mann ble i tingretten dømt til tvungent psykisk helsevern for en rekke voldshandlinger. Han har blant annet gått til uprovosert angrep på en tilfeldig kvinne på gaten og kastet henne i bakken slik at hun fikk brudd i ryggen. Han anket, og fikk medhold i lagmannsretten fordi de mener volden ikke er alvorlig nok til å oppfylle alvorlighetskravet i paragraf 39.
En 36 år gammel psykisk utviklingshemmet mann ble i tingretten dømt til tvungen omsorg for frihetsberøvelse av unggutter, seksuelle overgrep og knivtrusler. Lagmannsretten bestemte seg for å frifinne mannen fordi flertallet mente at de straffbare forholdene ikke var alvorlige nok til å dømme en lovbryter til tvungent psykisk helsevern. Retten fant det bevist at mannen hadde truet en miljøterapeut med kniv, og viste til tre tilfeller der mannen har forsøkt å dra unge gutter vekk før han ble stoppet av andre. I ett av tilfellene dro han en av guttene inn i en fotgjengerundergang, la seg over gutten og gjorde samleiebevegelser. Han forsøkte å dra gutten inn i et skogholt, men ble stoppet.
Disse tre tilfellene indikerer alle at det er noe rart med hvordan man tolker alvorlighetsgrad. Jeg merker meg at alle later til å ha stor gjentakelsesfare (vold i fire år, en rekke voldshandlinger og gjentatte forsøk på å dra små gutter med seg. Om hver enkelt voldshandling ikke regnes som alvorlig nok, er ikke faren for at man vil gjøre det om og om igjen en komponent? Bør det være det? Jeg vil umiddelbart si det, men jeg vil gjerne høre andre meninger om saken.
Så leste jeg imidlertid at
En mann (45) ble funnet skyldig i gjentatte seksuelle overgrep mot sine to døtre. Overgrepene startet da jentene var svært unge, og pågikk ifølge dommen i ni år. Faren nekter for å ha gjort noe galt, men retten festet lit til døtrenes historie. Ifølge de sakkyndige lider mannen av en paranoid psykose. Han mener selv at han ikke er syk, og har aldri tatt medisiner. Han slipper likevel overføring til tvungent psykisk helsevern fordi retten ikke finner at det er nærliggende fare for at han skal forgripe seg mot noen igjen. Dommen legger blant annet vekt på at mannen har flyttet til en annen del av landet og ikke har kontakt med døtrene sine.
Og det var omtrent her jeg gikk fra litt oppgitt og resignert til sint. Retten finner ikke at det er nærliggende fare for at han skal forgripe seg mot noen igjen fordi han har flyttet til en annen del av landet og ikke har kontakt med døtrene sine. Det vil kanskje gjøre gjentagelsesfaren mindre når det gjelder vold mot døtrene, men er det virkelig slik at en mann som voldtar barn kun vil finne på å gjøre det innenfor familien? Enten er noe viktig utelatt i dette sammendraget, eller så er det noe alvorlig galt et annet sted.
Og det var på dette tidspunktet jeg leste at FrPs Per Sandberg sa at "Loven må endres", og jeg følte meg litt skitten fordi det var akkurat det jeg hadde sittet og tenkt.
Heldigvis tok jeg meg tid til å lese hele Sandbergs uttalelser, og de viste seg å være akkurat så tullete som man kunne forvente, og da begynte jeg straks å føle meg mye bedre. Sandberg sier nemlig at
– Jeg mener frihetsberøvelse skal gjennomføres uansett, deretter kommer spørsmålet om fengsel eller tvungent psykisk helsevern.
Jeg er veldig fornøyd med at Norge har et system som retter seg mot rehabilitering og beskyttelse av samfunnet heller enn straff (i motsetning til USA, for eksempel). Jeg er derfor veldig skeptisk til denne idéen om at alle skal straffes med frihetsberøvelse hvis de har gjort noe voldelig. En mor som under post partum psykose dreper barnet sitt er ikke strafferettslig ansvarlig, og gjentakelsesfaren er vel (ifølge min begrensede forståelse) minimal. Det samme gjelder en person som handler under psykose, men som så får medisiner som holder sykdommen i sjakk. Dette gjelder de aller fleste av eksemplene til NRK, så vidt jeg kan se:
En 46-åring var ifølge de sakkyndige psykotisk da han over flere år krenket sin ektefelle og deres tre barn. Barna ble ved en rekke anledninger vitner til at faren ydmyket, slo og truet moren. I tingretten ble han dømt til tvungent psykisk helsevern, men lagmannsretten bestemte at mannen ikke skulle idømmes tvang fordi faren for at han igjen skal slå kona eller barna ikke er nærliggende. Retten legger vekt på at mannen nå tar medisiner med god effekt, og at han reagerer positivt på behandling.
43-åring drepte kona med hammer i 2009. Han ble erklært utilregnelig, og tingretten dømt han til tvungent psykisk helsevern. Lagmannsretten mente imidlertid at faren for gjentakelse ikke var stor nok til å idømme tvungen behandling, og la vekt på at mannen tok medisiner som fungerte godt og virket motivert til å fortsette behandlingen. Det skapte sterke reaksjoner i lokalsamfunnet i Skreia at mannen ble frifunnet. Han har senere også fått tilbake foreldreretten til sine barn.
I 2008 skjøt en mannlig advokat mot Hvalstad asylmottak. En 16 år gammel asylsøker ble truffet og alvorlig skadet. Ifølge de sakkyndige var advokaten psykotisk i gjerningsøyeblikket. Aktor la ned påstand om tvungent psykisk helsevern, men retten mente 51-åringen hadde vist stor framgang i behandlingen og at det ikke var fare for gjentakelse. Advokaten fikk derfor ingen strafferettslig reaksjon i form av dom til tvungent psykisk helsevern.
Ifølge de sakkyndige var kvinnen (36) psykotisk da hun forsøkte å presse en pute mot morens ansikt og dekket nesen og munnen hennes med hendene sine. Men lagmannsretten mener kravet om nærliggende fare for gjentakelse ikke er oppfylt, og kvinnen dømmes derfor ikke til tvungent psykisk helsevern. Retten viser til at 36-åringen allerede er innlagt i psykiatrien og tar medisiner. I dommen står det også at så lenge mor og datter ikke er sammen over lengre perioder, så er faren for gjentakelse mindre.
I første rettsrunde ble sønnen dømt til tvungent psykisk helsevern etter at han i psykotisk tilstand angrep moren med kniv og kom med trusler mot henne. Lagmannsretten valgte imidlertid å frikjenne mannen. Retten la vekt på at 25-åringen tok medisiner som hadde positiv virkning, og mente faren for gjentakelse ikke var tilstede siden han var under behandling.
I april 2000 drepte han samboeren sin med 20 knivstikk i en leilighet i Bergen. I 2001 ble han dømt til det som da het sikring, men anket. I lagmannsretten ble 29-åringen frikjent fordi retten mente faren for gjentakelse ikke var stor nok til å dømme han til tvungent psykisk helsevern. Retten la vekt på at han tok medisiner, ikke lenger viste tegn til psykose og virket motivert til å fortsette den frivillige behandlingen.
Jeg tror Sandberg tenker på tvunget psykisk helsevern som "straff for de vi ikke kan straffe med fengsel", men poenget med tvunget psykisk helsevern er da vel å sørge for at folk får behandling enter de vil eller ikke. Hvis de allerede tar behandling er det behovet oppfylt. Eller har jeg mistforstått noe?
Jeg er fortsatt sint (for det virker, ifølge min rettsfølelse, virkelig som om retten har blingset alvorlig når det gjelder spørsmål om alvorlighetsgrad og gjentagelsesfare), men ikke sint nok til at jeg har gått helt av skaftet og blitt enig med FrP.
Jeg vil gjerne høre andres tanker om dette.