De fleste har vel fått med seg at det forgår noe greier med SAS i disse dager. Basket-sivilingeniøren på lesesalen hadde i allefall fått det med seg. Han sa han skulle fly hjem i dag, og da noen spurte om han fløy med SAS svarte han "Nei! Jeg er ikke evneveik, jeg skjønte at det kom til å bli streik, og flyr Norwegian". Jeg følte meg nesten litt støtt, for jeg hadde på ingen måte forutsett at SAS kom til å streike. Jeg har naturligvis heller ikke fulgt med i nyhetene, så hvis det har vært droppet noen åpenbare hint har jeg ikke fått dem med meg og er dermed litt unnskyldt. Men jeg har i allefall registrert at det skjer noe greier nå, og at det ikke er så lenge siden sist, og tilliten er svekket og gode greier. Det har også amerikanerne fått med seg. Jeg sakser inn fra aftenposten.no:

På det amerikanske nettstedet cafepress.com, kan du nå bestille ulike artikler med slagord til fordel for flyselskapet Norwegian.

Hva med en t-skjorte med påtrykket "Jeg flyr Norwegian, fordi Norwegian flyr"? Eller buttons med bilde av parkerte SAS Braathens fly og teksten "SAS Braathens - vi er best på bakken"?

Dette er naturligvis morsomme dingser, men jeg vet ikke om jeg kjøper at det er cafepress som er ansvarlige for det. Jeg er i grunnen i ferd med å miste all tro på norsk nettpresse, og det er i grunnen litt kjedelig, for det kan jo være ok ...

I dag har jeg vært på konsert med Trondheim Symfoniorkester. Det er visst en slik greie fysikerne pleier å gjøre fra tid til annen, men det er første gang jeg er med. Det var imidlertid knall, stort sett, så jeg satser på at det ikke blir siste. Vi hørte Mozarts Requiem i D-moll, som han ikke ble ferdig med før han døde. I tillegg til orkesteret var det et ganske stort kor, fire solister, og en sær dame som mellom hvert stykke leste opp teksten til stykke, oversatt til norsk. Vi tror i hvertfall det var det det var. Bortsett fra denne opplesingen, som ikke funket helt, var det bra saker.

Det var også overraskende stort oppmøte. Overraskende på meg i allefall. Det var masse folk fra alle lag av samfunnet (både de som går med pre-hullet dongeribukse, og de som gikk med skjorte og vest), så det er tydelig at det er poplære greier. Det viser seg også at det vanligvis er en konsert med symfoniorkesteret hver torsdag og fredag. Jeg ante virkelig ingenting om dette, så nå føler jeg meg litt dum, men jeg vet det i alle fall nå. Neste uke er det ingenting, formodentlig på grunn av påsken. Om to uker er det en konsert man har kalt fornuft og følelser. Om det har noen spesiell kobling til boken med samme navn av Jane Austen aner jeg ikke, men på programmet står i allefall Mozart - Klaverkonsert nr. 24 og Sjostakovitsj - Symfoni nr. 10, med dirigent og ...

Da er påsken under oppseiling, og for flere betyr det antagelig skitur. Jeg vet Jørgensen snakket om å krysse en eller annen vidde, Are, Johs og den gjengen der farter jo rundt på ski stadig vekk, og til og med Torgar pleier vel å ta seg en tur med planker på beina når han er hjemme. Selv er jeg ganske moderat, og har som mål å komme meg på én skitur i påsken. Sammen med min forrige tur vil det bringe meg til totalt to skiturer i år, som er fler enn i fjor, og da er jeg fornøyd.

For de som er litt hardere på skiene enn meg tenkte jeg at jeg skulle snakke litt sikkerhet. I gamle dager var folk mer hardføre, og ikke så sytete av seg. Derfor var det sjelden noen falt ned fra et fjell, og de gangene det skjedde bare trakk man på skuldrene og fortsatte med det man holdt på med. Alt dette forandret seg imidlertid i påsken 1967, i ettertid kjent som ulykkepåsken. Hele 18 personer omkom på fjellet i Norgen denne påsken, og mange følte at noe burde gjøres.

Norges Røde Kors og Den Norske Turistforening satte ned et utvalg for å drive forebyggende arbeid. Først kom man opp med en kampanje, Aksjon Fjellvett, med det fengende slagordet

Velkommen til fjells – men ta ansvaret selv

Var det ikke vakkert i gamle dager, da man kunne smekke opp slikt som dette? Jeg tror neppe dagens versjon, med 4 sider legal text, hadde ...

Det er ingenting som er like bra som det var før. I gamle dager, den gangen menn var menn, hadde man skikkelige diktatorer. Diktatorer med fancy uniformer, brystkassa full av medaljer, og utstoppede fugler på hatten. Diktatorer som aldri ville latt opposisjonen uttale seg på TV, som ikke ville brydd seg med å holde valg, og som ikke gikk av veien for å sende stridsvogner mot demonstranter. Slik er det ikke nå om dagen, nei slett ikke. Europas siste diktator, Victor Lukasjenko i Hviterussland, har vært i hardt vær i det siste, med massive beskyldninger om valgfusk, demonstrasjoner i gatene og kritikk fra utlandet. Og hva gjør han? Han sykemelder seg. Jeg sakser inn fra dagbladet.no:

Diktatoren, som ble gjenvalgt 19. mars i et valg som av internasjonale observatører stemples som juks og fanteri fra ende til annen, forsvant brått fra offentligheten 28. mars. Ifølge ryktene skal helsa ha sviktet på grunn av de massive demonstrasjonene mot ham da valgresultatet ble kjent.

Det er mulig jeg er litt i overkant reflektert, og kanskje litt smartere enn den jevne diktator, men jeg vil si at det er absolutt ikke urimelig å regne med litt syting og klaging om du planlegger å styre et land med jernhånd. Det er bare slik det er. Samme hvor dyktig du er, samme hvor mye du prøver deg på et opplyst enevelde, så er det bare så mye én mann kan gjøre, og når hele økonomien skal planlegges blir det fort et og annet som ...

Det var ikke bare statsledere som oppførte seg korttenkt i forrige århundre. Det later til at det var en slags trend. En annen engelskmann som spilte høyt og tapte hardt, var den kjente sydpolfareren til hest:

Robert Falcon Scott

(1868-1912)
«With great care we might have a dog's chance, but no more.»
– Robert F. Scott, 1912

Scott er tidenes nest mest kjente polfarer. Men la oss begynne med begynnelsen: Scott ble født i Devonport i juni 1868, og mønstret på marineskipet HMS Britannia som trettenåring. Han avanserte raskt i gradene, og ti år senere hadde han vært innom en rekke skip og var nå førsteløytnant og torpedoansvarlig på Kanalflåtens flaggskip. Og dette var kanskje hans svake punkt: Han kjente sjømannslivet ut og inn, men hadde aldri vært utenfor den engelske kanal.


Senere i livet ville Scott vinne ære for sitt land og for menneskeheten, og planla i flere år en oppdagelsesreise til Antarktis, hvor han skulle studere geologi, zoologi og meteorologi, og ikke minst plante Union Jack på sydpolpunktet. Underveis fikk han imidlertid vite at den sleske nordmannen Roald Amundsen hadde vært uhøvisk nok til å planlegge nesten det samme! Bare det å dra uten å si fra først, var frekt nok: Kappløpet var i gang.

Det skulle vise seg at Scott ikke kom til å få tid til å studere geologi, zoologi og meteorologi på turen, slik planen var. Han pakket sekken i all hast, og seilte sørover for fulle kluter. Men hadde han tatt seg bryet med ...

Macen min har begynt å spise filer. Det skremmer meg en smule, så hvis Are eller noen skjønner hva som foregår blir jeg rimelig fornøyd. Jeg oppdaget dette da jeg skulle søke opp en pdf (laget i LaTeX) med et møtereferat fra Kameraklubben. Filen skulle hete noe slikt som møtereferat.pdf, men den fant jeg ikke. Spotlight fant derimot en mappe ved navn møtereferat.mkn, som jeg ikke kan huske å ha laget. Hmm...

I den mappen lå det en fil som het text.bp. Jeg åpnet den i text-editoren til TeXShop, og jaggu lå ikke all teksten fra møtereferat.pdf der. Meget mystisk. Og for å gjøre det enda mer mystisk, så vet jeg at akkurat det samme har skjedd med en text-fil. Ved å søke på .mkn i spotlight finner jeg begge disse filene omgjort til mapper med en text.bp i, men ved å søke på text.bp finner jeg ingen verdens ting.

Det gjør jeg heller ikke når jeg søker på text.bp på google, for google bare ler meg opp i ansiktet, og søker på text bp i stedet. Hvordan kan jeg tvinge google til å søke etter text.bp? Og hva er det egentlig som foregår?

Det som i allefall er helt sikkert er at VG ikke vet hva som foregår. Da jeg kom på skolen i går fortalte Torgar meg at halve Trondheim var mørkelagt etter en eksplosjon på Moholt. Wow. Det viste seg imidlertid å bare være et overslag etterfulgt av en ...

Det er ikke bare demokratiet som baner veien for fjollete ledere. Enkelte fjollete ledere skyfler demokratiet til side, og baner veien for seg selv. Det krever en svekket stat og en handlingens mann, og det har skjedd utallige ganger i historien. I Afrika og Sør-Amerika skjer det omtrent en gang i uka, i Europa noe sjeldnere. Men ikke desto mindre fargerikt. Se for dere at Knut Ødegård var italiener med tilgang på strutsefjærkledd hatt, skinnende gullsnorer, så mange medaljer han ville ha, og øverste myndighet i et jugoslavisk fylke. Bytt ut navnet, og dere har en sann historie.

Gabriele d’Annunzio

(1863-1938)
«Il Duce di Fiume»

Gabriele d’Annunzio var en italiensk poet, politisk agitator, krigshelt (han var blind på ett øye etter å ha skadet seg mens han taxet et fly under første verdenskrig), selverklært dekadent dandy og kortlivet duce. Flere elementer i d’Annunzios historie kan høres komplett ulogiske ut, men husk at dette skjedde på den tiden da en totalitær, militaristisk og disiplin-orientert bevegelse var i vekst blant det italienske folk, for øvrig godt kjent som det mest rotete og uorganiserte folkeslaget i Europa. (Se for dere en tanks-fremrykning organisert på samme måte som trafikken i Roma.)

Det hele begynte da et mytterist-fartøy fra den italienske marinen svor sin troskap til den kjente dikteren mens han oppholdt seg i havnebyen Fiume, ikke langt fra Trieste. Fiume var på dette tidspunktet, i 1919, en del av oppgjøret etter første verdenskrig: Italia og det (med italiensk hjelp) nyopprettede kongedømmet ...

For øyeblikket sitter jeg på kjøkkenbordet og skriver artikkel, mens Camilla, en jente fra Oslo (Silje) og en lingvist fra Cambridge (Tim) sitter og diskuterer kjøkken/sjøkken så busta fyker ved stuebordet. Camilla og Silje sier at "it's just wrong", mens Tim sier at de ikke kan dømme folks uttale på moralsk grunnlag, og at språk utvikler seg, det er det språk gjør. Hvorfor gjør de det, og hvorfor er disse menneskene i huset mitt? Alt sammen går tilbake til fredag...

Fredag var jeg opptatt hele kvelden, fordi Camilla og jeg ryddet og denslags. Så tok vi siste buss til byen, som var en ganske ukul opplevelse, og jeg burde visst bedre. I byen stod vi en stund på torget, og jeg innså at jeg antagelig er et dårlig menneske. Jeg føler i alle fall et nokså stort behov for å skade og drepe når folk sier teite ting høyt, eller knuser en flaske på fortauet. Poenget var uansett at vi var i byen for å møte en engelskmann som skulle besøke oss. Og hvorfor får vi besøk av engeslkmenn? Alt sammen går tilbake til for mange år siden...

For mange år siden, den gangen Camilla fortsatt likte Wheel of Time, begynte hun å henge ut på wotmania.com. Hun innså kjapt at stedet kunne brukes til langt mer enn bare Wheel of Time-diskusjoner, det kunne også brukes til å krangle om politikk, diskutere litteratur, og i det hele tatt. På et nettsted for folk som har lest en ...

Freaks er i vinden, og jeg skal ikke være dårligere enn Camilla og Kjell. Det er masse fargerike livshistorier å ta av, og 1900-tallet er i så måte et bugnende fruktfat. Ikke bare skjedde det masse, og så videre, men man kan iblant lure på om den var bedre eller verre enn den mørke middelalderen. Overgangen fra proto-demokrati til i navnet fullstendig demokrati foregikk dette århundret, og man kan dermed med en viss rett kalle det demokratiets århundre. Demokratiet eliminerer jo stort sett muligheten for sinnslidende, arvelige statsledere. Men det innebærer også at alle skal få si hva de mener, og det inkluderer de som ikke har peiling. Man har altså erstattet den gale lederen med den litt klønete lederen. Jeg gir dere mine personlige favoritter: Historiens klovner!

Neville Chamberlain

«Neville Chamberlain! You could hold his head in the toilet, and he’d still give you half of Europe!»
−George Costanza.

Chamberlain og mannen som gjorde at han ble husket.

Chamberlain var en forretningsmann og hobby-botaniker fra Birmingham, hvis far var ordfører i byen. Og i England har det lenge vært en kjempeskam å ikke gjøre det samme som resten av familien sin. Hans eldre bror, Sir Austen Chamberlain (som ironisk nok i 1925 ble tildelt Nobels fredspris for en ikke-angrepspakt mellom blant andre Storbritannia og Tyskland), var allerede på vei mot å bli leder i Det konservative parti, så i 1915 ble alle enige om at det var på tide å gjøre Neville til byens ordfører. Etter en mangslunken ...

Jørgen er antageligvis den ondeste mannen jeg kjenner. Are kommer naturligvis på andreplass, for sitt voldsomme singstar-engasjement, men han ligger egentlig ganske langt bak. Jørgen er nemlig så ond at han spiller et kontroll-deck.

For de som ikke spiller Magic, men allikevel insisterer på å lese denne artikkelen, skal jeg kjapt fortelle hva et kontroll-deck er. Det er rett og slett et deck som er bygd for å kontrollere motstanderen, ved å nekte ham å gjøre noe som helst. Og får man endelig lagt ut noe, ja da kan du banne på at han ødelegger det, eller dytter det rett tilbake på hånden min. Et kontroll-deck foretar seg sjelden eller aldri noe på eget initiativ, det dreier seg alltid om å ødelegge for motstanderen. Det er jo forsåvidt en bra filosofi, uten pre-emptive-strikes av noe slag, men det er allikevel ondskap.

Dette brukte altså Jørgen mot meg i går. Og saken blir ikke bedre av at jeg har glemt hvordan man tenker siden sist jeg spilte. For eksempel er det tradisjon å putte plains i et sort/hvitt deck, men det gadd ikke jeg. Det jeg hadde puttet inn var naturligvis sac-land, men hva tror du Jørgen gjør når jeg bruker Polluted Delta? Jo, han kliner opp et nymotens kort som gjør at ingen kan lete etter kort i sin library resten av runden. Jeg ante ikke at det fantes noe slikt engang, og det er nesten så jeg er usikker på om det er tillatt etter Geneve-konvensjonen. Det blir ...