Jeg var på et interessant foredrag på Gløshaugen i dag. Tittelen på foredraget var «Robotic Exploration of the Coastal Ocean», men det viste seg å være vel så mye kunstig intelligens og romfart som roboter og hav. Han som holdt foredraget, Kanna Rajan, jobbet tidligere for NASA, og var med på å utvikle Remote Agent. Remote Agent var angivelig det første kunstig intelligente systemet som styrte et romfartøy da det styrte Deep Space 1 i to dager (interesserte lesere vil kanskje sjekke ut publikasjonen med den frekke tittelen «Remote Agent: to boldly go where no AI system has gone before»). Rajan kunne forøvrig også fortelle at dette var første og (hittil) siste gang Lisp fløy i verdensrommet, noe man kan lese mer om i denne festlige ranten.

Han gikk etterhvert over til å snakke om det som egentlig var temaet for foredraget, nemlig autonome undervannsfartøyer (såkalte AUVer) som gjør målinger av forskjellige parametere i havet. Han gikk også mer i detalj, og snakket entusiastisk om abstraksjonsnivåer og løs kobling og separate ansvarsområder og gode greier, og det hele var egentlig ganske interessant.

Eksempelet han brukte gikk omtrent slik: Sett at du ønsker å observere temperatur i havet i mange punkter i et plan. Da har du en overordnet enhet, som har dette som mål. Så forteller denne enheten hva den kunne tenke seg å gjøre til neste enhet, som splitter opp denne oppgaven i mindre oppgaver, som å kjøre til der man skal begynne å observere, kjøre rundt og ...

Jeg har tenkt i mange år at vi burde få på plass et eller annet for å vise matematikk her på bloggen. Å inkludere ligninger som bilder er ikke akkurat supersmooth med tanke på variabel skjermstørrelse og zoom og denslags, og dessuten slitsomt siden man må lage nye bilder om man skal endre på innholdet. Jeg har kikket litt på MathML og denslags, men konklusjonen min har så langt vært at det virker for tungvint, og siden jeg antagelig er den eneste som savner denne funksjonaliteten har jeg latt det være. Her en dag oppdaget jeg imidlertid noe som ga meg håp.

Jeg leste what if?, da jeg så en typisk tex-feilmelding. Hmzk, tenkte jeg, og kikket litt i kildekoden, og sannelig viste det seg ikke at den godeste Randall Munroe kjører noe javascript-greier for å produsere skikkelig matte. Jeg undersøkte nærmere, og fant ut at det dreier seg om MathJax, som er et javascript-bibliotek som man kan laste inn uten noe særlig om & men, og som så leser gjennom hele nettsiden, identifiserer latex-kommandoer og gjør dem vakkert typesatte uttrykk. Jeg vet ikke helt hvordan det foregår, men det ser pent ut og inkluderer ikke bruk av bilder (i allefall ikke på moderne nettlesere), så jeg klager ikke.

MathJax er fra nå av tilgjengelig på Calcuttagutta, og her følger en kort introduksjon i fall noen andre skulle være interessert i å ta det i bruk. Det er kun math mode-kommandoer som er implementert, og ...

I dag satte jeg meg ned for å lese en artikkel om usikkerhets- og sensitivitetsanalyse, da jeg la merke til at tredjeforfatteren het Ylvisaker til etternavn. Jeg tenkte at her har vi nok å gjøre med en norsk-amerikaner, så jeg gjorde et søk og fikk mistanken min styrket da jeg oppdaget at det fulle navnet var Nils Donald Ylvisaker. Et av søkeresultatene jeg fikk var fra siden Mathematics Genealogy Project, som er et prosjekt for å konstruere mest mulig komplette «akademiske stamtavler» for matematikere. Jeg hadde ikke hørt om dette før, men det virket interessant, så jeg begynte å klikke meg bakover og oppdaget raskt at den godeste Nils Donald Ylvisaker nedstammer fra storheter som Laplace og Lagrange.

Inspirert av dette bestemte jeg meg for å sjekke ut min egen akademiske stamtavle. Min veileders veileder ble veiledet av Mark Nelkin, som igjen ble veiledet av Hans Bethe, og siden Bethe er berømt nok til å ha en wikipedia-side, og videre siden wikipedia har doctoral advisor som et av standardfeltene i en artikkel om en vitenskapsperson, var det er relativt rask oppgave å grave seg tilbake til 1600-tallet, der linjen slutter med Nicolas Malebranche (1638-1715) (prest og filosof) og Friedrich Leibniz (1597-1652) (matematiker, moralfilosof og far til den noe mer berømte Gottfried Wilhelm Leibniz). Det viser seg forøvrig at jeg også, i likhet med Nils Donald Ylvisaker, nedstammer fra Laplace og Lagrange, pluss andre storheter som Gauss, Fourier og Euler.

Uten å ha sjekket vil jeg tro de fleste av dagens ...

Etter å ha sett Doctor Who (om hvis, mer senere) på kino på lørdag hadde jeg med meg hjem et par 3D-briller. Jeg synes alltid de er litt irritende å ha på, spesielt utenpå vanlige briller, så jeg tenkte jeg kunne plukke ut glassene og se om jeg kunne finne på noe smart. Feste dem til brillene mine som slike clip-on-solbriller, for eksempel. Da jeg hadde plukket ut glassene oppdaget jeg imidlertid at de har ganske funky optiske egenskaper.

Da vi diskuterte dette før visningen begynte på lørdag sa jeg at jeg trodde brillene baserte seg på farger. Alle har sikkert sett slike 3D-effekter der man har på briller med et rødt og et grønt glass. Det finnes også et 3D-kinosystem, Dolby 3D som baserer seg på en oppgradert utgave av dette prinsippet. Det ene øyet ser rødt, gul-grønt og blått, mens det andre ser noe mer som oransje, grønt og lilla. Fordelen med den oppgraderte utgaven er at man kan blande fargene slik at det ikke ser helt ille ut selv når man bare ser med ett øye. Jeg undersøkte naturligvis brillene med det jeg hadde tilgjengelig mens vi ventet på filmen (unntatt mobilen min, som umiddelbart ville avslørt at jeg tok feil), og selv om jeg ikke kunne se noen forskjell på fargene på de to glassene holdt jeg likevel en knapp på fargeteknologien.

Camilla foreslo polarisering, noe jeg avviste fordi man da trenger et spesielt lerret. Et vanlig lerret bevarer nemlig ikke polariseringen spesielt bra når lyset ...

I dag har jeg vært på en vinmesse, skjønt man kunne egentlig mistenke det for å være en alternativmesse. Opplegget er at man må kjøpe billett for å komme inn, og inne på messen kan man spasere rundt og snakke med importører og produsenter og smake på det de har å tilby av vin, med innslag av champagne, dessertvin og cognac. Billetten kostet 400 kroner, men jeg smakte opptil flere viner som koster over 500 kroner flasken, så om ikke en fantastisk deal rent økonomisk var det i allefall helt greit, og det er jo også interessant å sammenligne forskjellige viner og snakke litt med folk som har interesse for, og formodentlig også kunnskap om, vin.

Kunnskap om fysikk, derimot, var det litt så-som-så med. Den første importøren vi snakket med begynte å legge ut om hvordan økologiske viner bare er tull, det er biodynamisk som er the shit. Økologisk betyr bare at man ikke kan sprøyte druene mens de er på marken, men man kan tilsette hva man vil i vinen. Biodynamisk, derimot, betyr at man ikke kan tilsette noe som helst, i allefall i følge importørens representant. Greit nok, tenkte jeg, det er jo et valg man kan ta. Men så begynte han å legge ut om at det er mer, biodynamisk handler også om å høste druene når månen er riktig, for vi vet jo at månen påvirker tidevannet, og på samme måte påvirker månen vanninnholdet i druene, så det gjelder å høste på riktig tidspunkt. Videre ...

Jeg var på et seminar i går, med foredrag om Jane Austen generelt og Pride and Prejudice spesielt, i anledning 200-års jubileet for utgivelsen. Det var bra saker med interessante foredrag, blant annet holdt Camilla et foredrag basert på artikkelen hun og Silje hadde på trykk i Dagsavisen på fredag, men det kan hun kanskje si noe om selv.

Jeg tenkte egentlig bare å nevne John Mullan, som holdt et morsomt foredrag som lot til å være delvis basert på boken What Matters in Jane Austen. Boken, som vi kjøpte, men som jeg ikke har hatt tid til å lese ennå, later til å være en slags samling av interessante ting man kan lure på om Austens univers, med et visst fokus på ting som kanskje kan gi en bedre bakgrunnsforståelse. Historiske forhold og slikt. Eller noe i den dur.

Uansett, mannen var et oppkomme av festlige kommentarer, og han sa også at han ville teste publikum underveis med noen quiz-spørsmål fra boken. Jeg var usedvanlig frempå til meg å være, og svarte «a certain something in her air», på spørsmål om hvilke kvaliteter Caroline Bingley mener en ung dame må ha for å kunne sies å være «accomplished». Helt på slutten av seminaret sa han så at han skulle gi oss en meget vanskelig oppgave, som vi kunne tenke på hjemme. Hvilken fisk er den eneste som er nevnt i en bok av Jane Austen?

Jeg svarte med en gang «trout», han sa det var feil, jeg påpekte at ...

For noen år tilbake var det i en relativt kort periode veldig moderne med sammenleggbar sparkesykkel. Man kunne brette den sammen og forkorte styrestammen så den fikk plass i en hendig liten bærepose. Kjempepraktisk. Omtrent på denne tiden tror jeg noen må ha fått tak i noen slike til kontoret vårt. Det står i allefall fire stykker rundtomkring, og jeg må si at jeg har virkelig lært å sette pris på den økte hastigheten, og ikke minst det lille elementet av spenning i hverdagen, man får ved å bruke sparkesykkel mellom kontorer. Jeg er nok foreløpig for en novise å regne, men jeg antar det bare er et tidsspørsmål før jeg blir en like habil sjåfør som en av mine kollegaer som uten problemer manøvrerer korridorene med den ene hånden på rattet og en kaffekopp i den andre.

Jeg var oppe på Gløshaugen her en dag, og da jeg skulle gå kanskje 50 meter mellom to kontorer i Realfagbygget slo det meg at det er, og alltid har vært, en sjokkerende mangel på sparkesykler på institutt for fysikk. At vi ikke kom på dette i våre lesesalsdager, da vi ellers var flinke til å fylle opp med ting som kunne gjøre tilværelsen på universitetet mer behagelig, er en skam, rett og slett, og at jeg ikke kom på dette i min tid som stipendiat, med en veileder som satt helt i motsatt ende av bygget, er egentlig bare trist.

Nå som øynene mine er åpnet har jeg imidlertid ...

Av og til føler jeg at jeg burde bli voksen og begynne å bruke linux. Jeg trives stort sett ganske godt med Mac, men jeg slår meg likevel ikke helt til ro i Steves paradis. Det er flere grunner til det, men de viktigste er at det har gått nedoverbakke med OS X siden Snow Leopard, og fortsetter det slik kommer operativsystemet til å være ubrukelig om noen få år, samt at det føles mye barskere å bruke linux og sist, men ikke minst, at macports egentlig er ganske irriterende. Det er kanskje mange som ikke har hørt om macports, til tross for at det egentlig er et stykke essensiell programvare på en Mac, så la meg forklare.

På fornuftige operativsystemer bruker man noe som kalles et pakkesystem, eller en package manager på engelsk. Hensikten med denne programvaren er å sørge for at man til enhver tid har installert de biblioteker man trenger for at ting skal funke, så man slipper å havne i dll hell. Tanken med et programvarebibliotek er at det inneholder funksjoner som andre kunne tenke seg å bruke. DirectX, for eksempel, er et bibliotek som inneholder funksjoner som hjelper deg å vise grafikk. Hvis dette biblioteket er tilgjengelig for alle programmer, slipper alle å inkludere sin egen kopi, og dermed sparer man plass. Gode greier. Problemet oppstår når ulike programmer alle helst vil installere sin egen versjon av det samme biblioteket, og det er denne jobben et pakkesystem helst skal håndtere.

På linux er dette helt ...

Kjære Likestillingsminister,

Jeg føler at noen må ta seg på tak og forklare deg et eller annet, og siden jeg sitter her og er sint likevel kan jeg like godt gjøre det.

Grunnen til at jeg er sint er nemlig at du har dukket opp i nyhetene en del de siste par dagene. Forstå meg rett: Normalt ville dette vært fint; likestillingsministere bør i grunnen være mer i nyhetene enn de tradisjonelt har vært, så dette er på ingen måte en oppfordring til å skalke lukene og gjemme deg på det nye statsrådskontoret. Tvert imot.

Det handler heller om grunnen til at du har vært i nyhetene. Ut ifra uttalelsene dine slutter jeg meg til at du ikke helt skjønner hva du har gjort galt. Kanskje sitter du der og tror at et venstrevridd media er ute etter å ta deg, koste hva det koste vil. Jeg tenkte derfor at jeg skulle forklare hvordan ting henger sammen.

For det første: Er det helt greit at barnehagene leser homoeventyr for små barn?

Ja. Ja, det er det. Man må selvsagt anta at med "homoeventyr" mener du bøker på barnehagenivå hvor helten vinner en prins heller enn en prinsesse (eller heltinnen vinner en prinsesse, for den saks skyld).

Jeg vil faktisk gå så langt som til å si at det ikke bare er "helt greit"; det er absolutt på tide. Historiene man leser for barn i barnehagen er med på å gi barn de narrativene de bruker til å orientere seg i ...

Den senere tiden har jeg følt at jeg muligens burde prøve å ta litt mer ansvar, og engasjere meg i politikk. Det er kanskje en anelse arrogant å tenke at nettopp jeg, og mine meninger, er det verden mangler, men jeg mener naturligvis at mine meninger er best (hvis ikke hadde jeg ment noe annet), så hva kan man gjøre. Uansett, jeg meldte meg inn i SV i vinter en gang. Det er ikke absolutt alt i politikken deres jeg kjøper, men stort sett er jeg enig i det meste, og politikk virker vel gjerne sånn at man melder seg inn i det partiet man er mest enig med, og så får man stemme på lokallagsmøter, som igjen fører til at noen stemmer på landsmøter, og vips har man en bitteliten lillefinger med i spillet når partiprogrammet skal skrives. Eventuelt kan man starte sitt eget parti, om avstanden til de eksisterende er for stor, men det virker som en hobby for spesielt interesserte.

I løpet av valgkampen hadde jeg egentlig litt dårlig samvittighet for at jeg ikke gjorde mer. Jeg fikk fra tid til annen tekstmeldinger fra Snorre og Audun som oppfordret meg til å gjøre en innsats, men det er ikke helt min ting å stå på stand og dele ut løpesedler og slikt, synes jeg. Nuvel. Jeg skrev i det minste et leserinnlegg i valgkampinnspurten. I allefall, her en dag bestemte jeg at det er på tide å bli et lite hakk mer aktiv, så i dag tok ...