Da er jeg, som noen av dere kanskje vet, tilbake i Vietnam for 3 nye måneder, og tenkte det kanskje var på tide med en liten oppdatering herfra også. Når jeg tenker meg om har det antakelig ikke vært nevnt på Calcuttagutta tidligere, kanskje med unntak av Eivind Berg sin artikkel om golf og fine restauranter i Dalat. Kort fortalt har Eivind, Margrethe og jeg vært 4,5 måned i Vietnam i fjor høst mens vi i teorien har jobbet med våre masteroppgaver. Jeg er nå tilbake for en liten periode til siden jeg har muligheten til det, og egentlig ikke regner med å bli ferdig med oppgaven min i tide. Litt av problemet har vel egentlig vært at jeg egentlig ikke har hatt noen oppgave, og dermed heller ikke egentlig fått jobbet så mye med den. Vi har dog jobbet generelt på prosjektet vi er på, som dreier seg om programvare for å registrere statistikkdata, i vårt tilfelle brukt innen helsevesnet.

Etter en time søvn natt til tirsdag 16. januar stod jeg opp igjen kl. 4, tok en drosje til Oslo S og flytoget til Gardermoen. Planen var å være skikkelig trøtt til langstrekket mellom Arlanda/Sverige og Kuala Lumpur/Malaysia slik at turen skulle gå greiere, og jeg være noenlunde opplagt når jeg kom frem rundt 09:00 lokal tid i Vietnam. Alt gikk egentlig ganske greit, og jeg hadde tatt lærdom av den forrige turen og pakket betydelig mindre klær enn forrige gang. Faktisk hadde jeg med meg en shorts, en skjorte, noen sokker og undertøy samt min bærbare Mac med tilbehør. Jeg sørget for å pakke koffereten mest mulig full av tacopulver (Tacohistorien burde egentlig få sin egen artikkel, men det har blitt utsatt i det uendelige) og sjokolade, samt gavebøker slik at jeg heller kan fylle den opp på vei tilbake, og kanskje unngå 11 kg overvekt denne gangen. Heldigvis var Thai så travel i Bangkok sist at de ikke tok betalt for det, det gjorde det vel egentlig verdt å stå i kø i 3 timer på innsjekkingen der før jul. Jeg var såpass fremsynt at jeg lot mye av klærne og bøkene mine ligge igjen i Vietnam før jul, siden jeg har begrenset behov for kortermede, tynne, hvite finskjorter i Norge i desember.

Etter en problemfri tur til Arlanda/Sverige måtte jeg gjøre en ny innsjekking hos Malaysian Airways, noe som jo gjorde at jeg måtte ut av flyplassen, og inn igjen. Som på Gardermoen hadde de også der en liten hær av vakter med 1-liters plastposer til toalettsaker o.l., noe jeg ikke hadde behov for. Trøtt som jeg var benektet jeg at jeg hadde noen flasker med meg, noe som viste seg å være en løgn fra min side da jeg glemte at jeg hadde kjøpt en flaske Imsdal inne på utenlandsterminalen på Gardermoen. Denne burde jeg antakelig fått forseglet eller noe i den duren, da den selvfølgelig ble ansett som terroristmateriale og beslaglagt. Det var dog ikke verre enn at jeg fikk tilbud om å drikke den opp på stedet. Lurer på om de tilbyr det i tilfeller hvor man har med alkoholholdige drikkevarer også?!

Etter noen timers venting og en liten frokost på Arlanda var det klart for 10,5 times flytur til Kuala Lumpur. Flyet var meget bra, et Boing 777-200 med egen underholdningssentral i hvert sete og akseptabel benplass også for min del. De hadde diverse arkadespill også, men til min store skuffelse hadde de ikke noen varianter av Bomberman. Lite hadde vært kulere enn Bomberman mot et utvalg andre passasjerer på flyturen. Kanskje det er for terroristaktig for flyselskapene, hva vet jeg. Taktikken med å ikke sove noe særlig fungerte egentlig ganske bra, jeg var i det minste stuptrøtt når vi endelig var oppe, og lunch nummer to fortært. Fikk antakelig sovet en 4-5 timer av turen ihvertfall.

Før landing kjørte de også en introduksjonsvideo av flyplassen vi skulle lande på, hvordan skiltinga fungerte og de forskjellige alternativene vi hadde. Veldig bra egentlig, spesielt med tanke på at jeg i utgangspunktet hadde 1 time på meg til neste fly gikk. Flyplassen er forøvrig ganske ny og fin. Etter en ny transit-innsjekking fikk jeg oppgitt gatenummeret og kom meg til riktig terminal via en kort togtur inne på flyplassen. Jeg fikk beskjed om å gå av på første stasjon, noe som viste seg å være fornuftig da det også var den eneste andre stasjonen. På vei til gaten møtte jeg et norsk par som også var på vei til Vietnam og skulle med samme flyet. 20 minutter før flyet skulle gå var det knapt noen andre på gaten, og vi fant ut at det var greit å sjekke informasjonsskjermene. Da viste det seg at gaten vår var blitt flyttet, heldigvis var det ikke snakk om mer enn noen hundre meter. Etter en del venting der ble vi fortalt over høytaleren at det var tekniske problemer med flyet, og vi ble faktisk sendt tilbake til den første gaten. Har egentlig følelsen av at de allerede når jeg kom visste dette og derfor ga oss den rette. Det bar ihvertfall tilbake til den første gaten, og etter enda en sikkerhetssjekk og noe venting kom oss i luften. Ble mye makking på flyet, byttet vel plasser 3 ganger før alle var fornøyde, alle familier og forretningsgrupper samlet seg slik de ville osv. Ble sittende å prate litt med en vietnamesisk mann som hadde bodd 13 år i Australia, så turen gikk relativt kjapt. Som flere andre jeg har møtt hadde også han en tante som hadde bodd i Oslo for 15 år siden. Margrethe og jeg møtte en tilsvarende person i Hue nemlig, dog han var en lokal bonde med en tante i Norge.

Denne gangen spurte de faktisk om hva jeg skulle gjøre i Vietnam. Kanskje ikke så rart når jeg allerede har vært turist her i 4,5 måned, fører opp at jeg er student på immigrasjonskortet, og denne gangen reiser på forretningsvisum. Jeg svarte at jeg var turist og studerte, og det var visst greit. Jeg fikk ihvertfall nødvendige stempel og kom meg videre uten å bli bura inne. Grunnen til at jeg har forretningsvisum er forøvrig at jeg først hadde 3 måneders turistvisum, så fikk det forlenget med 1 måned til, men manglet fremdeles 2 dager i forhold til flybilletten. Jeg fikk da valget mellom 1 måneds turistvisum, eller 6 måneders forretningsvisum, og siden jeg allerede da var rimelig sikker på å dra tilbake en periode til fant jeg ut at det var like greit å få det ordnet først som sist. Slipper ganske mye papirarbeid, alt faktisk, ved å få det forlenget her. Betal hva de nå forlanger (160 dollar, ekspress på 3 dager) - gi fra deg passet - og vips er alt i orden. Det morsomme er jo at om jeg skulle gjort det samme fra Norge ville jeg måttet ha et såkalt sponsoring office. Jeg aner virkelig ikke om jeg har det her nå, og evt. hvem det er. Kostnadsmessig gikk det også opp i opp, selv med ekspressbehandling!

Jeg ble møtt som avtalt på flyplassen av en drosje fra hotellet. Han hadde heldigvis ikke gitt opp å vente selv om flyet ble forsinket og jeg betalte som avtalt. Så snart jeg var på bakken og ble møtt av varmen, den dårlige lufta, støvet og den som vanlig like syke trafikken fikk jeg litt følelsen av "hva f*** gjør jeg her" - kombiner det med at hele kvartalet hvor hotellet ligger (igjen) var uten strøm så ble det virkelig en god start på dagen. Strømmen kom heldigvis tilbake etter en liten time, og jeg fikk sovet 7-8 timer med air condition.

Nå har jeg vært her et par dager, var en tur på kontoret på sykehuset i går og hilste på de andre igjen. Pleier vanligvis å spise lunch på sykehuset, og som Eivind og Margrethe kan bekrefte så ser det rimelig lugubert ut, dog jeg har ikke observert rotter der. I går så det dog ekstra lugubert ut, men jeg fikk min vanlige porsjon med ris og svinekjøtt, sammen med litt agurk, tomat og fiskesaus. Det så heldigvis betydelig bedre ut på tallerkenen og smakte veldig bra. Det gjør det forøvrig alltid der synes jeg, det er faktisk nesten mitt favorittsted. Enkel, veldig billig og god mat. Et måltid koster ca. 4 kroner der! Jeg kom forøvrig på at jeg burde tatt med meg en kniv eller noe. Kniver spiser de nemlig ikke med her, spesielt ikke på de lokale stedene. Derimot virker det nesten som om de kvesser skeiene, det fungerer ihvertfall sånn noenlunde, mesteparten av maten pleier å holde seg på tallerkenen. Forøvrig kan jeg nevne at jeg nesten ikke bruker spisepinner, de brukes nemlig bare når man får maten servert i skål, ikke på tallerken. Turister derimot pleier jo å bruke spisepinner til nesten alt..

I dag ble det ikke noen tur til kontoret da ingen av de lokale skulle dit i dag, og jeg ikke har nøkkel. Strømmen gikk igjen i morges klokka 05, så det ble et mareritt å sove ganske raskt, og jeg begynte å skrive denne artikkelen nede i lobbyen mens jeg ventet på at strømmen skulle komme tilbake. Det gjorde den nå nettopp, etter 5 timer, så jeg tror jeg skal tusle meg opp på rommet mitt og få på air conditionen igjen.

Det jeg glemte å nevne var at livet mitt raste sammen her første dagen, det viser seg nemlig at det er enda ett utbrudd av fugleinfluensa her i sør nå, dog hovedsaklig i Mekongdeltaet. Såvidt jeg leser i rundskrivet fra UD virker det ikke så ille dog, så lenge dyrene er døde når jeg spiser de.... Får se hvor lenge jeg orker å holde meg unna kylling. Det er som kjent en ganske vanlig del av kostholdet her. Det er vel totalt 140 som har blitt smittet, og av de rundt 1/3 som har dødd. Visstnok har ingen av disse vært turister, inntil et par uker siden da en egyptisk dame ble smittet. Tatt i betraktning at det er 82 millioner innbyggere er det ikke allverdens risiko egentlig, sjangsen for at jeg dør i trafikken er nok omtrent 300 ganger større. Myndighetene driver forøvrig nedslaktning og vaksinering, visstnok er 100 millioner kyllinger vaksinert. De fleste nye utbruddene har derfor vært i ender, siden vaksinen ikke fungerer like godt på disse, eller noe i den duren. Jeg har egentlig inntrykk av at de tar det veldig seriøst og artikler jeg har lest i avisene her tyder på at de egentlig har vært stolte av håndteringen av dette tidligere.

-Anders