(Skulle egentlig vært postet i går)

Tidligere har Storbritannia vært en gresselig rik kolonimakt. Nesten overalt hvor man går får man inntrykk av at husene har vært bygd av noen som hadde ekstremt mye penger, og som likte å vise seg frem. På viktige bygg er det ikke bare snakk om at fasaden er laget i ekte stein, det er jo hele byen, men det er ofte utrolig intrikat uthogde steinblokker og søyler og svære spir på taket og i det hele tatt. Noe av det drøyeste jeg har sett er et aldeles gigantisk slags åpent tårn av søyler, omtrent på størrelse med kirketårnet i Molde, hvis eneste funksjon er å skape en pen ramme rundt en statue av en sittende Sir Walter Scott.

I det siste har det imidlertid gått nedover med koloniene og imperiet generelt, og uten at de er klar over det er britene nå faktisk i ferd med å bli koloniserte av en fremmed makt. Ja, de tar faktisk i mot invasjonen med åpne hender. Jeg snakker naturligvis om imperialismen fra øst, svenskenes hemmelige forsøk på å ta over verden med billige møbler og kjøttbullar til £1.59.

For å komme til IKEA, som naturligvis ligger på et åpent jorde langt utenfor byen, må man ta buss i ca 20 minutter. Så kommer man inn, og akkurat som i alle andre IKEA-butikker jeg har vært i må man opp i andre, hvor man så er nesten tvunget til å gå en gigantisk runde i utsillingen, og så kommer man til kaféen, hvor man kan ta en matbit før man går over på selve shoppingen, som er i første etasje, eller ground floor som det kalles her borte. Særinger. Har jeg forresten nevnt at alle lysbryterne i hele Storbritannia er montert opp-ned?

Vi var nokså flinke til å begrense oss på IKEA, naturlig nok egentlig, da vi hverken har stort budsjett, stor bil eller stor leilighet. Men vi følte vi trengte ny dyne, en krakk, et par skåler, en skohylle til gangen (det bor nå fire jenter i leiligheten) og en stumtjener til rommet vårt og litt forskjellig. Vi bor i en møblert leilighet, og sengen på rommet vårt hadde laken og et slags sengeteppe når vi kom, men vi følte vi trengte ekte dyne (dyne heter forresten duvet på engelsk (uttales duvei)), og det finnes ikke en eneste knagg i hele leiligheten så en stumtjener ville også vært genialt. Vi fikk tak i det meste, men det later til at vi ikke er de eneste som bor i en lelighet uten knagger, for alle tre stumtjener-modellene var utsolgt.

Vi begrenset oss som sagt ganske bra, men det ble allikevel en imponerende haug på handlevogna til slutt. Det er egentlig ikke til å komme unna at en dyne og to puter tar litt plass (selv om de var sinnsykt godt pakket. De var rullet sammen og pakket i plast, og hver pute tok omtrent like stor plass som et slikt papprør som kommer med whisky-flasker.), og en papirkurv og 20 kleshengere, ikke minst. Jeg så ikke frem til bussturen hjem, men vi var naturlig nok ikke de eneste som tok bussen hjem fra IKEA, og vi var heller ikke de med mest eller størst stasj. Det var tre andre ungdommer som hadde to bordplater og et svært speil, og som dessuten sang om hjulene på bussen.

I allefall har vi fått installert ovennevnte stasj, pluss en skittentøyskorg jeg glemte å nevne, og nå begynner det å bli riktig så ryddig og koselig her. Det betyr at jeg har erklært at fra og med i morgen er vi tilbake til normalen, som betyr lange dager med studier, og ikke noe vasing rundt på kafé og IKEA og artige små butikker. No Sir.

Jeg har forresten sendt mail til utleiefolka for å spørre om vi kan få internett, men så vidt jeg kan se er det ingen telefonkontakt eller kabeluttak i kåken, så det spørs om det kan komme til å ta litt tid å få fikset. Vi får se. Jeg skal i allefall gjøre mitt beste for å holde artikkelproduksjonen oppe, så får vi se hvordan det blir med postingen. I mellomtiden kan jo noen andre gjerne komme med noen bidrag, så ikke tilfeldige lesere får inntrykk av at hele klanen har flyttet til Skottland.

-Tor Nordam