Da sitter jeg på universitetsbiblioteket, og ser på at Camilla anstrenger seg veldig for å bli ferdig med en innlevering. Jeg tror hun har vært med på en slags intensivkurs i teori og metode eller noe i den dur (jeg greier aldri å huske de egentlige navnene på sånne vage Dragvollgreier), og i dag har de tilbrakt mesteparten av dagen på National Library of Scotland for å sjekke opp ting i orginaltekster eller noe, og nå sitter hun og skriver. Så vidt jeg forstod var planen for kvelden å lese ca hundre artikler, pluss lese og sammenligne den engelske og den italienske versjonen av Rosens navn, så hun later til å ha nok å henge fingrene i.

Bibliotekene er forresten utrolig nazi her borte. På universitetsbiblioteket må man ha et eget tilgangskort for å i det hele tatt komme inn. For studentene gjør studentkortet jobben, men for stakkars meg innebærer det å fylle ut lange skjemaer, pluss å smekke opp legitimasjon og bevis på fast adresse. Det siste har jeg naturligvis ikke ennå, så jeg fikk et midlertidig kort som varer en uke. Men selv om jeg altså kan få tilgang her kan jeg ikke få tilgang til internett. Det trådløse nettet er universitetets, som krever pålogging, og alle terminalene som står her krever også pålogging med student-konto. Jeg prøvde tilogmed å plugge meg til en av de mange nettverksuttakene rundtomkring, men det funket heller ikke. Jeg har tenkt å kontakte IT-folka for å høre om det er en vei rundt dette, men jeg er ikke så veldig optimistisk.

På National Library of Scotland er de enda verre. Der heller kommer man ikke inn uten et readers card, og igjen er det snakk om lange skjemaer og bevis på permanent adresse. Og det er hvis man i det hele tatt får kranglet seg til å søke. Camilla hadde fått streng beskjed om å skaffe seg et readers card, for det ville hun trenge. Så hun gikk til biblioteket, og ble møtt av en brutal dame som blankt avviste at studenter kunne ha behov for tilgang til biblioteket. Hun lot til å godte seg mens hun skrøt av at det hadde vært sikkert tjue studenter innom for å få seg readers card, og hun hadde avvist dem alle sammen. Til slutt fikk Camilla aller nådigst lov til å ta meg seg et søknadsskjema og gå, men ikke uten enda flere forsikringer om at hun aldri ville ha behov for å besøke nasjonalbiblioteket.

Mens dagen til Camilla har vært fylt av studier har jeg vært og snakket med utleiefolkene, og nå har jeg endelig en konkret avtale om å komme inn for å signere papirer, så alt tyder på at vi får flytte inn i morgen. Og det hadde jo i grunnen vært dritgunstig, for hvis ikke må vi vente til mandag, som betyr ytterligere tre netter på bed & breakfast.

I tillegg har jeg tilbrakt en del tid på biblioteket og lest kvantefeltteori, og jeg har forsøkt å sette meg litt inn i ring-kontant-greia jeg kjøpte. I følge hjemmesidene til Vodafone kan jeg velge mellom hundrevis av enkle måter å legge til penger på kortet mitt, eller "TopUp", som det kalles. Jeg kan for eksempel benytte "TopUp Online", bortsett fra at skjemaet nekter å tro at mitt norske postnummer er et ekte postnummer. Eller jeg kan ringe og bruke "TopUp Direct", som lar meg overføre penger fra et kredittkort. Bortsett fra at jeg først må registrere kortet mitt på nett, med påfølgende postnummerproblemer. Eller jeg kan gå i en minibank merket "TopUp". Det later til å være omtrent alle minibanker i denne byen, men dessverre får ikke jeg noen slik valgmulighet, formodentlig fordi kortet mitt er norsk.

De etterlater oss kun en mulighet, nemlig å gå i en butikk og benytte mitt TopUp Card. Jeg er ikke noen stor fan av slike snappy navn på tjenester, så jeg følte meg ikke så rent lite dum når jeg gikk til kassen og kjøpte en pakke tannpirkere og holdt frem mitt TopUp Card og sa "and I'd like to TopUp my phone, please." Men det var tydeligvis den naturligste ting av verden, for fyren i kassa sa bare "Sure, mate" og spurte hvor mye jeg ville bruke på dette. Så gav jeg ham mitt TopUp Card, som han satte i den morsomme kortleseren de fleste butikker her har på siden av skjermen sin, og vips var alt i orden. Det tok riktignok ti minutter før pengene dukket opp, men det gikk bra til slutt.

En annen ting folk her borte driver med er å kalle hverandre ting. I dag for eksempel, har sikkerhetsvakten på biblioteket kalt meg "Son" flere ganger enn jeg hadde trodd var mulig, når man tenker på at det eneste samkvem jeg har med ham er at jeg skal vise frem mitt midlertidige kort, og han skal si at jeg kan gå inn. Mannen i butikken kalte meg som nevnt "mate", og vakten på National Library of Scotland kalte Camilla "love" da hun spurte hvor hun gikk for å søke om bibliotekkort. Og mannen på utleiefirmaet kalte meg "Tor", men overraskende riktig uttale. Nå er det riktignok en del som bruker mye fornavn når de snakker med folk i Norge også, men personlig har jeg ikke helt grepet på det, så jeg tar det med på listen.

Ellers er alt vel, bortsett fra at været har vært litt kjipt i dag. Jeg tok på meg godt med klær, for det så litt kaldt ut, og jeg har vært litt småforkjølet i det siste (bra igjen nå, tror jeg), men det viste seg kjapt at det ikke var kaldt. Så hadde vi en shower tidlig på dagen, hvorpå det ble ganske varmt og fint, med det resultat at jeg har gått rundt og svettet i de varme klærne mine hele dagen.

Det ser forøvrig ut til at Camilla har tenkt å sitte og jobbe en stund til, så jeg må stikke ut en tur nå og se om jeg får tak i noe til middag. Den store Tesco-butikken ved der vi bor stenger nemlig klokken ni. Litt uventet, for den er åpen på søndag, og jeg forventer at når en butikk er åpen på søndag er den minst åpen til ti, gjerne elleve på hverdager, men slik funker det tydeligvis ikke her.

Takk, og god natt.

-Tor Nordam