Da sitter vi altså igjen her på kafe Nero. Den er tilknyttet bokhandelen Blackwell, som jeg har stor respekt for, og jeg er sikker på at enkelte av dere i alle fall tar navnesammenhengen (nero=svart, black=svart), men kafeen har dessuten enda en rett til navnet. Det er nemlig snakk om en ekte kafe. For folk som liker kaffe (altså ikke fjortiser som drikker caffe latte med ekstra latte og hasselnøttsirup fordi caffe latte er moderne, og det er slikt hippe folk driver med - det kan hende det var i fjor og caffe latte er helt ut nå, men -for å låne nevnte gruppes vokabular et øyeblikk- whatever...)

Nero putter lager nemlig caffe latte med en ekstra del espresso automatisk. Hvis du vil ha den svake caffe latten de presterer å koke i hop på vanlige kaffebarer, må du dermed si ifra og utsette deg selv for ydmykelsen det fører med seg. Det sier seg vel selv at en kafe som ikke bare ydmyker fjortiser, men i tillegg befinner seg i en bokhandel passer meg utmerket.

Vi bor her. Vel, det er kanskje en smule overdrevent. Vi sitter imidlertid her hele dagen, dvs når vi ikke må ut i verden for å kjøpe et eller annet eller løpe etter veiledere som ikke finnes. Grunnen til at vi sitter her er ikke bare kaffen, som i seg selv kunne vært grunn nok, om enn kanskje på grensen til det sykelige, men også at vi har "gratis" internet her.

Tor har nemlig skaffet oss en måneds ubegrenset tilgang, med den følge at vi som fattige studenter føler at det er vår plikt å få mest mulig ut av den månedens tilgang. Vi satt derfor utenfor kafeen en halv time før den åpnet i dag, og gjorde mannen inne riktig nervøs. Da han endelig åpnet døren installerte vi oss i et par herlige lenestoler og dro frem våre respektive book'er.

Det ligger selvfølgelig en skjult kostnad her, i tillegg til det det kostet å sette opp dette surf and sip-systemet. Vi kan ikke bare sitte her uten å kjøpe noe. Dette innebærer at i løpet av tiden vi har vært her, har vi kjøpt over 20 kopper med enten kaffe, te eller kakao. Hver tiende er imidlertid gratis, og vi velger å ignorere dette. Jeg har jo lang erfaring i å tyne en kopp kaffe i det lengste (da jeg gjerne kunne bruke de tre fritimene jeg hadde etter hverandre i tredjeklasse på videregående til å sitte pal på cafe au lait og drikke en cafe au lait), men Tor har vanskeligere for det da han ikke har lært seg å like romtemperert drikke med melk.

I tillegg må man jo ha mat i løpet av en lang dag på kafe, og da går det i en fantastisk oppfinnelse som heter panini, og som skottene later til å ha tatt imot med åpne armer. Jeg har selvfølgelig spist panini før, på et av mine mange utenlandsbesøk, men jeg kan ikke huske å ha kommet over det i store kvanta i Norge. Det består av noe tilnærmet en baguette med noe inni, som deretter blir varmet i et toast-jern eller noe lignende. Vi har hittil kommet over to gjengangere, til forskjellige priser.

Den ene, til £2.60, er en panini med tomat, pesto og mozarella. Denne har alle fordeler mozarellaen kan bringe med seg, med alt den kan tilføre av smeltet ostehet.
Den andre, til £3.60, er en panini med spicy chicken, creme freche, uendelige mengder fersk koreander og paprika. Dette er himmelen for alle som, i likhet med meg, elsker koreander, men den mangler altså den fettete kvaliteten mozarella kan tilføre. Creme freche, kan man si, just does not cut it. Valget er altså ikke lett. I tillegg kommer at Tor lefler med styggedommer som smoked cheese and ham, som definitivt ikke er et alternativ sammenlignet med de to andre.

Jeg hadde forøvrig forsøkt å herde meg selv mentalt i forbindelse med at jeg så for meg at jeg kom til å måtte leve hele året uten en eneste anstendig sjokolade. Jeg har nemlig tidligere vært så uheldig å komme borti britisk sjokolade i form av Cadbury milk, som -om vi skal si det rett ut- smakte bæsj. Vel, kanskje ikke, men den smakte i alle fall alt annet enn sjokolade. Forleden dag, på leting etter en anstendig matbutikk (en søken Tor vel har skrevet noe om), snublet vi imidlertid forbi en Sjokoladebutikk. Ikke en hvilken som helst sjokoladebutikk. Denne får Sjokoladebutikken i Trondheim til å se ut som en hvilken som helst Narvesen, og Narvesen ... vel...

Hele vinduet var fylt av sjokolade, ikke i ordnede, utstillingsvindu-aktige former, men som om noen hadde gjort sitt ytterste for å pakke mest mulig sjokolade inn der, og idet vi åpnet døren, ble vi møtt av en overveldende sjokoladeange. Den typen lukt som gjør deg gal av begjær. Den fravrister deg enhver evne til rasjonell tenking, blinder alle sanser, og gjør at alt du kan tenke på er å tilfredsstille sukkerbehovet. Fortrinnsvis ved hjelp av syndig, mørk sjokolade.

Vi gikk inn.

Taket var knapt synlig på grunn av alle de store sjokoladeplatene med påskrift, krydret med diverse andre godterier, som hang der, sannsynligvis fordi det ikke var plass til dem noe annet sted i butikken. Det var vanskelig å få kontakt med ekspeditrisen for å få betalt, ikke bare fordi disken var så full av forskjellige typer herligheter at hun knapt var synlig, men også fordi vi var omgitt av deilige, smakfulle, utsøkte, overdådige 'units of goodness' på alle kanter og ikke kunne samle tankene om hvilken, eller heller hvilke to eller tre eller fire typer godteri vi ville kjøpe. Vi har jo ikke ubegrenset med penger, men jeg sverger at den dagen jeg blir millionær skal jeg gå av hengslene i den butikken, og sannsynligvis ruinere meg.

Slik ståa var, kjøpte vi bare noen turkish delight, noen vanilla fudge, en pose sjokoladerosiner og to mars mini muffins.

Det bringer meg over til neste tema. Det virker som om deep fried mars bars er en greie som briter og enkelte andre forbinder med Skottland. Dette til en slik grad at når jeg nevner at jeg skal til/er i Skottland, ropes det opp om deep fried mars bars, og hvordan dette er en synd mot gud og all anstendighet. I utgangspunktet er jeg enig. Det høres ut som en fryktelig misbruk av en relativt god sjokolade. Jeg har imidlertid vært AFS-student, og lever etter idealet om at man skal prøve alt. To ganger. Med mindre det er haggies, som jeg ikke har tenkt å ta i med en ti fots stokk (eller ten foot pole, som uttrykket egentlig går). Jeg skal informere dere om mine undersøkelser når jeg får undersøkt fenomenet.