Tor skriver jo hele tiden om hvordan vi har det og hva som skjer og slikt og det antar jeg dere ikke har noe videre imot. Han skriver jo riktig godt. Jeg tenkte imidlertid at nå var det min tur. Siden jeg ikke har for vane å skrive om hva jeg driver med, blir det nok ikke like sprettent som det Tor skriver, dessverre.

Akkurat nå sitter jeg ved et vindu som vender bort fra Royal Mile, hovedgaten i Edinburgh. Den er full av turist-attraksjoner og en hel masse turistbutikker og gamle og unge menn i kilt, med sekkepipe og haggis på baklomma (uten at kilter nødvendigvis har baklomme...). Vi har gjort vårt ytterste for å holde oss unna den gata. Huset vi bor i for øyeblikket, en del av et vandrehjem som liker å plassere vandrerne i forskjellige hus strødd omkring, heller enn å samle alt på ett sted, ligger i denne hovedgaten, men vinduet vårt går heldigvis den andre veien. Det innebærer at det er stille og rolig (noe det ikke var i går natt, da vi bodde i et annet hus, men på samme vandrehjem), og at jeg kan sitte ved vinduet og få ro i sjelen ved å se ut over de kjempefine hustakene og den grønne bakgården.

Nå har vi vært dumme nok til å legge igjen kameraet til Tor i Molde - eller snarere på Elkjøp i Molde - og jeg kan derfor ikke glede dere med bilder av dette fantastiske stedet. Dere får ta fantasien til hjelp.

Livet som hjemløs student er altså ikke så fryktelig ille. Ennå. Vi skal til et sted utenfor byen for å se på en leilighet i kveld, og vi har en annen avtale i morgen kveld. Dette skaper all verdens komplikasjoner. Leiligheten vi skal se på i morgen kveld virker nemlig mye kulere, ligger mer sentralt og er mye billigere. Men har vi råd til å risikere å ikke få den første leiligheten hvis den andre faller igjennom ved å vente og se om vi får den andre? Dere skjønner sikkert dilemmaet. I alle fall dersom dere bruker noen minutter på å lese den setningen om igjen.

Jeg har dessuten endelig registrert meg som student ved University of Edinburgh, noe jeg må medgi var en skummel affære. Vi kom dit i morges klokken ti, og da var det allerede en million mennesker i det kjempestore teltet, og vi sto redde og usikre i kø mens en dame løp frem og tilbake og ropte at vi måtte stille oss i par og at køen var for folk som hadde et gitt sett med papirer. Tor har jo ikke de papirene, men jeg hadde ikke tenkt å stå der alene, så jeg ignorerte henne. Etter noen minutter kom hun imidlertid med lapper og et tilbud om at vi kunne få en lapp og komme tilbake klokken tre. Da skulle vi få hjelp med en gang.

Greit nok. Vi visste jo at vi måtte konsentrere oss om å finne et sted å bo, så å stå en hel dag i kø fristet ikke. Vi tok lappen og gikk.

På boligkontoret (som er en provisorisk greie i en av studentbyene), var det et par hyggelige menn med fin dialekt som hjalp oss å finne noen nettadresser hvor vi kunne lete etter sted å bo, og etter en stund ga de oss også tilgang på trådløst internet på mac'en min. Det likte vi veldig godt. Vi lette etter leilighet til min macbook gikk tom for strøm og Tor måtte ta over med sin ibook. Da klokken nærmet seg to måtte vi gi oss og gikk tilbake til registreringskontoret.

Der gikk Tor fra meg, og jeg måtte snakke med skumle mennesker helt alene. Det gikk bra helt til de begynte å spørre om penger. Jeg har ingen penger. Lånekassen har idiotiske regler om at man må ha en unconditional offer (altså et helt sikkert tilbud) om studieplass før man kan søke om støtte, og deretter har de en ukristelig lang behandlingstid. Det eneste jeg får vite når jeg logger inn på sidene deres er at de har mottatt søknaden og at jeg pent på vente.

Dette skulle jeg prøve å forklare en mann som bare fortsatte å spørre "are you going to pay it yourself or is someone else paying it for you" om og om igjen. Dumme mannen.

Til slutt forpliktet jeg meg til å stå inne for summen selv, og første frist er i november. Forhåpentligvis har lånekassen kastet penger etter meg innen da. Deretter svimet jeg rundt litt før jeg klarte å få tak i mitt student card, og jeg ble sendt på leting etter min supervisor.

Jeg har faktisk to supervisors. Dr. Swarbrick og Dr. Joseph. Begge er damer som jobber på French literature, tror jeg. Men jeg vet altså ikke. Jeg fikk vite at jeg kunne finne dem i David Hume Tower. Som Tor påpekte, ville nok ikke David Hume vært så veldig fornøyd med sitt Tower, med mindre han hadde komplekser av et eller annet slag. Det er nemlig et kjempestort kjempestygt bygg midt i et nydelig gammelt område rundt en park. Typisk. Humanoira får alltid de styggeste byggene (i dette tilfelle en kjempefallos). Det er ikke rettferdig.

Vi gikk først til collegets resepsjon og spurte etter Dr. Swarbrick. De hadde aldri hørt om henne, men sendte oss opp i 6. etg for å snakke med Literature, Languages and Cultures-gjengen. Der satt det to damer som sa at Dr. Swarbrick i alle fall ikke jobbet under English Literature, og at jeg måtte gå til et annet bygg der French holdt til. Eller kanskje German. De var ikke helt sikre. Jeg sa jeg skulle komme tilbake i morgen klokken 8.

Så da får vi se.
Nå skal vi spise pizza og drikke vin.
Deretter skal vi gjør vårt ytterste for å hoppe på riktig buss og komme oss til Pilton for å se på et hus. Navnet er jo riktig søtt, så det kan jo hende det blir bra.

------------------

Oppdatering. Før jeg rakk å poste det oven-et eller annet, kom vi oss altså til Pilton, hvor en hyggelig mann reddet meg fra en kjempeskummel pitbullterrier som insisterte på å bli kjent med meg, og viste oss den hyggelige, fine, nyoppussede leiligheten sin. Den var ikke så stor, og den hadde lite skapplass, men den var veldig lys og fin.

Problemet er egentlig at det er evig langt fra byen. Nærmere bestemt 20 minutter med buss. Ikke så langt som vi trodde da vi dro dit, for vi tok en riktig uheldig buss, og Tor fikk panikk og insisterte på at vi skulle gå av lenge før vi egentlig burde. Derfor måtte vi gå ca 700 meter gjennom et hardcore skotsk arbeiderstrøk der ungene ropte ting som "hoo do you ken?" "cause she tald me" "you sheit!" og "that makes you a fookin slut that does" og menn med store pupper sto og hang i vunduet.

Det later forøvrig til å være gaske vanlig å la skumle små hunder med mannevondt utseende vandre fritt. Bånd? Neida. "That's fer wussies, that is!"

Mannen vi skulle leie av gjorde også et poeng ut av at han ikke leide bort til polakker fordi de visstnok inviterte alle vennene sine til å bo der.
Vi sa vi skulle tenke på det. Vi kan uansett ikke forplikte oss til noe før vi vet at Tor får studielån.