Dette er fremfor alt ikke en kjærlighetshistorie, men en historie om Edvard Hoem og meg. Forholdet mellom Hoem og meg er ingen enkel historie.

Om sommeren har jeg, de siste sju årene, pleid å jobbe hos en malingsforhandler hjemme i Molde. Dette blir det en del historier av etter hvert, og rett som det er dukker det også opp en kjent person eller to. Som et eksempel var Åge Hareide innom i går. Dersom vi går tre år tilbake i tid, til sommeren 2003, så skjedde det noe småmorsomt...

En dag i juni, eller kanskje det var juli, jeg husker ikke helt, i alle fall; jeg stod der, rett opp og ned og passet mine egne saker, det vil si, sannsynligvis blandet jeg maling, fylte på brekkfarge eller noe lignende. Så kommer Edvard Hoem sletrende inn i butikken, selvsagt med jakken dinglende over skulderen, slik vi er vant til å se ham. Nå har ikke jeg noe imot Edvard Hoem, han er sikkert en kjernekar. Jeg har ikke lest bøker skrevet av ham, men det er ikke fordi jeg bærer et brennende hat for mannen, det bare det at han skriver så dørgende kjedelig. Gi meg heller den søvndyssende mursteinen av ei bok som enkelte har mot nok til å kalle verdens beste bok; bibelen, fremfor Hoems verk.

Men nok om dét. Inn i butikken kom han i alle fall. Litt bustete på håret, jakken over den ene skulderen og i den andre hånden, en burk med panellakk. Siden jeg allerede stod i området hvor vi blander sammen maling, så strente han like godt rett opp til meg, sannsynligvis mens han tenkte noe sånt som "Første og beste, første er best. Her haster det!". Han ga meg boksen og sa: "Hei! Jeg trenger mer av denne sorten." eller noe i den dur. Full av overmot og en dumdristighet kun en ungdom kan inneha svarte jeg lynraskt, for ikke å bli trukket i tvil, "Ja, d ska i no ordne. Ikkje nåkka problem". Akk, mang en jypling har kommet langt med å være eplekjekk, men ennå flere er det som har gjødslet til de grader på leggen bare fordi de skulle vifte med fjøra.

Jeg leste tegnene som stod trykt på lappen som var klistret på boksens lokk. Nå føler jeg at det passer med en kort forklaring og en lang digresjon. På disse lappene pleier man som regel å kunne lese hva den som blandet til fargen har gjort, det vil si, hva som har blitt tilsatt. Det står som oftest hvilket produkt det er, hvilken farge det er, en fargekode, fyllingsgrad i prosent, når den ble blandet og emballasjevolum som har blitt blandet. Disse små lappene er det eneste som kan fortelle oss hva som er gjort med produktet for at det skal få den fargen det har. Likevel er det mange kunder som tror at vi er mirakelmenn, og vidunderkvinner, som kan lese fargen bare ved å stirre lenge nok på en bit med maling på størrelse med et knappenålshode. Det kan vi altså ikke, med mindre det er helt idiotisk åpenbart, som når det er svart eller hvitt. For å gjøre arbeidet med å huske fargen lettere, har vi noen få ting vi gjør. Det første er at vi klistrer disse lappene på boksen, én på lokket og én på selve boksen, det andre er at vi lager en liten huskelapp som kunden får med seg, og det siste er at vi skriver inn fargenavn, -kode eller -nummer på kvitteringen, og det er her det begynner å bli litt irriterende. Forretningen har nemlig et kunderegister hvor egentlig hvem som helst kan be om å bli lagt inn. Dermed registreres alle kjøpene til kunden på hans eller hennes konto og disse dataene er forretningen pålagt å oppbevare i ørten år. Dette har mange kunder funnet ut av og dermed begynner trøbbelet når kunder sier ting som; "Gi me d i fikk sist. D ligg på systeme" eller "I sku hatt nokko måling. I huska'kje ka ho hæte, men du finn d nå på datan, trur i.". Problemet er at det de fikk sist aldri er det de selv tror de fikk sist, eller at når de tror det var tre år siden at de sist kjøpte maling, så var det egentlig seks år siden, slik at man må lete gjennom papirarkivet. Folk orker altså ikke huske hvilken maling de har på huset sitt, fordi de innbiller seg at vi gjør det for de, men de blir drittsure dersom vi ikke finner ut av det. Heldigvis er det veldig mange som er flinke og greier å ta vare på de lappene vi lager eller som tar vare på lokk og spann for å ha resepten til neste gang de trenger den.

Uansett, tilbake til historien. Edvard Hoem hadde nettopp gitt meg en tom boks og bedt meg lage en tilsvarende blanding som det han fikk sist. Produktet i dette tilfellet var Jotun Panellakk, et herlig produkt hvis hensikt er å hindre gulning av panel og samtidig gi et nytt og fresht utseende. Jeg spaserte bort til hylla hvor panellakken stod og hentet frem en boks mens jeg plystret en munter sang. Samtidig leste jeg på lappen for å forsøke å finne ut hva som var tilsatt. Dersom jeg anstrenger meg så tror jeg kanskje jeg kan huske at melodien jeg plystret var "Twisted Nerve", av alle ting. Vel tilbake ved blandemaskinene, som egentlig er brekkemaskiner siden vi brekker fargene og ikke blander de. Vi bruker brekkfarge for å brekke en base over i en bestemt farge, derav brekkemaskin, men som regel sier vi blandemaskin. Jeg hadde nå hentet en ny boks med panellakk som jeg straks skulle brekke over i den fargen Edvard Hoem ønsket, da to ting slo meg. Det aller første som slo meg var at jeg ikke plystret, og i alle fall ikke "Twisted Nerve" da jeg er skikkelig elendig på det å plystre. Jeg tror jeg har det man kan kalle anti-talent. Kanskje Edvard Hoem plystret noe, det hadde vært passende, men mest sannsynlig så er dette med plystringa bare oppspinn. Det andre, og eneste som slo meg den dagen da jeg skulle blande panellakk til Hoem, var at fargen som skulle blandes var en ordinær NCS-farge og ikke en slik spesialfarge som panellakkfargen jo er, siden NCS gjelder for dekkende maling og panellakken er transparent, eller blank som enkelte kunder liker å påpeke når jeg sier transparent. Jeg stusset litt, men siden det stod der, sort på hvitt, hvilken farge som var blandet, og basen var den samme som jeg hadde funnet frem, så regnet jeg med at alt var i orden og trodde at ikke noe kunne gå galt.

Så feil kan man altså ta. Ikke lenge etter den dagen så skulle jeg få føle en forfatters vrede, via telefon. For dagen etter ringte Edvard Hoem meg. Han var i harnisk over at jeg nå hadde ødelagt hans stuevegg. Panellakken jeg hadde gitt ham dagen før var alt for dekkende i forhold til den forrige og fargen ble mye kraftigere, nesten som en maling, og det var jo maling han ikke ville ha. Det var jo derfor han valgte panellakk. Edvard Hoem hadde et sterkt ønske om at trestruktur og annet digg skulle vises gjennom fargen, og det er det kun beis og lakk som får til. Men nå hadde jeg altså gått hen og sluppet en stor, stinkende bæsj over hele oppussingsprosjektet hans. Han var nokså opphisset og det var ikke nok med at jeg hadde ødelagt veggen hans, men det i verst tenkelig tidsrom, for om jeg ikke husker helt feil så skulle han få besøk av svigers. Det må jammen være noen skumle svigerforeldre, en skulle jo tro de kom til å ta livet av Edvard Hoem dersom de oppdaget veggen med alt for dekkende og alt for mørk panellakk. Heldigvis, for literaturfeinschmeckere, så lever han fortsatt. Jeg fikk en del kjeft de påfølgende dagene og vi fikk klarhet i hva som hadde skjedd. Det var enkelt og greit det at jeg hadde oversett en knøttliten lapp bak blandemaskina hvor det stod: "NCS-farger i Panellakk: A-base - halv dosering +HT50, B-base - halv dosering +HT25, C-base - halv dosering.". Dermed hadde panellakken han fikk blitt alt for kraftig og dekkende. Jeg måtte med lua i hånda, halen mellom beina og øya godt planta i bakken ærlig innrømme mine feil og beklage på det dypeste at jeg nå hadde ødelagt en hel vegg med panel. Et rom i et hus, et hus som sikkert koster millioner av kroner, var nå dømt til å bli malt, mot eierens vilje. Alt var min feil, og det var ingenting som kunne rette på det, med mindre Edvard Hoem var villig til å slipe ned veggen. Det var han selvsagt ikke, i alle fall ikke med svigerforeldre på veg til Molde. Heldigvis for meg så var han sint, men ikke supersint, slik enkelte blir. Han brukte ikke banneord, slik én gjorde en gang (det til og med når det ikke var vår feil, men hans egen), og han roet seg etter et par dager. Likevel føler jeg meg ikke helt trygg. En forfatter kan finne på så mangt. Om ti år står jeg kanskje i et av hans kapitler i autobiografien, i et kapittel som handler om løgn og bedrag, svik og hat. Forhåpentligvis skjer ikke det, men man vet aldri.

Jeg hadde altså gjort det helt riktig i forhold til det som stod på boksen, men feil i forhold til det som egentlig var gjort. Derfor slapp jeg unna litt billigere. Edvard Hoem var innom en del ganger for å avklare med flosshattene inn på kontoret hva erstatningen skulle bli, og det hele løste seg, tilsynelatende av seg selv, til slutt. I ettertid har jeg ikke tenkt så mye på denne episoden, men jeg kan forsatt se det for meg: Edvard Hoem, der han sitter hjemme i stua og forsøker å konsentrere seg om å skrive et nytt mesterverk og han kikker opp fra PCen, så stirrer han tomt bort på veggen med panel. Konjakken har en dyp, eikpreget farge. Den dufter av franske sommernetter. Han tenker og grubler med all den kraft og bravado en forfatter blir kjent for. I tankene formulerer han den vakreste setning, vakrere enn noen setning som tidligere har vært ytret av en menneskemunn, før det hele stokker seg og han utbryter i et smertehyl: "Jævla idiot, hvorfor skulle du ødelegge akkurat min vegg?"