Det er en helt vanlig dag i Australia, og jeg gjør som jeg har gjort fem dager i uken de siste to månedene. Jeg banker på døren til en vilt fremmed person med det målet for øye at han skal velge seg et annet selskap for å sende ut strøm- og gassregningene hans. Ikke uventet sier den slitte og uvaskede personen som åpner døren: "What the fuck do you want?" Idet jeg ignorerer det som Tor ville se på som kriminell uhøflighet og begynner min faste åpningsreplikk, lurer jeg på hvordan i all verden jeg havnet i den her situasjonen.

Det kan nok sies at min minkende bankkonto var en hovedbidragsyter til mitt syndefall, da jeg nådde et punkt der jeg til og med kunne tenke meg en salgsjobb (Grøss!). Idealisten i meg førte likevel til at jeg fulgte op en annonse som lovet at jeg kunne "make $$$ and save the environment". Dette høres jo ut som noe som er altfor godt til å være sant, og det jo som regel slik det er.

Miljøfordelen viste seg å være grønn strøm. Dette strider mot alle lærebøker i fysikk, der elektroner alltid er blå, men tydeligvis er det slik at hvis strømmen lages av vindmøller eller solceller så er den grønn. Verdens redning ligger dermed i å overtale den gjennomsnittlige australiener å slutte å brenne kull for å lage strøm (noe som Australia er verdensmester i), og i stedet betale litt ekstra for å kjøpe grønn strøm. Dersom de ikke er villige til å investere i sine barns fremtid henfaller man til Plan B: overtale dem til å betale litt mindre for den skitne kullproduserte strømmen de allerede kjøper. Enklere sagt enn gjort.

En liten digresjon: Da jeg først begynte i jobben fikk jeg velge mellom å være en slik irriterende fyr som banker på dører eller en slik enda mer irriterende fyr som ringer folk i tide og utide. jeg valgte minste irritasjons vei (inspirert av mine egne opplevelser med koselige telefonselgere) og endte opp som en slik dørbanker.

Det viser seg altså at det er vanskeligere enn man tror å overtale folk til å betale mindre for det de allerede kjøper. Selv etter at de endret produktet, slik at man faktisk kunne spare penger på å hjelpe miljøet, så er det forbløffende vanskelig å få noen til å spare 100-200 dollar i året. Dette er 500-1000 blanke norske kroner, men mange forteller meg at jeg ikke skal bekymre meg, de er "nokså fornøyde" med det de betaler nå. Dette er vennlig av dem, da jeg kan slutte å bekymre meg over hvor store regninger de har.

Til min forskrekkelse har jeg funnet at det er nokså sjeldent at mennesker av egen fri vilje bestemmer seg for at de synes det er lurt å betale mindre, særlig når det eneste de mister er en blå eller grønn ramme på regningen. Det mest effektive er skummelt nok å bare fortelle dem hva de skal gjøre: "Hent en gammel regning. Jobben min er å sørge for at du kan betale mindre. Hent legitimasjon. Skriv under her. Ha en god dag!" Rinse and repeat.

Det mest forbløffende er likevel ikke alle som smeller igjen døren før du har sagt hei, knytter neven og sier at du bare kan ha deg vekk (når du antyder at det er mindre lurt å betale mer), eller sier "Vi vil heller betale mer, vi." Det verste er alle unge og gamle kvinner som sier: "Jeg vil gjerne betale mindre, men du må snakke med mannen min, for det er han som bestemmer over slike ting." Dette er til tross for at de har to uker der de kan snakke med hvem det måtte være før de bestemmer seg. Dette er et godt tegn for mannens fortsatt dominerende stilling i den vestlige verden. "Jeg vil gjerne betale 1000 kroner mindre for TVen, men mannen min liker den grønne kvitteringen man får i den dyre butikken, og det er han som bestemmer."

Til tross for alle slike opplevelser finner jeg at en selgerjobb faktisk ikke er så ille. Betalingen er særdeles god, og det er vanskelig å bry seg særlig over menneskers nedsettende holdning overfor dørselgere når du vet at du tjener mer enn de gjør. Det at jeg faktisk er noenlunde flink til å selge strøm hjelper nok også, selv om jeg ikke ser for meg en karriære innenfor salg.

I tillegg har jeg funnet ut at jeg snakker engelsk med irsk aksent, og det er jo alltid mye kulere enn å snakke som en amerikaner: "Which part of Ireland are you from?"
"Norway."
"Oh. Yeah. Right. I can hear the Norwegian accent now. Why do you have an Irish accent?"
"Because Irish is the highest and most perfect form of English, and I strive for perfection in what I do."
"No, really. Why? Have you lived in Ireland?"
"No."
"Oh..."
Dette skjer hver dag. Gjerne flere ganger.

Sjefen min er nokså morsom til tider. Han er uhyre opptatt av penger, og lurer på hvorfor i all verden noen vil reise når de kan jobbe, tjene flere tusen dollar i uken og kjøpe en jet ski. Dette fører til at han med jevne mellomrom sier at jeg bare burde drite i jorden rundt-reiser, fysikk og det der med at familie og venner er på den andre siden av kloden. "Du kan jobbe her og tjene så mange tusen dollar at du kan dra hjem en gang i måneden. Og kjøpe et strandhus og en jet ski."

Til tross for dette er det på tide å reise videre, og jeg har en ond plan om å reise til Perth for å se hvordan det ser ut der. "Hvor lenge skal du være der," spør sjefen. "Jeg vet ikke," sier jeg. "Det finner jeg ut når jeg kommer dit." Det er slik jeg liker å ha det.