Jeg tok meg selv i å forsøke å forklare poststrukturalisme til noen over et glass vin her en dag for en stund siden, og det var selvsagt en heidundrende fiasko. Men jeg tenkte at dersom jeg satte meg ned med god tid foran en pc, med et glass vin ved min side, ville det kanskje gå an. Vinen mangler, men nå forsøker jeg meg altså.

Dere husker helt sikkert (ROFDOUSSLOMGICTITFIKM!!!*) artikkelen min om narratologi fra en tid tilbake. Hvis dere tenkte "jaha, så det er slik det henger sammen, nå gir verden mening" da dere leste den, er dette tidspunktet for å hente et teppe som dere kan gjemme dere under mens dere vugger frem og tilbake i et hjørne. Og denne gangen må dere klare dere uten bamser.

Narratologi må vel kunne sies å være et av de fremste uttrykkene for strukturalisme, et system som skulle gi litteraturvitenskap rett til vitenskapsbenevnelsen. Litteraturen skulle studeres gjennom et objektivt system der alt utenfor teksten selv var irrelevant. Man satte derfor opp en rekke systemer hvorav narratologi bare er ett. En mann ved navn Propp (som strengt tatt var formalist) studerte for eksempel russiske eventyr og klarte å koke alle hendelser, karakterer og alt det andre som gjør forskjellige eventyr så forskjellige, til en håndfull funksjoner og rundt tretti elementer som måtte komme i en viss rekkefølge for at eventyret skulle kvalifisere som undereventyr. I denne sammenhengen var det viktig å fjerne alt det "overflødige" fra teksten, det vil i praksis si alt som gjorde teksten unik. Det viktige var regelen, ikke unntaket. Man forsøkte å finne en grammatikk for litteratur.

Dette teorisystemet faller inn under et paradigme i humanvitenskapene som i stor grad sprang ut fra et mindreverdighetskompleks overfor de "ekte" vitenskapene (fysikk, biologi, matematikk...) hvor man fant frem til regler og "evige sannheter". Det kunne jo ikke vare i lengden, og da det begynte å falle fra hverandre, var vår gode venn Nietzsche en av filosofene man trakk frem i lyset igjen.

Friedrich Wilhelm Nietzsche er en av mine store helter, og jeg burde egentlig skrive en egen artikkel om ham på et eller annet tidspunkt. Her skal jeg stort sett bare se på to deler av filosofien hans (som kan være relativt fragmentert, for ikke å snakke om endret over tid): teorien om det dionysiske og apollinske, samt historien om hvordan mennesket drepte gud og hvordan alt så gikk galt likevel. Men først, en massiv digresjon:

Nietzsche var ikke nazist. Irriterende nok er nazisme likevel det første mange forbinder med navnet hans. Hvorfor? Det har å gjøre med faren små, onde lillesøstre kan utgjøre (ikke deg, Karoline). Nå var Nietzsches lillesøster ekstra ond (som man vel kan se av bildet under - det ligger i øynene, var det ikke så?), og jeg har allerede vært inne på onde folk med makt. Elisabeth Nietzsche fikk makt da broren ble gal, noe som dermed er et dobbelt trist øyeblikk i verdenshistorien. Det er usikkert hvorfor han ble gal. Det har vært spekulert i om han hadde syfilis (Nietzsche fulgte ideen om at en mann måtte velge mellom geni og seksualliv, og levde derfor i sølibat, muligens med unntak av ett eneste besøk på et bordell, som altså ville være der han fikk sykdommen), men min personlige teori er at han fant ut at Kirkegaard hadde skrevet noe lignende og ikke tålte tanken. En annen mulighet er selvsagt at kravene han stilte til overmennesket ble for mye selv for ham, og han til slutt ikke tålte mer da han så bøkene sine bli slaktet av middelmådige kritikere som ikke hadde forutsetning for å sette pris på ham uten at noen av vennene tok til orde for å forsvare ham. Han fikk i alle fall et sammenbrudd da han så en hest bli pisket på torget i Torino i 1889, løp bort til hesten og omfavnet den mens han gråt. Han ble aldri frisk igjen.

Elisabeth Nietzsche likte ikke brorens filosofi, og han likte ikke hennes anti-semittisme, og de hadde lite med hverandre å gjøre.Hun giftet seg med en lærer som var overbevist antisemitt, og dro sammen med ham til Paraguay for å grunnlegge en ren arisk koloni. Det ble imidlertid en heidundrende fiasko, og da mannen hennes tok selvmord, dro hun etter hvert tilbake til Tyskland for å "ta seg av sin syke bror". Det var altså en slik kvinne Nietzsche havnet i hendene på da han ble syk.

Som verge fikk denne onde damen kontroll over brorens arbeide. Nietzsche var nettopp i ferd med å bli oppdaget på denne tiden, og hun benyttet seg grovt av det da hun så muligheter til å endre filosofien hans til noe hun likte bedre. Først gjorde hun ham til talsmann for de konservative og det tyske aristokratiet, men utover på 1920-tallet brukte hun ham altså til å støtte opp under Mussolini og Hitler. I 1930 meldte hun seg inn i Nazi-partiet, og da hun endelig døde i 1935, var både Hitler og flere andre viktige nazister tilstede. Nietzsche selv hadde protestert mot søsterens anti-semittisme:

You have committed one of the greatest stupidities - for yourself and for me! Your association with an anti-Semetic chief expresses a foreignness to my whole way of life which fills me again and again with ire or melancholy. ... It is a matter of honour with me to be absolutely clean and unequivocal in relation to anti-Semitism, namely, opposed to it, as I am in my writings. I have recently been persecuted with letters and Anti-Semetic Correspondence Sheets. My disgust with this party (which would like the benefit of my name only too well) is as pronounced as possible.

- Friedrich Nietzsche, Letter to His Sister, Christmas 1887 (Wikipedia)

Hun holdt blant annet tilbake Ecce Homo, som var ferdigskrevet og klar til utgivelse, da den stort sett var en klargjøring av Nietzsches filosofi som skulle tilbakevise slike feiltolkninger som nettopp hun sto i spissen for. Hun siterte imidlertid flittig fra den, som for å understreke at hun satt på mer informasjon om hans filosofi enn noen annen og derfor hadde et bedre grunnlag for å tolke det han hadde gitt ut. Hun ga også ut en redigert versjon av boken han arbeidet på da han ble gal under tittelen Viljen til makt. Resultatet av denne dumme damen var at en fantastisk filosofi, vitenskaps- og litteraturteori ble så smittet av bruken nazistene gjorde av den, at ingen ville ta i bøkene hans på mange lange år. Elisabeth Nietzsche gir meg voldelige tendenser.

Tilbake til poenget. Nesten.

Nietzsche hadde fantastisk tro på seg selv. Han var overbevist om at han var et geni, og at han bare lå så alt for langt foran sine samtidige at ingen kunne sette pris på ham. Som regel når noen sier slike ting, er det bare tull, men det fine med Nietzsche er at han hadde rett. Det som i samtiden vel fremsto som ren og skjær utøylet arroganse (ta for eksempel kapitlene i selvbiografien Ecce Homo: "Hvorfor jeg er så vis", "Hvorfor jeg er så klok", "Hvorfor jeg skriver så gode bøker"..., eller korrespondansen med Georg "sette problemer under debatt" Brandes der de overgikk hverandre i å medgi at den andre var veldig smart... om enn ikke like smart som dem selv), fremstår nå som realistisk selvinnsikt. Eller noe i den dur.

Übermensch, som vel er det mest misforståtte uttrykket i historien, er bare et av Nietzsches sentrale termer, og et jeg skal spare til en annen gang. Det mest interessante i denne sammenhengen er Nietzsches perspektivisme. Han er jo også godt kjent for å ha uttalt at Gud er død. Det refererer på den ene siden til hvordan religionens plass minker i den moderne verden, men samtidig er det for Nietzsche sentralt å unngå å erstatte ham med en ny gud, en ny metafysikk. Begrepet "metafysikk" i denne sammenhengen krever kanskje en forklaring. Det refererer til ubestridelige faste punkter. Disse faste punktene er imidlertid egentlig ikke faste punkter. De er perspektiver som har blitt opphøyet til metafysikk og dermed blitt ubestridelige. Nietzsche mente å se at vitenskapen i hans samtidig var i ferd med å ta over som metafysikk. Som humaniora-student er jeg tilbøyelig til å være enig. I dag kan man kanskje hevde at markedet har fått metafysisk status. Eller ytringsfrihet og demokrati?

Metafysikker fungerer litt som... sentralperspektivet i malerkunsten. Dette er slett ikke noe selvsagt fenomen. De gir et perspektiv forrang, og går så hen og naturaliserer det (dvs. får det til å virke som om det er naturlig at man ser ting gjennom det perspektivet, og at det ikke er en menneskelig konstruksjon). Dette bildet av Velázquez utnytter faktisk den tenkemåten på en briljant måte. Perspektivet bildet gir er kongeparets, noe som påpekes veldig subtilt helt bakerst i bildet, i speilet som henger der. Og perspektiv har mye å gjøre med makt, noe som blir tydelig dersom man flytter analogien over i politikken (jeg kommer tilbake til det i forbindelse med Bakhtin).

Nietzsche var ingen tilhenger av Platon, for eksempel. Han anså dennes idésystem, der alt føres tilbake til én begynnelse som den ultimate metafysikk. Idéen om Det gode, Det sanne eller i det hele tatt Det opprinnelige anså Nietzsche som ren løgn. Et perspektiv som feilfremstiller seg selv som perspektivløst. Det var derfor Nietzsche likte litteratur. Joda, litteraturen lyver, akkurat som alle andre, men den later ikke som om den fremstiller Sannheten. Midt i løgnen er den derfor ærligere enn noen andre, inkludert vitenskapen, rettssystemet eller filosofien, for ikke å snakke om religionen (selvsagt med unntak av Det flygende spagettimonster-kirken).

Nært knyttet til både avsmaken for Platon og metafysikken, ligger inndelingen han gjør av apollinske og dionysiske tendenser. Dette er en tanke Nietzsche utviklet tidlig i forfatterskapet, nærmere bestemt i Tragediens fødsel, hvor han mener å se det beste av gresk kultur - tragedien - som en sunn balanse av dionysiske og apollinske tendenser. Det apollinske er det fornuftige, det opplyste og klare (uten at det skal hefte verdidommer ved de ordene), det avgrensede, individet og det ytre rom. Den er knyttet til den estetiske betraktningen, der du tar et steg tilbake og observerer fremfor å delta. Nietzsches angrep på positivistene ligger nettopp i det at de kun forholder seg til det apollinske. Man kunne nok lett pothumt utvide den kritikken til også å gjelde strukturalistene. Interessant nok finner Nietzsche også det apollinske i drømmene (som vi som gode Freudianere vel helst ville tilskrive noe dionysisk, en motsetning til fornuften), da også den er knyttet til bilder. Det dionysiske er knyttet til kroppen, dans, rus, og den indre verden. Der det appolinske er kjennetegnet ved en avgrensning av individet, gjør det dionysiske det motsatte, og bygger ned motsetningene mellom mennesker. Og der det appolinske er knyttet til tiden som går, hever det dionysiske oss over det og knytter oss til det evige. Tilknytningen til det kroppslige som Nietzsche tar opp her går igjen i flere typer poststrukturalistisk teori, blant annet hos Kristeva, men også hos Brooks, Gibson og andre. Jeg kommer tilbake til det også senere.

I Den muntre videnskap fra 1882, skriver Nietzsche om samfunnsvitenskapene og humanoira at den bør heve seg opp til et muntert perspektiv. I og med at vitenskapene har brutt ned illusjonene om enhet og klarhet, kan man bare takle det gjennom latter. Det er interessant at Nietzsche velger latter fremfor angst (slik Kirkegaard gjør), igjen med tanke på Bakhtin, men det skal jeg komme tilbake til senere. Her er det et poeng at han angriper det positivistiske vitenskapssynet. Nå som Gud er død (en idé som dukker opp i denne boken, så vidt jeg vet, og ikke i Zarathustra slik mange later til å tro), må man unngå å sette inn en ny metafysisk størrelse i hans plass. Det er det Nietzsche mener positivistene gjør med sitt krav om objektiv logikk og empiri som definisjon på hva som er ekte vitenskap. Denne vitenskapen vil gi inntrykk av å fortelle Sannheten, noe objektivt og ubestridelig, noe som ifølge Nietzsche og store deler av post-moderne teori er umulig, da sannheten alltid vil være preget av et gitt perspektiv.
Selve vitenskapen, som har bidratt til å punktere illusjonen om Gud, plasseres av mennesket - som ikke takler å møte livet uten illusjonen til å beskytte seg - som en ny Gud, en ny illusjon. Men mennesket kan altså ikke heve seg over perspektivet.

Malerkunsten gjorde opprør mot sentralperspektivet utover på 1900-tallet, og om en sammenligner Picassos og Velázquez' respektive malerier, blir man straks mer klar over det relative ved perspektiver. Nietzsche ville nok foretrukket Picasso. I likhet med litteraturen, later ikke det kubistiske maleriet som om det fremstiller virkeligheten som den er, objektivt. Dermed er det sannhet i løgnen.

Det er et poeng hos Nietzsche at denne metafysikken er et vestlig fenomen. Han legger hele skylden på Sokrates og Platon og fører den helt frem til sin egen tid gjennom kristendommen. Også Kirkegaard hadde lignende tanker, og skal ha sagt at man gjorde rett i å drepe Sokrates når man ser hva som skjedde etter ham. Nietzsche kobler dessuten dette til kvaliteten på kunsten. Han hevder Sokrates ødela den greske tragedien. De tidlige tragikerne var i balanse, mellom det dionysiske og det appolinske, men Sokrates-eleven Euripides fjernet det dionysiske koret og rettet seg i for stor grad mot det appolinske, det åndelige, og lagde dermed, ifølge Nietzsche, dårligere teater. Det er denne prioriteringen av det appolinske som skaper metafysikk. Man glemmer kroppen, den delen av mennesket som hindrer objektivitet, gir perspektivet, begjæret og alt det andre som virker inn på hvordan mennesket ser verden. Denne metafysikken er ifølge Nietzsche som sagt et vestlig fenomen, og selv om det slett ikke beviser noe, er det jo interessant at det samme gjelder sentralperspektivet. Dette bildet gir ikke den samme illusjonen:



Men tilbake til latteren. En annen stor inspirator for poststrukturalistisk teori er nemlig Mikhail Bakhtin. Han levde og arbeidet i Sovjet under Stalin, og teoriene hans bærer preg av det.

På grunn av mye motgang av forskjellig art gjennom hele karrieren, ble mange av manuskriptene hans ikke utgitt før etter at han var død. I 1924 bestemte han seg for å utgi noen av verkene sine, men like før han fikk gjort det ble tidsskriftet han skulle utgi den i stanset. Artikkelen ble ikke utgitt før 51 år etter. Midt på 30-tallet skrev han en bok om 1700-tallets tyske roman og fikk den antatt av et forlagshus, men den eneste utgaven av manuskriptet forsvant under den tyske invasjonen. Mannen selv ble sendt i eksil i Khasakstan, anklaget for å delta i en ortodoks kristen undergrunnsbevegelse. Dette var en forseelse som egentlig skulle sendt ham til Sibir, men da han var invalid og hevdet at slik straff ville drepe ham, sendte man ham sørover istedet. Det er usikkert om det var noe hold i anklagene, men det later til at de var ledd i Stalins utrenskninger av intellektuelle og artister kort etter at han tok over.

Kort tid før, i 1929, hadde Bakhtin utgitt sin "Problemer i Dostojevskijs kunst". Her introduserer han konseptet dialogisme. Han hevder at i Dostojevskijs bøker mangler man en overordnet, styrende forteller som presenterer alt gjennom sitt synspunkt. Slik han ser det er det her heller snakk om at de forskjellige karakterene gjennom sin måte å forholde seg til ting på og gjennom sine uttrykk får frem forskjellige synspunkter, uten at noen sensurerer dem. Bakhtin kaller det polyfoni. Det er vel åpenbart for nær sagt gud og hvermann hvordan det politiske ligger tykt under her. Motstanden mot kontroll samlet hos kun en person er et stadig tilbakevendende tema hos Bakhtin. Man finner det i de fleste av konseptene han utvikler.

Det finnes ifølge Bakhtin ikke noe språk, eller noen bruk av språk, som ikke er dialogisk, altså at det retter seg mot en tilhører og hører til en kontekst. Når vi lærer språket, lærer vi det ikke ved å sette oss ned og pugge ordøker og grammatikk, men ved å registrere konteksten de forskjellige begrepen dukker opp i i den sosiale interaksjonen. All bruk av språk refleketerer dermed et ståsted, og språk for Bakhtin er ikke bare det enkelte språksystemet, men alle de ideologier og tenkemåter som ligger i det. All språkbruk reflekterer altså en ideologi. Man gjenkjenner kanskje Nietzsches perspektivisme i dette. Så vidt jeg vet var imidlertid Bakhtins hovedinspirasjonskilde Schlegel, den tyske filosofen fra romantikken som mente å se en flytende, foranderlinghet i alle ting.

Tre andre begreper hos Bakhtin må nevnes: Monoglossia, polyglossia og heteroglossia.
Monoglossia er det enhetlige språket som ikke slites i det indre og som ikke plages av andre i det ytre. Det er det ultimate totalitære språk. Alle språk har imidlertid krefter som forsøker å gjøre dem monoglossiske. Grammatikk, uttaleregler og lignende. Det er jo interessant at da franskekongen arbeidet for å sentralisere all makt under kongehuset, var et av leddene i den planen å homogenisere språket i landet.
Heteroglossia er de indre motsetningene i språket. I praksis vil alle språk også ha et element av dette, både gjennom sosiolekter, dialekter og ideolekter. Det blir altså snakk om en slags dialog mellom de forskjellige brukene av språket og de ideologiene som nødvendigvis følger med. Det er dette som er med på å gjøre språket dynamisk. Der monoglossia er sentraliserende, er dette elementet desentraliserende. Når man opp gjennom årene, også i Norge, har forsøkt å fjerne eller undertrykke dialektene, for eksempel i skolen, har det altså vært uttrykk for at man mislikte den undergravende funksjonen det kunne ha i forhold til maktsentralisering. Alt er politisk.
Polyglossia, er i praksis heteroglossia i et større system. Det er språksystemer som interagerer med hverandre. Bakhtin bruker til tider "språk" som betegnelse på ideolekter, og grensene mellom heteroglossia og polyglossia blir da flytende. Polyglossia gir en muligheten til å se sitt eget språksystem utenfra, igjen med alle de ideologier som ligger innbakt i det.

Bakhtin kontrasterer på et tidspunkt det greske og det romerske samfunn. Der det greske fremstår som relativt uberørt av andre språk (de avfeies som barbariske), er det romerske hele tiden klar over sin posisjon i forhold til gresk. Som Horats skriver: Graecia capta ferum victorem cepit (noe som på norsk gjerne oversettes med "Beseirede Hellas beseiret sin beseirer" for å få den riktige schwungen...) Romersk litteratur utviklet seg hele tiden med den lange greske litterære tradisjonen som bakteppe. Enhver som kjenner romerks og gresk mytologi, vil også trekke inn hvordan romerne nærmest adopterte den greske. Dermed fikk man på det romerske området en ganske gjennomført relativisme. Det romerske imperiet er jo kjent for å ha tillatt de aller fleste guder (så lenge disse gudene ikke gjorde krav på eneherredømme), og Bakhtin hevder at det altså ikke var uten grunn at parodien ble så populær i romerriket. Parodien er det ultimate litterære uttrykk for polyglossia. Den forutsetter et annet språk for å kunne parodiere. Sagt litt annerledes, kan man ikke parodiere et språk i dets eget språk. Da blir det ikke en parodi.

Parodiens verdi ligger i at den med vitende og vilje undergraver språksystemets grenser og regler ved å forflytte det inn i et annet språk. "Språk" er selvsagt her et veldig vidt begrep. Som Bakhtin sier, sitert på wikipedia:
Only polyglossia fully frees consciousness from the tyranny of its own language and its own myth of language.
-On the Prehistory of Novelistic Discourse
Det er ikke snakk om noen avgrenset sjanger når Bakhtin snakker om parodien, men om hele det kaotiske, subversive spillet med og mot det dominerende språket. På samfunnsplanet finner man også aktiviteter av lignende slag, og da kanskje først og fremst i karnevalet, som Bakhtin er veldig glad i.

Der parodien velter om på det dominerende språket, velter karnevalet om på de dominerende strukturene i samfunnet. Jeg har jo allerede i en tidligere artikkel nevnt Saturnalia-feiringen i Roma (og jeg siterer frekt meg selv):
I Roma feiret man Saturnalia i denne perioden (en skikk romerne som vanlig hadde adoptert fra grekerne, i dette tilfellet festen Kronia. Jeg snakker imidlertid om Saturnalia, for det er den romerske varianten vi har bygt videre på). Det var en karnevalsaktig feiring hvor verden ble snudd på hodet. Dette er et tema som går igjen i mange hierarkiske samfunn, en slags sikkerhetsventil: Herrene blir slaver og slavene herrer. Man valgte en liksom-konge fra de fattige massene som skulle overvære festlighetene.

og

I middelalderen, da kristendommen stort sett hadde utkonkurrert hedenske religioner i Europa, feiret man jul ved først å gå i kirken for så å ta en heidundrende fyllefest i en karnivalsatmosfære som minner om Saturnaliafeiringene. Man valgte en konge blant de fattige og lot som om man var hans undersåtter. Videre ville de fattige gå til de rikes hus og kreve å få den beste maten og drikken de hadde. Dersom de ikke fikk det, var de ikke nådige (det er ikke vanskelig å spore røttene til deler av Halloween-feiringen her).

Det Bakhtin snakker om har altså vært tema på Calcuttagutta tidligere. Han utviklet flere av disse ideene i en doktorgradsoppgave under andre verdenskrig. Den handlet om den franske renessanse-forfatteren François Rabelais, men innholdet ble ansett for så kontroversielt at man nektet ham doktorgraden. Dermed ble utgivelsen av et av hans storverk igjen utsatt, og den ble ikke utgitt før i 1965. I dag regnes den selvfølgelig som et hovedverk i både Rabelais-studier og generelle renessanse-studier... Slik er det jo alltid.

Enda et interessant begrep som Bakhtin introduserer er kronotop, som vel direkte oversatt fra gresk betyr 'tid-rom'. Det er snakk om den konkrete uttalelsessituasjonen for alle språkhandlinger. De enkelte kronotopene er for eksempel genrer eller andre stabile taleformer som altså representerer hver sin ideologi. Jeg nevnte jo dette ovenfor, i forbindelse med de forskjellige glossiaene...
I denne forbindelse er det imidlertid på sin plass å nevne Bakhtins behandling av romanen. Han hevder at romanen er godt tilpasset vårt samfunn med alle dets motsetninger og heteroglossia, og at den når genren er i kapable hender er i stand til å speile polyglossia og dialogisme i selve formen. Den er dessuten i stand til å ta opp i seg andre genrer uten å miste sitt særpreg som roman. Man kan for eksempel godt forestille seg en roman med en rekke dikt (Don Quijote - som forøvrig uttales 'Don Kihote', ikke 'Don Kisjott' eller 'Don Kisjó', som enkelte later til å tro - er et glimrende eksempel), mens et dikt som forsøkte seg med inklusjon av en roman ikke lenger ville være et dikt.

I "The Problem of Speech Genres" tar han dessuten for seg hvordan det er forskjell på hvilke ord og uttrykk som er akseptable i hverdagstalen, mens andre er det i forskjellige typer tekst, så som en vitenskapelig artikkel eller vel også litteratur. Bakhtin begynte vel gjerne i formalist-leiren, men distanserte seg mer og mer fra dem. Han kritiserte både formalistene (som er en slags forgjengere for strukturalistene) og strukturalistene: De førstnevnte fordi de ikke tok seg tid til å se på innhold og fordi de tok alt for lett på forandringer over tid, og strukturalistene fordi de ikke så forbi den forbannede koden de insisterte på å lete etter.

Det var imidlertid først etter Bakhtins død i 1975 at Bakhtins verker ble oppdaget i vesten. Dette skjedde ved at teoretikere fra tidligere østblokkland, så som Julia Kristeva (som jeg skal ta for meg i neste artikkel) og Tzvetan Todorov brakte ham med seg til Frankrike. Kanskje det viktigste elementet han ga opphav til i vestlig litteraturteori er imidlertid intertekstualitet. Dette henger sammen med dialogismen i den forstand at ingenting er isolert. Bakhtin var en stor motstander av individ-myten som presenterte individet som et monolittisk hele avgrenset fra alle de andre. Dette taes forøvrig også opp i posttrukturalismen, da den til tider er veldig påvirket av moderne psykoanalyse, men jeg tror det har kommet gjennom Lacan og ikke Bakhtin...
Det var uansett en digresjon: Intertekstualitet innebærer at det du leser ikke kan sees uavhengig av alt det andre der ute. En bok er ikke noe avgrenset fenomen, slik romantikerne likte å tro (og VELDIG mange teoretikere etter dem, inkludert strukturalistene i stor grad). For dem av dere som har sett I ♥ Huckabees, er det hele et teppe, og vi er her og de er der, og boken er her og den andre boken er der, og alt er en del av teppet. Ja.
Nå er dere klare for poststrukturalisme.
Hvis dere ikke føler dere klare, hent en bamse og et glass vin og les artikkelen en gang til.

Wikipedia: Bakhtin
Bakhtin on Language
Wikipedia: Nietzsche
Wikipedia: Elisabeth Nietzsche
Nietzsche, Friedrich. 1993. Tragediens fødsel. Oversatt av Arild Haaland. Pax forlag, Oslo.
Wikipedia: Post-structuralism

_____________________________
*ROFDOUSSLOMGICTITFIKM!!!= Rolling On Floor Dying Of Uncontrollable
Slide-Splitting Laughter Oh My God I Can't Take It The Funniness Is Killing Me!!!.