Galskap hos herskere var selvsagt ikke noe isolert kjennetegn for antikken. Sammen med resten av sivilisasjonen gikk fenomenet østover for så å komme tilbake til Vest-Europa med mord i blikket. Jeg tenkte jeg skulle ta for meg to gærne familier og en blodsuger sånn til å begynne med.

Vår alles favoritt-gærning er vel gjerne Vlad III Tepes, også kjent under tilnavnet Dracula. Han levde i Wallachia i det sørlige Romania i annen halvdel av 1400-tallet. Vlad likte å bruke tiden sin på å kjempe mot tyrkerne og i den forbindelse var det ingenting han likte bedre enn å stikke dem på store påler og la dem henge der til de døde og så litt til. En gang han gikk mellom de døende kroppene til ofrene skal han ha utbrutt: "Så vakre de er!". Bona fide rar i hodet, med andre ord. Tepes oversettes gjerne med "The impaler" ("spidderen" har ikke helt den samme klangen).

Han vokste opp som gissel hos tyrkerne, en heller usikker tilværelse da det hele tiden var underforstått at dersom faren hans foretok seg noe tyrkerne ikke likte ville sønnene gå en ublid skjeble i møte. Et av de andre gislene fikk for eksempel rødglødende jern stukket inn i øynene fordi han vurderte å flykte. Det har vært spekulert i om Vlad Tepes plukket opp sine heller ubehagelige vaner i tyrkisk fangenskap.

Det fortelles at en gang ottomanske utsendinger nektet å fjerne turbanene fra hodene for å ære ham fordi religionen deres forbød det, fikk han turbanene spikret fast. Man antar at de aldri tok dem av for noen andre heller. En annen gang satt han ved et bord under åpen himmel og spiste mens han moret seg ved å se på alle ofrene som vred seg på pålene, da han la merke til at en av hoffmennene holdt seg for nesen for å skjerme seg for lukten. Han ga da ordre om at hoffmannen skulle spiddes på en ekstra høy påle, slik at han kunne dø uten å sjeneres av lukten fra de andre. Spidding var en særdeles ubehagelig måte å dø på. Man passet på at pålen ikke var for spiss, for det kunne jo føre til at offeret døde for fort. Dracula moret seg blant annet med å organisere pålene i geometriske mønstre og hundre ofre ble gjerne spiddet på samme dag. På St.Bartholomeus-dagen i 1459 fikk han spiddet 30 000 mennesker i en by i Transylvania. Da han var innesperret i tyrkisk fangenskap senere i livet, fanget han mus og fugler som han hadde stor glede av å torturere og --- spidde på bittesmå spyd.

Litt smågal må man vel også være for å velge livet som vandød bloddrikker, men historien har sannsynligvis sin opprinnelse i en annen som forteller at han spiste brød dyppet i blod far ofrene sine. Heller ikke det er vel et tradisjonelt tegn på et friskt sinn. I Romania er han angivelig kjent som vampyrdreper, ikke vampyr, på grunn av sin forkjærlighet for påler.

De osmanske sultanene var jo nettopp Vlad Tepes' hovedfiender, men heller ikke de klarte alltid å holde seg på den lange, smale, sinnsfriske vei. Sultan Mustafa I er det vel egentlig bare synd på. Det er ikke usannsynlig at han allerede var en smule tilbakestående da han som 11-åring ble sperret inne i et rom uten vinduer i forbindelse med at hans eldre bror tok tronen, men behandlingen han fikk gjorde neppe ting bedre. Da broren så døde og han slapp ut av rommet, var han plaget av sterk paranoia og redsel for å bli avsatt og drept. Skjønt, er det paranoia hvis de virkelig er ute for å ta deg?

Det tok bra tre måneder før man innså at han var helt ute av stand til å regjere, og man sperret ham inne i rommet uten vinduer igjen - denne gangen sammen med to kvinnelige slaver som skulle holde ham med selskap. Da så hans etterfølger på tronen hadde blitt avsatt og drept i det som beskrives som "a combination of strangulation and compression of his testicles", ville man igjen ha Mustafa på tronen. Denne gangen nektet han imidlertid å komme ut av rommet, og da man boret hull i taket og så ham sitte og fnise sammen med de to damene. Etter å ha blitt hentet ut oppførte han seg akkurat som en gal hersker skal, inkludert flere turer rundt i slottet for å lete etter sin døde etterfølger/forgjenger som han ville at skulle ta over byrden ved å styre. Til slutt tok evenukkene saken i egne hender (det er overraskende hvor ofte evenukker griper inn i osmansk historie) og avsatte ham til fordel for Murad IV (kanskje ikke et helt godt valg. Mustafa forble denne gangen i cellen sin til sin død.

Murad IV regnes faktisk som en av de dyktigste sultanene i Osmanerriket, om enn også en av de mer brutale. Han drepte alle brødrene sine, utenom en - Ibrahim, som moren overbeviste ham om at var for gal til å utgjøre noen slags trussel (hehehe). Som Vlad Tepes haddde han ikke noe imot massedrap og henrettet blant annet 30 000 soldater og 30 000 sivile etter en beleiring av Bagdad, men for å kvalifisere som gal monark, bør man kanskje trekke det hele ned på et mer personlig plan: Han spiddet og satte på påle et bud som ved en feiltakelse fortalte ham at han hadde blitt far til en sønn, da det egentlig bare var snakk om en datter; han kuttet hodet av en musiker som spilte en persisk melodi; og han drepte folk som gikk forbi haremsveggen i tilfelle de planla å gikk over og inn i haremet.

Igjen er mødrene skumle damer. Murads mor hadde gått inn for å gjøre sønnen homoseksuell for å frigjøre ham fra innflytelsen fra haremet (som kunne være betydelig), men oppnådde bare at sønnen fikk et høyst ambivalent forhold til kvinner: En gang kom han angivelig over en gruppe kvinner som sang på en eng, og fikk dem alle druknet fordi de forstyrret ham. En annen gang fikk han mennene sine til å senke en båt med kvinner som kom for nær veggene til haremet. Kvinnene druknet. Han likte også å tvinge haremskvinnene nakne ut i et basseng, hvor han ville kaste småstein på dem eller fylle det med så mye vann at de måtte hoppe opp og ned for å få puste.

Murad IV forbød også tobakk, alkohol og kaffe og straffet bruk av disse med døden. Han gikk gjerne forkledt omkring i gatene og dersom han så noen med en pipe eller en kopp kaffe, ville han hugge dem ned der og da. Selv var han alkoholiker og døde av skrumplever. På dødsleiet ga han ordre om at broren Ibrahim likevel skulle drepes fordi det ville være bedre om familien døde ut enn om den fikk leve videre med så dårlige gener. Men kvinnene grep inn igjen.

Ibrahim I nektet først å komme ut av rommet han hadde vært innesperret i, da han trodde broren bare spilte ham et ondt puss, men da man til slutt fikk vist ham liket, løp han angivelig omkring i lykkerus og ropte at slakteren var død. Deretter virker det som om han bestemte seg for å ta igjen for alle årene han hadde tilbragt innesperret, og gikk helt av hengslene med hensyn til orgier og andre hedonistiske utskeielser. Han hadde en spesiell forklærlighet for veldig overvektige kvinner og kvinner han ikke kunne få. Det innebar at han ikke var interessert i slavinner, som jo var det normale, med mindre de hadde fått ordre om å sette seg til motverge. Han forsøkte å få datteren til rikets høyeste religiøse leder til ekte, men faren hadde hørt om utskeielsene og sa nei. Det var selvsagt det samme som å tømme bensin på bålet (ikke det at de hadde bensin, men...), og sultanen fikk kidnappet henne, voldtok henne og sendte henne tilbake til faren da han var lei.

Han var besatt av sex og skal ha lest alle bøker som fantes om emnet, samt oppfunnet enkelte nye versjoner selv. Etter å ha sett en kus genitalier fikk han laget kopier i gull som han sendte over hele riket med løfte om en stor belønning til den som kunne finne en kvinne som så likedan ut. Det fant man i Armenia. Hun het Sechir Para, veide 150 kilo og fikk enorm makt over sultanen. Da hun fortalte ham at en av haremskvinnene hadde et forhold til en annen mann, men tortur av kvinner og slaver ikke kunne avsløre hvem den skyldige var, fikk Ibrahim kastet samtlige 280 haremskvinner (selvsagt med unntak av Sechir Para), innesperret i sekker med vekter, i Bosporus. Bare en overlevde.
Det hele endte selvsagt med at han ble avsatt og drept.

Men det finnes flere underlige familier. Habsburgerne er kanskje spesielt interessante i så måte. Slikt skjer når man gifter seg nesten utelukkende med søskenbarn i noen hundre år. Rudolf II var en høy beskytter av kunst og vitenskap (se bare bildet til venstre, som er malt av en av hans protesjeer). Vår venn Tycho Brahe levde under hans beskyttelse og gjorde flere av sine beregninger i Rudolfs hage (kanskje galskap er smittsomt...). Samtidig var han mystiker og huset flere alkymister, samt at han skal ha hatt noe å gjøre med golem-myten (men det er nok veldig skummelt, for Wikipedia vil ikke gå inn på det). Det går angivelig også rykter om at han hadde en dverg-samling og hadde kjemper i hæren sin. Kanskje det ikke bare var keiseren som var gal.

Rudolf var melankoliker, men mot 1590-tallet skal tilstanden ha forverret seg, samtidig som han fikk alvorlig paranoia. Han var livredd for at familien skulle blande seg i hans saker, og ble stadig mer overbevist om at noen i familien planla å drepe ham. Han nektet å ta imot ambassadører fra andre makter, og truet angivelig en av sine egne ministre med en dolk. Han forsøkte flere ganger å ta selvmord. Men det ultimate bevis på galskap: Prester og bønner irriterte ham, angivelig, og han var livredd sakramentene. Gal eller en vampyr. Helt sikkert.

Karl II av Spania er kanskje det ultimate bevis på at du ikke bør gifte deg med din egen niese. I alle fall dersom deres foreldre også var nær beslektet og deres foreldre også... Vel. Det er altså viktig lærdom som kan trekkes ut av dette. Karl II er i Spania kjent som El Hechizado, som betyr Den forheksede, da man trodde misdannelsene og de mentale probeleme skyldtes magi, da det selvsagt ikke kunne være inavl. Husk at dette foregikk i den Spanske inkvisisjonens høymaktsdager. Det var ikke bare kongen det var noe galt med.

Karl II var den siste i rekken av spanske habsburgere, naturlig nok, da det alt ved fødselen visstnok var tydelig at han ikke ville kunne formere seg (Wikipedia er min venn). Til tross for dette syntes man visst det var en god idé å skaffe ham en kone. Man var livredde for at den spanske habsburgslekten skulle dø ut, da det ville sette igang en enorm strid over hvem som skulle ta over som konge (noe som da også fulgte Karl IIs død), og det var derfor viktig å gjøre alt man kunne for å holde ham i live til han hadde fremskaffet en arving. Den stakkars kvinnen var Marie Louise av Orleans, som i det ulykkelige ekteskapet med en mann som var ute av stand til å konsummere ekteskapet, for ikke å snakke om å frembringe noe barn, ble veldig deprimert og spiste seg til døde innen ti år var gått. Man skaffet ham selvsagt en ny kone innen et år var gått, uten at det virket inn på antall arvinger selv om man utførte en eksorsisme på henne for å gjøre henne mer fruktbar, noe man også hadde gjort på hennes mann uten videre hell.

Det fortelles at en av tegnene på Karl IIs galskap var at han på et tidspunkt ga ordre om at likene av hele hans familie skulle graves opp slik at han kunne se på dem. Da han lå på dødsleiet, plasserte man kroppen til St. Frans av Assisi ved siden av ham i sengen. Karl II døde sannsynligvis at syfilis, som han sannsynligvis fikk ved fødselen av sin far, som var en ivrig besøker av bordeller i Madrid. Det hjalp sannsynligvis ikke på hans mentale helse.

Ferdinand I var født med vannhode og sterkt reduserte åndsevner. I tillegg hadde stakkaren de fysiske kjennetegnene til Habsburgslekten groteskt forstørret (noe som også gjaldt de to andre representantene for slekten jeg har nevnt. Det synes kanskje ikke så godt på grønnsak-bildet...). Legene hevdet helt fra han var liten at han aldri ville kunne formere seg (det tok altså litt lengre tid å komme til det punktet i den østerrikske delen av Habsburgfamilien), men man (som her betyr Metternich) fant selvsagt likevel en kone til ham; Maria Anna av Sardinia. Brudgommens onkler informerte ham så om hva det var meningen han skulle gjøre på bryllupsnatten, men det antas at det ikke ble noe av.

På dødsleiet skal faren, keiser Franz, ha gitt sønnen råd om å herske, men ikke forandre noe. Det betydde i praksis at makten ble liggende hos Metternich, mens Ferdinand ifølge Wikipedia gikk gjennom korridorene i en feltmarskalksuniform med en paraply under armen. Ferdinand I er kjent for sin ene tydelige ordre: Ich bin der Kaiser un will Knödel (som visstnok betyr "jeg er keiser og vil ha boller"), som han sa da noen antydet at det ikke ville være bra for magen hans å spise dem. Da den misfornøyde allmuen i revolusjonsåret 1848 marsjerte mot palasset, kom Ferdinand med gullkornet "Har du lov til å gjøre det?", og om arbeidet med å styre landet skal han a uttalt: "Det er lett å styre, det som er vanskelig er å signere ting".
Hans favorittsyssel besto i å presse seg ned i en papirkorg og rulle rundt som en ball. Det må jo kunne sies å være bedre for omgivelsene enn enkelte andre favorittsysler jeg har nevnt i denne artikkelen. Da han ble avsatt, skal Ferdinans siste råd til etterfølgeren ha vært "Vær snill".


Kilder:
Mad Monarchs
Wikipedia: Vlad III Dracula
Wikipedia: Mustafa I
Wikipedia: Murad IV
Wikipedia: Ibrahim I
Wikipedia: Rudolf II
Wikipedia: Carlos II
Wikipedia: Ferdinand I