I går holdt jeg mørkeromskurs. Ganske bra oppmøte, det kom 9 stykker, som var 150% av de påmeldte. Bedre enn forrige torsdag, da det kom én person, som dessuten kunne alt vi skulle lære bort. Mørkeromskurset var ferdig litt over elleve, og da stakk jeg hjem, spiste middag, og la meg. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive artikkel først, men jeg var trøtt, så jeg la meg.

På videregående ville jeg aldri latt en fjasete ting som trøtthet hindre meg i å gjøre noe. Jeg stod opp klokken halv sju i går, men det gjorde jeg stort sett hver dag på videregående også, helt frem til jeg kjøpte sykkel i tredjeklasse. Allikevel ville jeg ofte gjøre syke ting som å traske til Moldevannet midt på natta, eller overnatte hos Eivind for å gjøre matte-øving, som det som regel tok hele natta å ikke gjøre.

I går, på kurset, fortalte jeg som vanlig historien om hvordan jeg sovnet fra en film i fix. Jeg bruker den for å forklare at det virkelig ikke er så farlig om du fixer filmen for lenge, og at det er bedre enn å fixe den for kort. Jeg gjorde nemlig dette en gang på videregående, da jeg fremkalte hjemme ganske regelmessig. Det var midt på natta, og jeg var i gang med å fremkalle en film. Under fremkallingen holdt jeg meg lett våken, for da må man jo riste filmen hvert 30. sekund, men under fixingen er jeg litt slappere på dette, så jeg tenkte jeg bare skulle legge meg på sengen og slappe av litt mens den fikset ti minutter. Så våknet jeg 8 timer senere. Men filmen så helt fin ut, og kommer formodentlig ikke til å falme på en stund.

Fremkalle film gjorde jeg også mye av på videregående. Jeg hadde en plate (en Sutak trefiber undertakplate, for de som vet hva det er (Anders K.)) som passet i vinduet mitt, og satte kopper og kar rundt omkring på gulvet, og fremkalte nesten industrielt i perioder, til tross for at det var mye styr, og at det var upraktisk å sitte på gulvet å fremkalle. Det var imidlertid veldig moro, for jeg fikk ofte se resultatene kun en time eller to etter at jeg hadde tatt bildene.

Nå om dagen får jeg stort sett se resultatene på en bitteliten skjerm bare millisekunder etter at jeg har tatt bildet, og jeg går sjelden i mørkerommet. Jeg har blitt et barn av den digitale tidsalder, og jeg er antagelig en av bidragsyterne til at Agfa (har jeg hørt) har gått konkurs. Det minner meg på at jeg må komme meg til byen å hamstre Rodnial. Hvis jeg så plasserer flasker med Rodinal rundtomkring så jeg ser dem hele tiden vil jeg kanskje føle meg presset til å stikke i mørkerommet oftere.

Videregående var, som vi har vært inne på så mange ganger før, en fantastisk tid. Jeg vil egentlig si at studietiden er oppskrytt, mens videregående ikke får all den creden den fortjener. Men det er også mulig at jeg er i ferd med å bli gammel (også kjent som voksen) og jeg frykter egentlig at det er slik det henger sammen.

-Tor Nordam