14. oktober 2004, en leiegård i Professor Dahls gate på Frogner: En gammel mann går frem og tilbake over gulvteppet i leiligheten sin og knytter nevene. – Dette er min big break! mumler han til seg selv og katten Eivind (12), som sover i vinduskarmen. Babloidene har nettopp kunngjort at kong Olav ikke var H7s sønn, og spurt kjendiser hvilke følger dette får for Den Kongelige Norske Arvefølge. To dager senere er den gamle mannen død.

12. juli 1919, Kristiania: John Jakob Otnes ser dagens gys. Sannsynligvis skrek han i klokkestrøken B-dur, for som litt større barn sang han i Olavsguttene, og i 1942 debuterte han som lyrisk tenor. Han spilte visstnok inn et dusin «steinkaker», og etter krigen turnerte han utenlands, hvor søramerikanerne skal ha sammenlignet mannen med Caruso – i alle fall ifølge Otnes selv. I 1956 medvirket han i den vesttyske musikkfilmen Die ganze Welt singt nur Amore, som må ha vært litt av et festfyrverkeri, kjenner vi vesttyske musikkfilmer fra 50-årene rett.

Nedtur og oppbrudd
Men så skjedde det fatale for en sangfugl: Stemmen sviktet, og Jon Otnes (som han nå kalte seg) måtte finne annet levebrød enn arier og kyrier. Snakk om «jonkrisa»! «Hva nå?» tenkte han.

Han prøvde seg hos Norges Varemesse og som handelsrådgiver for FN i Indonesia; han bekledde lederstolen hos Handelsdepartementets veiledningskontor for utviklingsland, og var dessuten generalkonsul til Albania. Men ingen av disse postene kan ha gitt samme kick eller pondus som å være fetert operastjerne. «Hva nå?» tenkte han igjen. Eller kanskje, «Hva nu?»

Kongstanken
Hva nu, indeed. I likhet med de fleste som snakker seks språk flytende og påtar seg konsulverv for obskure nasjoner, mente han seg eslet til noe større. I 60-årene begynte Jon Otnes å bruke Bratt som mellomnavn, og samtidig gav han det til sine forfedre med tilbakevirkende kraft. I 1972 publiserte han nemlig – på eget forlag – en anetavle som skulle vise hans avstamning fra de gamle norske konger via «Bratt-ætten». Tanken bak var at dersom slekt hadde fått følge slekters gang på tronen, *drumroll* … ville han vært Norges – og Sveriges – konge!

Kong Jon av Frogner
Han begynte sporenstreks å titulere seg pater familias for «lendermann-slekten Bratt», og svensk fjernsyn 2 fattet interesse. Etter at de sendte et program om den norske tronpretendenten, sannsynligvis under vignetten «Norrmänn är gala», fikk Otnes noen minutter med berømmelse.

På spørsmål om hva han hadde tenkt å gjøre med sitt blå blod, kunne han berolige folket med at «jeg ønsker ikke å vippe kong Olav av pinnen» – men han hadde ikke motforestillinger om å overta dersom den norske eller svenske kongen skulle abdisere! Kong Olav innvilget Otnes audiens, jattet med ham og sa «vi som er av den gamle slekten» osv., men sa ikke fra seg tronen.

Det eneste fornuftige som kom ut av Otnes, var utsagnet om at «Harald Gille […] var en fordekt irlender som bløffet seg til kongemakten her i landet. Ham er jeg også i slekt med, dessverre.»

*
Akk o' ve!
Noe var galt i kongeriket til Otnes. Slemme tunger smatret. «Bratt-ætten» hadde riktignok eksistert, men på ingen måte slik det ble fremstilt. Dessuten døde den ut i middelalderen, noe som ikke hindret Otnes i å føre Bratt-navnet frem til seg selv. Der det manglet noen lenker, ble personer konstruert for å få kabalen til å gå opp. Slektstavlen han publiserte ble dementert gjentatte ganger av profesjonelle genealoger (se f.eks. her og her). En av norges fremste kjennere av middelalderslekter, Tore Hermundsson Vigerust, gikk luftslottet i sømmene og konkluderte med at «vi har funnet en ekte husmannsætt i 4 generasjoner!»

Otnes innrømte at han aldri hadde sjekket sine kilder. Når oppdiktede personer ble avslørt, satte han inn andre navn i stedet. «Mitt bevis er Norges historie. […] Min slektstavle hviler på grunnfast norsk fjell.»

«Jeg vet ikke hvor han har sine opplysninger fra – det må ha vært en fiks idé», fnyste Vigerust, skjønt for døve ører. Aftenposten trykte historien i 1984, 1989, 1992, 1994 og 1999 – og senest høsten 2000 «avslørte» de at Otnes var «vårt egentlige kongsemne» (med bilde). Jon fikk igjen dra sin kongelige historie. Noen tipset Dagbladet, som hadde en field day da de kunne fortelle om mannen som rundlurte Aftenposten!

*

14. oktober 2004: Akersgata har nok en stordag og kliner opp på forsida (i fogderistridstyper, for de typografisk interesserte): «Kong Haakon var ikke Olavs far?»

Er slik flaks mulig? Noe må ha rørt seg i hodet til tronpretendenten i Professor Dahls gate. Men to dager senere er han taus for evig tid. I Aftenpostens nekrolog 25. oktober går det frem at Jon Bratt Otnes offisielt døde på Madserud sykehjem «etter lang tids sykdom».

Uten sverd i hånd, bare med sin røst, la han store landområder og mange folkeslag under seg.

Ville du kjøpt IFA med slike mynter? Illustrasjon av Anders Kvernberg

Øvrige kilder er oppgitt i Wikipedia-artikkelen (som jeg skrev i fjor).