I 1972, under OL i Munchen, ble 11 israelske idrettsmenn tatt som gisler av terrorister fra gruppen Black September. De forlangte at noe i overkant av 200 fanger skulle slippes fri fra fengsler i Israel. Statsminister Golda Meir sto steilt på at Israel ikke forhandlet med terrorister, og politimyndighetene i Vest-Tyskland nektet av en eller annen grunn å la godt trente anti-terror-styrker fra Israel å delta i redningsaksjonen. Det ble besluttet å late som om man godtok kravene, frakte terroristene og gislene til en militær flyplass i helikopter, og så skyte dem alle sammen. Beklageligvis brukte man for få politimenn, som dessuten manglet riktig trening, og resultatet var at alle gislene, og fem terrorister ble drept. Tre andre ble arrestert, men ble i oktober samme år utlevert til Libya for å imøtekomme krav fra flykaprere.[1][2]

Israel gikk ut offentlig, og takket Vest-Tyskland for at de kjørte en tøff linje mot terrorisme. Innad i Israel følte man i midlertid at noe måtte gjøres for å straffe de involverte. Golda Meir ga Mossad beskjed om å foreta seg noe. Michael Harari sørget for at det ble opprettet et lag på fem personer, som skulle jobbe selvstendig. De fikk en liste med navn, og ordre om å forsikre seg om at de drepte riktig person. Det var bedre at de ikke drepte noen enn at de drepte alle de skyldige og en uskyldig person.[2]

Denne gruppen opererte i Europa i ca to år, og drepte i denne perioden noe slikt som åtte av de opprinnelige elleve på listen. I tillegg drepte de en KGB-offiser, fire underordnede palistinske vakter og en frilans drapsdame. To medlemmer av gruppen ble drept, den ene av frilanseren (som ble drept som hevn på gruppens initiativ), og en under er angrep. Resten av gruppen unngikk arrestasjon.[2]

I 1973 mottok Mossad informasjon om at Ali Hassan Salameh skulle reise til Skandinavia. Det ble vurdert at den allerde fungerende gruppen ikke var egnet til jobben, fordi det hastet. Regjeringen i Israel forlangte svar på hvorfor Mossad ikke hadde drept en eneste av bakmennen etter drapene i Munchen, og hvorfor man ikke visste hvem som fartet rundt i Europa og knertet terroristledere i et imponerende tempo. Salameh ble derfor sett på som et hasteoppdrag, og Harari satte sammen en egen gruppe for å drepe ham.[2][3]

Dette tidspresset førte til en mangel på kritisk tenkning i gruppen. De to som skulle utføre drapet fikk vite hvor de antagelig ville treffe på ham. Da de så en mann som lignet antok de det var riktig mann, uten å tenke over at det ville være veldig lite typisk oppførsel for en slik mann å spasere rolig ut fra en kino sammen med en gravid norsk kvinne. De brøt dermed regelen om sikker identifikasjon, og skjøt og drepte den marrokanske kelneren Ahmed Bouchiki.[2][3][4][5]

Tidspresset de var under førte videre til at samme bil ble brukt to ganger. Bilen ble gjenkjent av flyplasspersonell, og to personer ble arrestert, Marrianne Gladnikof og Dan Ærbel. Gladnikoff innrømmet i forhør at hun jobbet for Israel, og fra disse to fikk politiet adressen til en leilighet hvor de arresterte to andre personer, Zwi Steinberg og Michael Dorf. Denne leiligheten tilhørte Yigal Eyal, som jobbet som sikkerhetsoffiser ved den Israelske ambassaden. Ytterligere to personer ble arrestert i Berum. Politiet fikk også tak i to nøkler, som tilhørte leiligheter i Paris. Det ble opprettet kommunikasjon med fransk politi, som aksjonerte mot leilightene i Paris, hvor de fant nøkler til et nettverk av leiligheter.[2][3]

Zwi Steinberg ble dømt til ett års fengsel for ulovlig innsamling av informasjon på vegne av fremmed makt, Michael Dorf ble frifunnet, mens de fire andre ble dømt til mellom to og fem års fengsel for medvirkning til drap. Dette er forøvrig mindre enn minstestraffen for forbrytelsen. Jeg sakser fra lovdata.no:[4]

§ 233. Den, som forvolder en andens Død, eller som medvirker dertil, straffes for Drab med Fængsel i mindst 6 Aar.[6]

Innen 22 måneder ble alle sammen utlevert til Israel, som fortsatt nekter for at de hadde noe med saken å gjøre, men som i 1996 betalte oppreisning til Bouchikis enke og datter. Ali Hassan Salameh ble forøvrig drept av Mossad i Beirut i 1979.[7][8][9]

Drap som politisk verktøy er imidlertid ikke noe man har kommet på i det siste. Det er tvert i mot en lang og stolt tradisjon. I lang tid har mennesker følt at det å drepe poilitiske motstandere er en effektiv og moralsk forsvarlig måte å oppnå større inflytelse eller motvirke motstanderens politikk. Sokrates ble dømt til døden, Cæsar ble stukket ned av menn som ville hindre ham i å bli konge, og Abraham Lincoln ble skutt av en sørstatsmann, og selv om de som stod bak oppnådde sitt umiddelbare mål kan man diskutere hvor effektivt det var på lang sikt. Det er imidlertid åpenbart at mange fortsatt har stor tro på denne taktikken.

Situasjonen på 70-tallet var altså at Israel sendte et lass med Mossadagenter for å drepe antatte terrorledere, og greide stort sett dette uten å drepe uskyldige, og ikke minst uten å bli arrestert. Da de drete en uskyldig mann benektet de hele affæren. Slik har det i grunnen stort sett foregått tidligere også. Man kan naturligvis diskutere dette med skyldspørsmålet, og ikke minst om det er moralsk forsvarlig å wacke folk på denne måten, men dette med hemmeligholdelse og benektelse har vært en gjenganger.

I den senere tid har imidlertid situasjonen blitt en annen. Mens salongpistoler, hemmelige agenter og benektelse var trenden før er det nå dyre misiller, kamphelikoptere, store eksplosjoner og innocent bystanders som er i vinden. I dag sender CIA Hellfire-misiller fra fjernstyrte droner, sprenger hus de tror kanskje har huset en terrorleder, dreper 18 sivile og etterpå holder de en pressekonferanse om det. Det Israel gjorde den gangen var mer en "each bullet fired individually by skilled craftsmen"-tilnærming, mens det USA gjør i dag er akkurat det samme som å sende drapsroboter med dårlig fjernstyring for å skyte og drepe 18 tilfeldige sivile på Lillehammer. Allikevel står de åpent frem med det de driver med.[10][11]

Teknikken med å bruke Hellfire-misiller er noe USA har lært av Israel, som har brukt denne teknikken siden på tidlig nittitall, da de drepte Sheik Abbas Moussawi. USA har imidlertid tatt et skritt videre, ved å benytte fjernstyrte droner som plattform for misillene. Predator flyene var opprinnelig utviklet for fjernstyrt overvåkning med bedre oppløsning og fleksibilitet enn satelitter, men så var det en skarping som kom på at den kanskje kunne brukes som våpen. Den første vellykkede testen fant sted i Nevada 21. februar 2001, og siden da har denne kombinasjonen vært flittig brukt i land langt borte.[10][11]

Det jeg egentlig ønsker å belyse med denne artikkelen er at det å drepe folk ved å sende misiller mot et sted der de kanskje har vært egentlig er langt værre enn å sende agenter for å skyte noen, selv om jeg tror agenter kanskje er mer sjokkerende. Når man bruker agenter har man tross alt en viss form for kvalitetskontroll, og så lenge man bruker noenlunde sinnsfriske agenter unngår man at mange uskyldige blir drept. Lillehammersaken var en gigantisk fuckup fra Mossad sin side, i og med at de drepte feil fyr, og 6 av 15 agenter ble arrestert. Når USA gjør en mellomstor fuckup i dag innebærer de at sprenger feil hus, feil nabohus og kanskje 20 uskyldige sivile. Uansett er politisk motiverte drap skumle greier. Da er det jammen betryggende å vite at USA ikke driver med slikt. "Hæ??!", sier du kanskje, "Driver ikke USA med slikt?". Nei, det gjør de ikke. Jeg siterer Executive Order 12333, som beskriver hva CIA skal drive med:[2][3][11]

2.11 Prohibition on Assassination. No person employed by or acting on behalf of the United States Government shall engage in, or conspire to engage in, assassination.

2.12 Indirect Participation. No agency of the Intelligence Community shall participate in or request any person to undertake activities forbidden by this Order.[12]

De fleste kildene jeg har oppgitt er forøvrig spennende og/eller interessant lesing. Jeg føler dessuten jeg bør nevne at kilde [2] baserer seg på en bok av George Jonas, Vengeance (samme boken som filmen Munich er løst basert på), samt samtaler med forfatteren. Forfatteren hevder å ha skrevet boken i samarbeid med mannen som ledet gruppen som opererte i Europa, og som senere forlot Mossad, men ingenting av innholdet er bekreftet av Israel.

-Tor Nordam

Kilder:
[1]Wikipedia - Munich Massacre

[2]Countering Terrorism: The Israeli Response to the 1972 Munich Olympic Massacre and the Development of Independent Covert Action Teams

[3]Justisdepartementet - NOU 2000:6

[4]Wikipedia - Lillehammer-saken

[5]Wikipedia - Lillehammer affair

[6]Lovdata - Almindelig borgerlig straffelov

[7]Jewish New Weekly - Israel to compensate family for mistaken killing by Mossad

[8]Wikipedia - Ali Hassan Salameh

[9]Wikipedia - Ahmed Bouchici

[10]Guardian Unlimited - The name of the game iss assassination

[11]Aftenposten.no - USA bombet i Pakistan

[12]Federal Register - Executive Order 12333