Det står visst dårlig til med den klassiske dannelsen. Om det er frykt for at det skal bli kjedelig, kan jeg love at det er mer enn nok blod og incest og alt man kunne ønske seg. Om dere blir forvirret eller vil vite mer om noen av disse kan dere bare spørre. Vær oppmerksom på at det ofte finnes flere versjoner av mytene. Og jeg har bare streifet dem overfladisk her. De griper inn i hverandre alle sammen. Jeg regner med å ta for meg to andre mytekretser også. Men jeg begynner med

Den mykenske mytekrets

Tantalos, sønn av Zevs, far til Pelops og Niobe (som endte med å miste alle sine barn fordi hun skrøt av at hun hadde så mange til Leto (moren til Apollon og Artemis), som bare hadde to). Han var Zevs' favoritt, og himmelguden tok ham ofte med på råd. Tantalos ble rammet av hybris (noe som gjerne skjer med slike som lever under gudenes gunst), og trodde han kunne slippe unna med hva som helst. Han drepte sønnen Pelops og serverte ham som mat til gudene for å stille deres allvitenhet på prøve. Demeter rakk å spise skulderen før de fant det ut. Guder liker ikke å bli lurt og Tantalos straffes for dette evig i Tartaros, det greske helvetet, hvor han plages av evig tørst og sult bundet i en elv som dersom han bøyer seg for å drikke trekker seg tilbake, og under et tre hvis grener løftes av vinden hvis han strekker seg etter dem.

Pelops ble gudenes nye yndling. Så lenge det varte. Han ville gifte seg med den heller utilgjengelige jomfruen Hippodameia i Elis (like utenfor Athen). Faren hennes hadde for vane å utfordre alle hennes friere til kappkjøring, hvor han ga dem et forsprang for så å innhente dem og drepe dem. Hodene deres tok han med hjem og hengte på veggen for å vise hvor høyt han skattet sin datter. Pelops hadde ikke lyst til å havne på veggen, og allierte seg med denne heller grimme svigerfarens vognfører (som forresten var sønn av Hermes) som saboterte vognen slik at frøknenens far døde. De lærde strides om hvorvidt Myrtilos, som var vognførerens navn, voldtok Hippodameia og Pelops drepte ham som hevn, eller om Pelops bare ikke ønsket vitner til det han hadde gjort og derfor kastet Myrtilos i havet. I sin dødstime forbannet i alle fall Myrtilos Pelops-slekten og skapte dermed fruktbare områder for myteskriving.

Pelops' sønner het Atrevs og Thyestes. De var ikke de beste venner, nok delvis som følge av forbannelsen. Atrevs giftet seg med Aerope som også ble Thyestes' elskerinne. Thyestes brukte Aerope for å tuske til seg Mykene, hvor Atrevs hadde arvet kongeretten. Atrevs hadde nemlig lovet Artemis et gyllent lam, men heller enn å ofre det til gudinnen da det dukket opp i flokken hans, gjemte han det (noe som senere førte til at han måtte ofre sin egen datter, Ifigenia), og Aerope stjal det og ga det til sin elsker. Thyestes inngikk da en avtale med Atrevs og sa at kongeriket burde tilhøre den som hadde et gyllent lam. Atrevs gikk med på det og Mykene tilfalt Thyestes. Atrevs fikk imidlertid Mykene tilbake ved hjelp av guddommelig inngripen.

Atrevs fulgte så familietradisjonen for å hevne seg på Thyestes: han drepte sønnene hans (dessverre utenom Aighistos, som Thyestes forøvrig fikk ved å voldta sin egen datter) og serverte dem til ham. Senere prøvde han å overtale Aighistos til å drepe sin egen far, men det hele endte med at han gjenkjente ham og skjønte hvem han var sønn av. Aighistos drepte derfor Atrevs.

Atrevs på sin side var far til to store konger som begge figurerer med hell i Iliaden: Agamemnon, storkongen som ledet hele ekspedisjonen, og Menelaos, Helenas mann og konge av Sparta. Ingen av dem hadde egentlig hell med kvinner.

De var begge del av frierskaren da Helena, datter av Zeus og Leda (ifølge en mye, ifølge en annen er faren Tyndareos) skulle gifte seg. Tyndareos, Zevs og Leda hadde forresten flere barn. Det er vel bare Klytaimnestra som ubestridt er datter av Leda og Tyndareos. Zevs befruktet henne i form av en svane, og Leda la et egg hvorfra kom Helena, Kastor og Polydeukes. De to siste er kjent som Dioskurene. Det er mulig at Kastor var sønn av Tyndareos. Han var i alle fall dødelig, og da han døde ba Polydeukes, som definitivt var sønn av Zevs, om å få dele døden med broren, slik at de sammen tilbrakte halve året i dødsriket og halve året i livet. Ikke overraskende er de fruktbarhetsguder. Tyndareos hadde forresten også pådratt seg en stygg forbannelse som sa at kvinnene i familien skulle være til ulykke, noe som man kan si stemte ganske bra. Den mykenske mytekrets er altså historien om to forbannelser som jobber sammen til en flott kulminasjon.

Menelaos fikk altså Helena, verdens vakreste kvinne. Afrodite la seg imidlertid borti og lovet Paris at han skulle få henne til kone, noe som på sikt førte til den Trojanske krig. Det er ikke plass til å gå inn på dette her.

Da flåten skulle sette avsted, var det imidlertid ingen vind, og det viste seg at Artemis holdt den tilbake fordi hun fortsatt var sint på Agamemnon fordi han hadde holdt tilbake offeret hennes. Nå krevde hun at han ofret sin egen datter, Ifigenia. Klytaimnestra, som var gift med Agamemnon og mor til Ifigenia, ble en smule opprørt over dette og mens mannen var borte i krigen i ti år, tok hun Aighistos til elsker. Da Agamemnon kom hjem, slo de seg sammen for å drepe ham. De drepte også Kassandra, en datter av kongen av Troja, hvis spådomsevner i seg selv var en forbannelse fra guden Apollon fordi hun hadde sagt nei til ham: Hun skulle forutsi ting, men ingen skulle tro henne.

Klytaimnestra og Agamemnons gjenlevende sønn, Orestes, hadde nå et problem: moralen tilsa at han måtte hevne sin far, men det ville innebære å drepe sin mor. Han gjorde det likevel, og ble forfulgt av stygge hevngudinner på grunn av det.

Det var ikke greit å vokse opp i adelsfamilier i gamle Hellas. Heldigvis kunne man regne med guddommelig inngripen: Apollon renset ham for skylden og erklærte at å drepe sin mor er en mindre synd enn å la være å hevne sin far. Så da vet vi det.