Jeg slumpet tilfeldigvis til å legge merke til at for nøyaktig fem år siden i dag skrev jeg en bloggpost med overskriften «Kaffesnobberi», som handlet om kaffekollektivet på jobb. Dette minte meg på at det faktisk er over fem år siden jeg begynte å jobbe i en ekte jobb, som er litt sprøtt, det føles ikke som så lenge siden jeg var stipendiat, og samtidig minner det meg om hvor ung og naiv jeg var for fem år siden, som trodde det jeg drev med den gangen var kaffesnobberi.

For fem år siden var Dromedar min eneste kilde til god kaffe i Trondheim, og når anledningen var der besøkte jeg naturligvis seriøse steder som Artisan Roast i Edinburgh, og Prufrock i London. Det var imidlertid først høsten 2015 at kaffesnobberiet virkelig fikk en oppsving, da Jacobsen og Svart åpnet kaffebaren i Adressabygget. Enda bedre ble det et års tid etterpå, for da åpnet Sellanraa i den gamle brannstasjonen i Søndre gate, med et ypperlig og varierende utvalg som inkluderer Coffee Collective, Jacu og Langøra. Det er imidlertid ikke bare utvalget som er bra med disse to stedene, men at de ansatte for det meste har tid og lyst til å snakke kaffe. De tipser meg om ny og interessant kaffe, og når jeg har vært på reise og funnet noen gode bønner stikker jeg gjerne innom og deler ut prøver.

Samtidig har kaffesnobberiet på jobb eskalert. Kaffekollektivet har utvidet sin utstyrspark betraktelig, og disponerer nå V60, Chemex, AeroPress, presskanne, mokkakanne og en espressomaskin (Rancilio Silva, riktignok ikke mye brukt), i tillegg til en relativt seriøs kvern (Mahlkönig Vario) som vi skiftet kniver på nylig, en Hario Buono hellekanne og en Acaia Pearl vekt med blåtann og egen app. Som en konsekvens av alt dette har jeg nå havnet i den uheldige situasjon at jeg finner det bortimot umulig å drikke vanlig kaffe, og helst unngår jeg alt annet enn kenyansk kaffe av ypperste kvalitet. Dette er relativt upraktisk på reiser, konferanser, møter, etc., og ved et par anledninger har jeg faktisk tatt med et utvalg bryggeutstyr (Chemex, vekt, håndkvern) når vi har vært på strategisamlinger og workshops og denslags på hotell. Jeg tror noen av kollegaene mine mener jeg er ganske sær, men det lever jeg godt med. Så langt har jeg ikke fått noen kommentarer fra hotellpersonale, men om jeg skulle få det føler jeg i allefall selv at når de serverer fryktelig kaffe så kan de ikke regne med annet enn at folk heller benytter tevannet til å brygge selv.

Om jeg hadde et poeng med denne artikkelen, utover at fem år siden føles både kort og lenge siden, avhengig av om jeg tar jobbperspektivet eller kaffeperspektivet, så må det være noe slikt: Pass deg for å la kaffesnobberiet ta overhånd, det har sine upraktiske sider.